Kjetil Hope

62    166

Skepsis - en guide til kritisk tenkning

Dagens samfunn flommer over av ulike vidunderkurer som lover bedre helse og finere kropp, og mirakelkurer mot dødelige sykdommer.

Publisert: 8. jun 2012 / 5347 visninger.

Dessverre ser det ikke ut til at de klarer å holde det de lover. Hvem skulle vel ikke ønske det var nok å drikke renset vann for å bli kvitt forskjellige sykdommer, eller at du kan bli kurert for kreft bare ved at noen legger hendene sine på deg? Så fantastisk enkelt og smertefritt det ville vært! Et kjent ordtak sier: «Om noe høres ut som om det er for godt til å være sant, så er det som regel det.» Kurer som lover gull og grønne skoger bør man derfor være skeptiske til.

Noen alternativbehandlere tror oppriktig at de besitter helt spesielle evner, og har et dypt ønske om å bruke disse evnene til å gjøre andre friske. Et beundringsverdig utgangspunkt – men dessverre holder det ikke med gode intensjoner dersom man faktisk ikke kan gjøre folk friske. I verste fall kan alternative behandlere få veldig syke mennesker til å slutte med en behandling som beviselig virker, til fordel for deres alternative, og virkningsløse, behandling. Dette ender som regel ikke godt …

Alternative verdensbilder

Ikke alt alternativt er skadelig, det skal være sagt. Er du generelt frisk, og føler du har penger nok til å bruke dem på noe som ikke kan bevise at det holder det det lover, skader det ingen andre enn lommeboken din. I de tilfeller der det er snakk om uhelbredelig sykdom derimot, kan det få fatale følger dersom man velger bort virksom medisin til fordel for uvirksomme alternative midler. Noen blir også så desperate i sin jakt på noe som kan hjelpe dem, at de risikerer å blakke seg totalt.

Alternative tankesett finnes innenfor de fleste samfunnsområder. Denne boken tar for seg et bredt spekter av alternative temaer – fra alternativ medisin, kosttilskudd og vaksineskepsis, til spøkelser, ufoer, kornsirkler, kreasjonisme og konspirasjonsteorier. Troen på det overnaturlige kan kanskje virke morsom, spennende og ufarlig, men virkeligheten kan være ganske dyster.

Det «overnaturlige» er god butikk, og aktørene tjener gode penger på å utnytte fortvilte menneskers ønske om å kommunisere med sine døde. Dessverre finnes det ikke noe vitenskapelig belegg for å hevde at man kan kommunisere med de døde, andre ånder og vesener, eller fremtiden, for den saks skyld. I utgangspunktet er det likegyldig hva folk tror på, men når mennesker utnyttes bør det være legitimt å rope varsku.

Overtro kan også være skremmende. Historier om ufo- bortføringer, vesener fra fremmede planeter og spøkelser på vår egen planet, kan få hver og en av oss til å bli engstelige – dersom vi tror på dem. For noen kan denne frykten bli overveldende. Denne frykten er unødvendig – noe som ikke eksisterer kan ikke skade deg.

Kreasjonisme er påstanden om at verden skal være skapt for bare 6000 år siden. Kreasjonistene benekter evolusjonsteorien, og en rekke vitenskapelige målemetoder. Teorien er harmløs i seg selv, men den skaper et vrengebilde av virkeligheten basert på benekting av vitenskap, logikk og realitet. Og har man først omfavnet én vrangforestilling kan det være lettere å falle for en annen.

Konspirasjonsteorier kan virke spennende, men harmløse. Hvorvidt noen mener at Bush-administrasjonen egentlig stod bak flyangrepene på World Trade Center 11. september kommer antakelig ikke til å påvirke noe med det første. Men konspirasjoner står også bak noen av historiens mest grusomme hendelser. Konspirasjonsteorier om folkegrupper ligger bak folkemord på millioner av mennesker opp gjennom tidene. Holocaust er et eksempel. Det er derfor viktig å kunne kjenne igjen slike teorier, slik at man ikke i ren uvitenhet støtter opp om en falsk og fiendtlig agenda. I vårt eget land ble konsekvensene av konspirasjonsteorier smertelig aktuelle 22. juli 2011, da 69 mennesker ble skutt og drept og 66 skadet i massakren på Utøya, og 8 mennesker ble drept og et trettitall skadet i bombeaksjonen mot Regjeringskvartalet.

Hvorfor skepsis?

Verden er full av mennesker som ønsker å lure deg. Vitenskapelig skepsis (heretter bare «skepsis») er en tilnærming til virkeligheten som hjelper deg med å sile bort påstander uten vitenskapelig basis, slik at du kan basere deg på det som mest sannsynlig er sant, fremfor feil og løgner. Skepsis – vitenskapelig fundert tvil – er en grunnholdning, et utgangspunkt, som man møter og vurderer påstander med, men som man endrer ut fra vitenskapelige resultater. Det handler kort fortalt om å ta et steg tilbake, vurdere påstander kritisk og objektivt og undersøke tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon, før man tar endelig stilling til hvor sann eller gal påstanden er. Selv om man ideelt sett burde stille samme krav om bevisførsel til alle påstander, er ikke dette praktisk mulig. Det vil kreve for mye tid å lete opp bevis for alt man kommer borti. De som «praktiserer skepsis», skeptikerne, konsentrerer seg derfor primært om påstander der det er risiko for å skade andre mennesker, enten det er fysisk, psykisk eller økonomisk.

Skepsis baserer seg på vitenskapelig forskning og metode. Et mye brukt argument mot vitenskap er at «Vitenskapen har ikke svaret på alt!». Men vitenskapen vet at den ikke har svaret på alt, hvis ikke hadde den stoppet. Vitenskap handler om søkingen etter svar – og hvert nye svar fører bare til nye spørsmål. Verden vi lever i er så ufattelig kompleks, at det er naivt å tro at vi noen gang kan vite absolutt alt, 100 prosent sikkert.

Skepsis beskyldes ofte for å være et trossystem eller en religion. Men det at man ikke er redd for å endre mening i lys av ny kunnskap, og ikke baserer seg på faste dogmer (læresetninger) for hva man skal tro på, gjør skepsis ulikt religion. At man baserer seg på hva som faktisk er bevist, i betydningen «understøttet av vitenskapelig forskning», gjør det forskjellig fra et trossystem. Vitenskap er ikke noe man tror på – den har gjentatte ganger opp gjennom tidene demonstrert at den funker. Den er heller ikke en gudserstatning man ikke stiller spørsmål ved. Vitenskapelig kunnskap og metode er konstant utsatt for kritikk.

Skeptikere slutter heller aldri å stille spørsmål, enten det gjelder nye påstander, forskningsresultater, eller allerede etablert kunnskap. Selv vitenskapen får gjennomgå de samme kritiske blikk og spørsmål, som uvitenskapelige påstander.

Hva er en skeptiker?

En skeptiker er en utøver av vitenskapelig skepsis – en som stiller spørsmål, sjekker referanser,1 vurderer om forskningen bak påstandene er god nok, og hvorvidt resultatene er sannsynlige, ut fra kunnskap vi allerede har. Skeptikere forsøker å se på påstander med et kritisk blikk: Er dette for godt til å være sant? Er det noe ved denne påstanden som strider imot vitenskapelig kunnskap?

Hvem er det som kommer med denne påstanden, og har denne personen noe å tjene på dette? Kan det være skadelig for noen? Å være skeptiker betyr dermed at man har en skeptisk tilnærming til virkeligheten. Det vi tror på er det som har blitt understøttet av god forskning.

Noen påstår at de er skeptikere for å gi inntrykk av at meningene deres er sanne, og basert på fakta. Men selv skeptikere kan ta feil, og det er hvordan man vurderer påstander som avgjør om man er skeptiker eller ei, ikke hva man selv kaller seg. Man bør derfor ikke ta merkelappen som et godkjenningsstempel, men undersøke hva det er de baserer sine meninger på. Har de et vitenskapelig grunnlag, eller er de skeptiske fordi de bare er prinsipielt eller ideologisk uenig i en sak, samme hva forskning sier?

Vitenskapen opererer med sannsynlighet for at en påstand er korrekt. Skeptikere gjør det samme. Om det er veldig lite sannsynlig at en påstand stemmer, er den i praktisk forstand «usann». Skulle det dukke opp god vitenskapelig forskning som, utover enhver tvil, beviser at det overnaturlige eksisterer, vil en ekte skeptiker forskifte syn. Når man i dagligtale snakker om å være skeptisk til noe, er det gjerne i betydningen å være «tvilende». Forskjellen på denne dagligdagse definisjonen av å være skeptisk, og den vitenskapelige skepsis er at den vitenskapelige skeptiker bare tviler inntil man har fått undersøkt det empiriske (vitenskapelige) grunnlaget i påstanden. Avhengig av resultatene vil skeptikeren enten avvise påstanden man var skeptisk til, akseptere den, eller vente med å konkludere fordi man trenger mer forskning. Noen som er skeptisk i den «dagligdagse» forståelsen av begrepet, vil derimot fortsette å tvile, uavhengig av hva eventuell forskning (eller statistikk) sier. De tviler kanskje med bakgrunn i hva som føles riktig for dem, og ikke som en måte å vurdere påstander på. Om man først tror iherdig på noe, er det ikke enkelt å endre standpunkt, selv om alt tyder på at man tar feil. Å innrømme feil er, som vi alle vet, vanskelig.

Det er derimot ikke et nederlag å ha tatt feil, så lenge man tar konsekvensene av det og retter opp i feilene. Et gammelt nordisk ordtak sier: «Å forsvare en feil er å feile igjen.» Om man ikke innrømmer feil, i det minste for seg selv, klarer man ikke å lære av dem. Noen ganger er det nødvendig å feile, og ofte kommer de nyttigste livserfaringene av at man går fullstendig på trynet. Vitenskapen utvikler seg ved å innrømme feil, og en god forsker setter pris på konstruktiv kritikk fra kolleger.

Ingen er heller født som skeptikere. De fleste skeptikere har tidligere hatt en eller annen feilaktig overbevisning som de har sluttet å tro på – fordi det viste seg å ikke være vitenskapelig hold i det. Noen ganger kommer man også over påstander, som en antatt revolusjonerende medisinsk behandling, som man virkelig ønsker var sann – men om det ikke holder vitenskapelig mål, hjelper det lite hvor interessant det er.

Skeptikerne har ikke noe ønske om å tre sine standpunkt over hodene på folk, men vi ønsker at folk skal ta så informerte og gjennomtenkte valg som mulig. På denne måten kan man beskytte seg selv og dem man er glad i. Om folk velger å overse vitenskapelig kunnskap, er det opp til dem. Men om man aldri blir informert om de potensielt negative virkningene av det man holder på med – hvordan kan man da ta et valg?

Kritikk mot skeptisisme

Det er mange beskyldninger som kastes etter skeptikere, alt fra å være kyniske materialister til lakeier for verdens onde herskere. Kritikere beskylder skeptikere for å være militante ateister, gledesdrepere og mobbere.

For en utenforstående kan til tider skeptikeren fremstå som en forsvarer av det etablerte, en fanebærer for de store farmasøytiske korporasjonene, av vitenskapelige elfenbenstårn og en forsvarer av myndighetenes fortolkninger av historiske hendelser. Kritikk av alternativ medisin kan bli forstått som støtte til Big Pharma, de store farmasøytiske firmaene, og avkledning av konspirasjonsteoretikeres påstander kan leses som blind støtte til myndighetene.

Imidlertid fremstår det som problematisk at mange skeptikere også angriper både skolemedisin og myndigheter. Skolemedisinen kan med rette kritiseres for å jukse med data og presse leger til å skrive ut flere resepter enn nødvendig. Samtidig er mange skeptikere kritiske til vestlige makters utenrikspolitikk, og hvordan tragiske hendelser har blitt misbrukt av statsledere til å gjennomføre inngrep i menneskers liv. Dersom skeptikere er styresmaktenes hjernevaskede lakeier, gjør de i så fall en svært dårlig jobb.

Imidlertid er det viktig å ikke se seg blind på de mest paranoide beskyldningene og avfeie all kritikk som meningsløs. Skeptikere er ikke perfekte. De kan snakke nedlatende om mennesker som benytter seg av alternativbehandling eller tror på konspirasjonsteorier. Samtidig er det sikkert mange som har fått et hyggelig middagsselskap ødelagt av at en av gjestene har krevd beviser for alle påstander som blir fremmet. Derfor er det viktig å holde frem et ideal om hva skepsis er, og hvaskepsis ikke er.

Skepsis er ikke materialisme. En materialist er en person som hevder at alt som eksisterer er materie og at ingenting kan forklares utenfor fysikkens lov. Materialisten tror ikke på en åndelig dimensjon og avviser påstander om mirakuløse helbredelser av den grunn. Skeptikeren krever i stedet beviser, de tror ikke på fantastiske påstander uten tilstrekkelig dokumentasjon.

Det er også forskjell mellom skeptisisme og ateisme, og en kan utmerket godt være både religiøst troende og ha en skeptisk holdning til tilværelsen. Man kan be for en venn på sykeleiet og samtidig være skeptisk til religiøse helbredere. Man kan også tro på en åndelig virkelighet uten at dette hindrer en i å være ytterst skeptisk til dem, som for en liten godtgjørelse, er villig til å overbringe budskap fra denne åndelige virkeligheten. Man kan godt bekjenne seg til en guddom uten at en blindt aksepterer alle dem som tar på seg rollen som guddommens profeter.

Skepsis er ikke et mål, det er et middel. Skeptikere har ikke et mål i det fjerne, et nirvana hvor en lever i perfekt skeptisisme og alt en bekjenner seg til har dokumentert effekt gjennom dobbeltblindede tester, og opptil flere artikler publisert i vitenskapelige journaler. Imidlertid er skeptikeren villig til å vurdere sine standpunkter kritisk og alltid vurdere om nye funn krever at en modererer sitt syn.

Skepsis er et middel til å velge den beste behandlingen som eksisterer mot en lidelse, det er en metode for å skaffe den mest mulig korrekte forståelse av historien, og det er en forsvarsmekanisme mot dem som er ute etter pengene, tankene og tiden din.

----

Dette er et utdrag av boken Skepsis – en guide til kritisk tenkning av Kjetil Hope og Mona Hide Klausen (red.). Boken er nå tilgjengelig i bokhandelen eller den kan bestilles på Humanist Forlag.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Asbjörn Alma@s

1 innlegg  1939 kommentarer

Gratulerer

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Hope. Gå til den siterte teksten.

Dette er et utdrga av oken Skepsis – en guide til kritisk tenkning av Kjetil Hope og Mona Hide Klausen (red.). Boken er nå tilgjengelig i bokhandelen eller den kan bestilles på Humanist Forlag.

Gratulerer med bokutgivelse da! Ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese denne.

Svar
Kommentar #2

Fredrik W. H. Steensen

99 innlegg  843 kommentarer

Bare et (tre) spørsmål, Kjetil.

Publisert rundt 5 år siden

Er det greit med skepsis til de vedtatt naturvitenskaplige sannheter? Jeg sikter ikke her til å ta f. eks. skapelsesberetningen bokstavelig, men skepsis til det som hevdes er sannhet? Jeg mener det burde være en selvfølge, hva mener du?

Jeg er for øvrig enig i det du skriver, men er av flere grunner selv skeptisk til en god del av det som hevdes å være også naturvitenskaplig sannheter uten å ta hensyn til mange forskjellige mennesker erfaring. 

Mvh Fredrik 

Svar
Kommentar #3

Johan Rosberg

13 innlegg  207 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Hope. Gå til den siterte teksten.

Hvem er det som kommer med denne påstanden, og har denne personen noe å tjene på dette? Kan det være skadelig for noen? Å være skeptiker betyr dermed at man har en skeptisk tilnærming til virkeligheten. Det vi tror på er det som har blitt understøttet av god forskning.

Forferdelig mye babbel for å forklare det innlysende (Vel, det var jeg som måtte forklare): Man er skeptisk til det man ikke forstår. Det man forstår tar man som en selvfølge, selvfølgelig.

Det jeg skulle ønske, var at skeptikeren jevnlig spurte seg selv: Hva har jeg å bidra med? Vedkommede vet selvsagt ikke noe som helst hva sak angår. I det minste burde en real dose ydmykhet være påkrevd! Fjols!

Svar
Kommentar #4

Bjørnulf Hafstad

4 innlegg  265 kommentarer

Sunn skepsis, men på hvilket grunnlag?

Publisert rundt 5 år siden

"Det evige mysteriet om verden er dens forståbarhet." Albert Einstein.

Jeg enig i mye av det du skriver. Jeg er også glad for en ballanset fremstilling der du f.eks. ikke setter motsetning mellom kristen tro og sunn skepsis slik som vi ofte ser det blir gjort. Skepsis er en metode som er nyttig til mye. Men den kan dog ikke stå alene. Her savner jeg nok noen problematiseringer av grensene for skepsis og at skepsis ikke er tilstrekkelig i seg selv. Vi er alltid skeptiske på grunnlag av noe vi tror på. Skepsisen må fungere innenfor et helhetlig system der man først må tro på noen grunnleggende forutsetninger ellers fører skepsisen til en situasjon der vi faktisk blir forført eller til en fullstendig mørklegging der kunnskapens mulighet til slutt går tapt.

Hjerenen i et glass?

En måte å utforske den totale skeptisisme på er å følge filosofen Hillary Putnams tankeeksperiment der han ser for seg at en ond hjernekirurg har operert ut hjernen på en person og lagt den på et glass fult av næringsstoffer som holder den i live. Nervetrådene har blitt koblet til en superdatamaskin som forårsaker at personen har en illusjon av at alt er normalt. Men i virkeligheten lever han i en virtuell virkelighet skapt av programmet i datamaskinen.  Det er antakelig ikke mange som finner det lett å tro på et slikt scenario. Men det skumle er at det er nettopp slik du ville tenkt dersom det faktisk hadde vært tilfelle. Poenget er at vi ikke trenger å tro på scenariet, kun at vi ikke kan være sikre på at det ikke er slik. Alt vi tror vi vet om verden kan være feil. Da kan vi egentlig ikke vite noen ting om noe som helst. Spørsmålet blir: Hvordan vet vi at vår oppfattelse av verden i virkeligheten korresponderer med en faktisk realitet og ikke bare er en illusjon?

Michael Polanyi

Jeg har både gjennom utdanning og egne studier blitt eksponert for kunnskapsfilosofen Michael Polanyi. Jeg har latt med fascinere av ham fordi han er en nyere filosof som evner å trekke linjene tilbake og knytte sammen flere tusen år i idehistorien fra Platon, via Augustin til vår tids kunnskapsteori. Derfor mener jeg det er noe tidløst, men samtidig noe nytt over hans tenkning. Nedenfor har jeg tatt med noen sitater og parafraseringer fra Polanyi blandet med mine egne kommentarer. Poenget er å fremføre en kritikk av den rendyrkede skeptisisme og peke på at det må noe mer til som er langt viktigere.

Metode er ikke nok

«Alle eksplisitte former for resonnement, enten deduktive eller induktive, er impotente i seg selv, de kan fungere kun som intellektuelle verktøy i hendene på menneskets stilltiende evner som strekker seg mot den skjulte mening i ting» sier Polanyi. Han ser på forskeren som en håndverker som er i stand til å bruke visse verktøy, men dyktigheten ligger i den ofte tause kunnskapen om å bruke verktøyene riktig.

Vitenskap og kunnskapstilegnelse krever tro ikke bare skepsis

Du sier at vitenskap handler om å søke etter svar. I denne setningen uttrykker du det motsatte av den rene skepsis, nemlig håp og tro på at det er en autoritativ kilde som kan gi deg svar. Du tror på kilden selv om du ikke vet svaret. Du tror også på erkjennelsens mulighet, nemlig at kilden kan gi deg svaret på en måte som du er i stand til å oppfatte, fortolke og forstå. Med andre ord troen på at du er utstyrt med evnen til sann erkjennelse av sann virkelighet.

Polanyi henviser bl.a. til at Platon har argumentert for at oppgaven med å løse et problem er logisk absurd og derfor umulig. For hvis vi allerede vet løsningen, er det ikke noen vits i å søke etter den, mens hvis vi ikke vet, kan vi ikke søke etter den heller, siden vi da ikke vet hva vi leter etter. Oppgaven med å løse et problem virker selvmotsigende med mindre vi innrømmer at vi kan ha sanne antydninger om det ukjente. Dette er hva Platons argument beviser, nemlig at hver forutgående forståelse er beveget og styrt av vår vilje til å se nærværet av noen skjulte sammenhenger bak ennå uforståelige ledetråder som peker mot det foreløpig ukjente.

Tillit til autoritet

Polanyi er også veldig klar på at all praktisk kunnskapsformidling, i alle betydninger av begrepet, er basert på tillit til autoritet (altså det motsatte av skepsis). Studenten må ha tillit til at sin læremester forstår hva han prøver å lære ham og at han, studenten, i sin tur vil lykkes med å forstå betydningen av det som blir forklart til ham. Dette gjelder også tilliten til vår fatteevne slik den kommer til uttrykk gjennom forskningsprosessen hevder han. Kunnskapstilegnelse er alltid en handling av håp beslektet med dynamikken i all menneskelig tro. Det er ingen annen måte å nærme seg en skjult mening på enn ved ha tillit til vår fornemmelse av det ennå usette. Slike antydninger er den eneste vei mot å utvide og opprettholde vårt intellektuelle grep på våre omgivelser.

Å vite er å forstå hevder Polaniy. Eksplisitte logiske prosesser er effektive bare som verktøy i jakten på løsningen av et problem. Det viktigste er den hengivenhet som vi utvider vår forståelse med for i etterkant å ta vare på resultatet. Prosessen (metoden) har ingen betydning om den ikke virker innenfor denne uformelle dynamiske sammenhengen. Når vi innser dette så går kontrasten mellom tro og fornuft i oppløsning, snarere kommer likheten i den felles strukturen til syne.

Polanyi sitere også kirkefedrenes: «Fides quaerens intellectum», tro som søker forståelse. Her er ikke Polanyi like klar, men for Augustin og de andre kirkefedrene tjener troen som grunnvoll som bærer rasjonaliteten og ikke motsatt. Gud gjemmer seg ikke i det uforståelige. Han er like mye til stede i det vi forstår og er selve grunnen til at vi forstår og at verden er forståbar. Dette var forøvrig den grunnen vitenskapens pionerer som Kopernikus, Galileo, Kepler, Bacon og Newton bygde på.

Svar
Kommentar #5

Kjetil Hope

62 innlegg  166 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Fredrik W. H. Steensen. Gå til den siterte teksten.

Er det greit med skepsis til de vedtatt naturvitenskaplige sannheter? Jeg sikter ikke her til å ta f. eks. skapelsesberetningen bokstavelig, men skepsis til det som hevdes er sannhet? Jeg mener det burde være en selvfølge, hva mener du?

Vi kan stille spørsmål til alt, men vi kan ikke, i dekke av å være søkende, stille spørsmål til en side, og blindt akseptere den andre.

Svar
Kommentar #6

Kjetil Hope

62 innlegg  166 kommentarer

Veldig interessante tanker

Publisert rundt 5 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.

Jeg enig i mye av det du skriver. Jeg er også glad for en ballanset fremstilling der du f.eks. ikke setter motsetning mellom kristen tro og sunn skepsis slik som vi ofte ser det blir gjort. Skepsis er en metode som er nyttig til mye. Men den kan dog ikke stå alene. Her savner jeg nok noen problematiseringer av grensene for skepsis og at skepsis ikke er tilstrekkelig i seg selv. Vi er alltid skeptiske på grunnlag av noe vi tror på. Skepsisen må fungere innenfor et helhetlig system der man først må tro på noen grunnleggende forutsetninger ellers fører skepsisen til en situasjon der vi faktisk blir forført eller til en fullstendig mørklegging der kunnskapens mulighet til slutt går tapt.

Hjerenen i et glass?

En måte å utforske den totale skeptisisme på er å følge filosofen Hillary Putnams tankeeksperiment der han ser for seg at en ond hjernekirurg har operert ut hjernen på en person og lagt den på et glass fult av næringsstoffer som holder den i live. Nervetrådene har blitt koblet til en superdatamaskin som forårsaker at personen har en illusjon av at alt er normalt. Men i virkeligheten lever han i en virtuell virkelighet skapt av programmet i datamaskinen.

Jeg er ikke nødvendigvis uenig, men jeg vil påpeke at det er en forskjell på vitenskapelig og filosofisk skepsis. Vi har skrevet innen den vitenskaplige skepsis.

«Alle eksplisitte former for resonnement, enten deduktive eller induktive, er impotente i seg selv, de kan fungere kun som intellektuelle verktøy i hendene på menneskets stilltiende evner som strekker seg mot den skjulte mening i ting» sier Polanyi. Han ser på forskeren som en håndverker som er i stand til å bruke visse verktøy, men dyktigheten ligger i den ofte tause kunnskapen om å bruke verktøyene riktig."

Det er nok riktig, logikken er konstruert språk menneskene har skapt for å forsøke å fange verden, men det er likevel ingen tvil om at de er nyttige verktøy." Dersom P, så Q. P. Altså Q.", har ikke sviktet meg enda, så jeg tror jeg holder på den fortsatt.

Men ellers er det viktig å vite hva skepsis ikke er. Gjennom den vitenskapelige metode og skepsis kan vi bare falsifisere det som foregår innen vitenskapens område. Vi kan ikke tilbakevise filosofiske grublinger, ei heller politiske standpunkter.  Det eneste vi etterspør er, "kan det testes?" Kan det ikke testes, er det filosofi, og da overlater vi spørsmålet til filosofene. 

Svar
Kommentar #7

Fredrik W. H. Steensen

99 innlegg  843 kommentarer

Litt om Encyclopædia Britannica...

Publisert rundt 5 år siden

Mitt favoritt oppslagsverk og leksika, uten tvil. 

Så vidt jeg husker i farta ble praktverket startet ca 1770 fordi man da hevdet at man hadde oppfunnet og oppdaget alt som var mulig. Nå mener nå jeg verden virkelig har gått "framover" siden den gang og vår viten er annerledes og jeg er redd vi gjør det samme nå. De visste ikke alt og det vet ikke vi heller. Vi vil aldri nå helt fram til all kunnskap.

Jeg kommer kanskje tilbake med mer, men jeg hevder sunn skepsis alltid er rett.

Fredrik 

Svar
Kommentar #8

Frode Meland

82 innlegg  4836 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Hope. Gå til den siterte teksten.

Kan det ikke testes, er det filosofi, og da overlater vi spørsmålet til filosofene.

Kan man teste om det finnes en Gud?

Svar
Kommentar #9

Bjørnulf Hafstad

4 innlegg  265 kommentarer

Ingen sunn skepsis uten vitenskapsfilosofi

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Hope. Gå til den siterte teksten.

Det eneste vi etterspør er,

Jeg er ikke helt med på din oppdeling av vitenskapelig og filosofisk skepsis. Det er ingen måte å unnslippe det filosofiske på. All vitenskap bygger på en eller annen vitenskapsfilosofi. Spørsmålet er ikke filosofi eller ikke, men om hvilken filosofi. Det går ikke an å drive vitenskap uten at det er filosofi involvert. Uten det så ville ingen ha noen forestilling om hva vitenskap er, hva vitenskapelig metode er eller hvorfor metoden er vitenskapelig, inkludert skepsisen.

Empirisme

«Kan vi teste så er det vitenskap» sier du. Det er slett ikke opplagt at dette er begrensingen eller definisjonen av vitenskap. Det er flere vitenskaper som ikke har mulighet til å teste alt de arbeider med. Det gelder f.eks. arkeologi, historie eller naturhistorie både innen geologi og biologi (jfr.evolusjonsteorien). Her er vi for øvrig inne på en av de store diskusjonene innen kunnskapsfilosofien nemlig konflikten mellom empirisme og rasjonalisme. 

Empiristene har alltid hevdet at sanseopplevelse er det ultimate utgangspunkt for all vår kunnskap. De mener sansene opprettholder og gir oss alle våre rådata om verden, og uten dette råstoffet, ville det ikke være noen kunnskap i det hele tatt. Sanseopplevelsen starter en prosess, og fra denne prosessen kommer alle våre pålitelige kunnskaper hevder de. 

Rasjonalisme

Rasjonalistene derimot hevder at det ultimate utgangspunkt for all kunnskap ikke er sansene, men fornuften. De hevder at uten forutgående kategorier og prinsipper som grunnlag, kunne vi ikke organisere og tolke vår sanse-erfaring på noen måte. Vi ville bli møtt med bare et stort, udifferensiert, kaos av sanseinntrykk, som vi ikke ville kunne tyde på noen meningsfull måte. 

Jeg holder meg til rasjonalistene. Polanyi som jeg omtalte i min forrige kommentar, er for øvrig også opptatt av at all ny kunnskap alltid bygger på allerede eksiterende kunnskap. Hans vektlegging av «taus kunnskap» peker mot rasjonalistenes oppfatning av at vi har apriorisk kunnskap som er gitt oss i utgangspunktet slik at vi har en medfødt evne til å bruke fornuften til å utvide vår kunnskap. 

Eksperimentet må fortolkes

Eksperimentet har sin selvfølgelige plass i vitenskapen. Men den viktigste lærdommen vi får av eksperimentet er hvordan vi tolker resultatet på bakgrunn av det i allerede vet. En og samme observasjon kan fortelle forskjellige mennesker ulike ting avhengig av hva de har av faglig bakgrunn for å fortolke. Elevøvelsene på skolen hadde heller ikke gitt oss særlig mye om vi ikke på forhånd hadde lært både å designe eksperimentet og å fortolke observasjonen. Det boblet i reagensglasset så luktet det vondt og så smalt det. Hva så? 

Skeptisismen må bli bevist sitt eget trosgrunnlag

Vi er tilbake til det som var mitt anliggende om å utfordre den rene skeptisisme om å bli bevisst sitt eget trosgrunnlag. Vi legger alle til grunn kunnskap som vi ikke kan bevises ved hjelp av eksperimenter eller andre metoder, men som vi likevel mener er sann. Det er alltid en basis vi argumenterer fra som gjør at vi kan argumentere til noe, ellers kan vi ikke drive vitenskap. Mitt anliggende er at skeptisisme kan ikke legge et slikt grunnlag. Men det er først på et slikt grunnlag den kan gjøre en god jobb for oss.

Det går selvfølgelig an å arbeide på grunnlag av ren metodeeksersis der andre har lagt et fundament. Men som samfunn vil vi over tid miste grepet om vi ikke har kontakt med god filosofi. Mye tyder for øvrig på at vi er i ferd med å miste dette grepet. 

Vitenskap er rett og slett det vi kan argumentere godt for med rasjonelle og gyldige logiske argumenter og bevis, som dermed holder for en kritisk prøving. Det være seg om det er testbart eller ikke.

Du slipper heller ikke unna med å si at noe er filosofi og noe er vitenskap. Vitenskapen bygger på filosofi. Uten en filosofisk grunnmur å hvile på vil vitenskaps-huset falle sammen. Tvil i vitenskapsfilosofien fører nødvendigvis til tvil også i selve vitenskapen. 

Min posisjon er den kristne rasjonalismen som i følge A. N. Whitehead (og mange andre ide-historikere) var det som i sin tid gav vesten den filosofiske grunnvollen for i det hele tatt å komme i gang med å drive naturvitenskap. Kopernikus, Galileo, Kepler, Bacon og Newton er noen av dem som står i denne tradisjonen. All rasjonalisme krever en eller annen form for a priori (forutgående) kunnskap som i seg selv ikke kan bevises, men som likevel er tilstrekkelig begrunnet

For vitenskapens pionerer var det at mennesket er skapt i Guds bilde, derfor kan vi stole på vår evne til å tenke logisk. Verden er skapt av Gud som noe adskilt fra Gud selv. Derfor er den forståbar. Ideen om naturlover stammer fra troen på en lovgiver. Troen var forøvrig grunnlaget for forestillingen om at naturen lar seg utforske ved hjelp av matematikken og andre logiske metoder.  Som kontrast kan nevnes at andre kulturer på samme tid lå foran Europa innen matematikk. Men de kom aldri på at matematikken på samme måte kunne brukes til å utforske naturen. De hadde et syn på naturen som ikke tillot denne koblingen. 

Svar
Kommentar #10

Kjetil Hope

62 innlegg  166 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Kan man teste om det finnes en Gud?

Det vet du godt vi ikke kan;-)

Svar
Kommentar #11

Frode Meland

82 innlegg  4836 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjetil Hope. Gå til den siterte teksten.

Det vet du godt vi ikke kan;-)

Vel jeg er ikke helt overbevist.  Men det kommer an på hva man mener med "Gud" og hva man mener med "teste".  La meg spørre på en annen måte:

1. Er det mulig å sannsynliggjøre at universet er designet?

2. Er det mulig å sannsynliggjøre at designeren av universet interagerer med materien?

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det IKKE skal være mulig å sannsynliggjøre 1 eller 2, gitt at 1 eller 2 faktisk er sant.

Svar
Kommentar #12

Kjetil Hope

62 innlegg  166 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Vel, i så fall åpner du døren for ID, med det er en lang diskusjon. Det er jeg veldig interessert i å diskutere en gang.

Svar
Kommentar #13

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Frode Meland. Gå til den siterte teksten.

Kan man teste om det finnes en Gud?

Vi kan ikke teste om det finnes en gud (med liten g.) 

Men noen ganger kan vi teste om det finnes en Gud (med stor G, altså en spesifikk gud.) 

Det kommer ann på hvem denne spesifikke guden er. Skriv ned en beskrivelse av en spesifikk gud, og om det på den listen står noe som kan testes så kan altså denne guden testes. 

 

For eksempel Guden Tor:

- Han har en hammer som han kaster og som kommer tilbake og det er dette som vi ser når vi ser lyn. 

- Lyden av torden er lyden av Tors vogn som blir dratt av to bukker over himmelen. 

- Osv...

- Osv..

 

Begge de to første punktene lar seg falsifisere og er beviselig feil. Altså finnes det ingen gud som passer denne beskrivelsen. Hadde vi observert at disse punktene var riktig ville det vært bevis på at en gud med denne beskrivelsen eksisterer.

Om ingen av punktene som beskriver en gud er falsifiserbar så kan ikke den guden testes. 

Så du har helt rett Frode, de fleste guder med stor G lar seg testes. 

Svar
Kommentar #14

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Johan Rosberg. Gå til den siterte teksten.

Forferdelig mye babbel for å forklare det innlysende (Vel, det var jeg som måtte forklare): Man er skeptisk til det man ikke forstår. Det man forstår tar man som en selvfølge, selvfølgelig.

Det jeg skulle ønske, var at skeptikeren jevnlig spurte seg selv: Hva har jeg å bidra med? Vedkommede vet selvsagt ikke noe som helst hva sak angår. I det minste burde en real dose ydmykhet være påkrevd! Fjols!

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest artikkelen, nettopp fordi det er så masse tekst, (evt babbel.) 

Det er det man tar som en selvfølge og det man opplever som om man forstår man bør være mest skeptisk til.

Den menneskelige hjernen er slik at den trenger sikkerhet (å vite). Om vi opplever usikkerhet så aktiviseres de prosessene i hjernen som vurderer farer. Altså oppleves løver og ting vi ikke forstår ganske likt. Og dette er ubehagelig. Å ikke forstå er fysisk ubehagelig og vi er villig til å strekke oss langt for å unngå dette ubehaget. 

Hjernen er mer opptatt av å forstå/vite enn at den forståelsen er riktig. Hjernen bryr seg ikke så mye om 2+2 er fire eller fem så lenge den kan vite det med sikkerhet og ignorere muligheten for at man tar feil. 

---

En skeptiker stiller spørsmål, og muligens flere spørsmål enn en uskeptisk person. Hva man har å bidra med er et spørsmål. Dette spørsmålet er det mange som spør seg, også skeptikere gjør dette.

Ydmykhet er selve kjernen i "skepsisme". Ta for eksempel René Descartes:

 ”Allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på hvor meget falskt jeg i min ungdom hadde tatt for sant, og hvor tvilsomt alt må være som jeg bygger på dette grunnlag. Derfor har jeg funnet at jeg en gang i livet måtte omstyrte fullstendig alt som jeg tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av, hvis jeg vil bringe til veie noe fast og varig i vitenskapene.” – René Descartes, Meditation I, 1641

Ydmykhet er å innrømme sin menneskelighet. At man verken i verdi eller evne står over andre. Og dette er sentralt hos en skeptiker, at man som menneske har sine begrensninger og ofte tar feil. At alt man tror og vet kanskje ikke er riktig. At man ikke nødvendigvis er den som sitter med sannheten. 

René Descartes så seg nødt til å være skeptisk til alt, også sin egen eksistens, og med metodisk skepsis fant han svar. 

Skepsis er ikke en eksistens eller identitet, men et verktøy. På samme måte som en snekker bruker sin hammer bruker en skeptiker sine spørsmål og sin ydmykhet. 

Svar
Kommentar #15

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.

Men de kom aldri på at matematikken på samme måte kunne brukes til å utforske naturen. De hadde et syn på naturen som ikke tillot denne koblingen.

Kan du demonstrere dette? Mener du at for eksempel Jainismen og Buddismen ikke ser på verden som rasjonell? 

At matematikk ikke ble brukt til å utforske naturen før trykkekunsten er beviselig feil. 

Svar
Kommentar #16

Arild Holta

104 innlegg  3886 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Jeg leste startinnlegget til jeg kom til for mye logiske feil. Jeg er SKEPTISK overfor påståelige folk som ikke skjønner logikken eller ærlig tenkning. Eller som forkaster fakta.

Er man så skeptisk at man begynner å tillegge andre meninger, eller begynner å benekte fakta, så er det ikke sunn skepsis. Da har man et stengt sinn og er ikke fri til å tenke.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Nå har vi det gående...
8 minutter siden / 37 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
9 minutter siden / 395 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Polariseringens pris
9 minutter siden / 395 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
14 minutter siden / 1061 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
16 minutter siden / 496 visninger
Johan Velten kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
38 minutter siden / 1061 visninger
Oddvar Moi kommenterte på
Hvetekornets lov
rundt 1 time siden / 477 visninger
Arne Kristiansen kommenterte på
Hvetekornets lov
rundt 1 time siden / 477 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 395 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 2 timer siden / 395 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
rundt 3 timer siden / 670 visninger
Les flere