Religion og politikk

Jeg har vært brennende opptatt med en rekke ulike politiske spørsmål hele livet, fra ting som skjer i verden der ute til ting i mitt eget lokalsamfunn. Samtidig har jeg deltatt i organisasjonslivet i en rekke ulike interesseorganisasjoner. Dette strekker seg tilbake, innen organiserte former, til studietiden både i Oslo hvor jeg aktivt deltok i en rekke studentorganisasjoner da jeg begynte på Universitetet i Oslo, og senere studietiden i USA med foreningen som jobbet for internasjonale studenter, samt arbeidet med ungdommer fra fattige kår i byen der jeg bodde, samt klima- og miljø- spørsmål. De siste årene har dog mye tid og krefter gått med til kampen for å representere muslimer i Norge gjennom min posisjon som generalsekretær i Islamsk råd Norge (IRN) (2007-2010). Det hører med til historien at jeg var valgt som sekretær i rådet i en tidligere periode, 2002-2005, og har vært brukt som kilde i en rekke medier om islam og muslimer over lenger tid.

Merkelapper

Problemet med å representere en slik gruppe over lenger tid er at bildet av en i mediene og i folks forståelse ofte begrenses til det ene aspektet. I mitt tilfelle ble det til at man vanskelig ble oppfattet som noe annet enn «Muslimen». Det var noe IRN faktisk advarte mot, blant annet gjennom kronikker og innlegg i forkant av stortingsvalget i 2009 fra lederen i rådet, Senaid Kobilica, som oppfordret unge norske muslimer til å delta i norsk organisasjonsliv og politisk arbeide utover ting som har med bare muslimer å gjøre. I disse kronikkene og innleggene satte han fokus på behovet for å streve for å bedre situasjonen, ikke bare for muslimer, men for samfunnet som helhet. Å ta ansvar for å arbeide til beste for dette landet, og bidra til et samfunn som er best mulig for oss alle å leve i. Dette er en oppfordring jeg selvsagt deler fullt ut.

Det var imidlertid dette med å komme seg forbi merkelappene. I tillegg til å være en troende og praktiserende muslim er jeg også småbarnspappa, opptatt av internasjonale spørsmål, ivrig fisker og friluftsinteressert, daglig pendlende på kollektivtrafikken i Oslo, og engasjert by-borger, med mer. Som aktiv samfunnsdebattant har jeg prøvd å holde disse aspektene oppe sammen med merkelappen «muslim», noe som ikke alltid har vært like lett, spesielt når det skulle kombineres med den nær sagt altoppslukende stillingen som generalsekretær i IRN.

Like fullt, alle disse aspektene har alltid vært der, og ønsket om å kaste seg ut i det politiske liv likeså. Dog var dette noe som ikke var forenlig med min daværende stilling. En slik stilling ville skape en rekke habilitetsspørsmål og mulige interessekonflikter hvis man hadde den samtidig som man holdt et politisk verv i et gitt politisk parti. Medlemskap er en sak, et valgt verv ble det bestemt at ville være vanskelig å kombinere med stillingen. Jeg var dog i denne stillingen så privilegert at jeg har kunnet observere norsk politikk og politikere fra ulike partier på nært hold, blitt godt kjent med flere av dem, jeg har deltatt på monumentale hendelser som åpningen av Holocaust museet, og fått æren av å delta i offentlige utvalg som jobber med politikkutvikling på høyt nivå. Dette er opplevelser som jeg har satt stor pris på, og som jeg føler at jeg har lært mye av.

Avgjørende erfaringer

Det har også vært ting man gjerne skulle vært foruten. Terrorangrep, mobbing og antisemittisme blant enkelte muslimer og samfunnsfiendtlige utviklingstrekk i enkelte ungdomsmiljøer. Dette samtidig med at vi så økende islamofobi i samfunnet og hører stadig om mobbing og hetsing av muslimer. Jeg mener at dette er viktige, om ikke alltid gode erfaringer man tar med seg videre i livet. Erfaringer som man forhåpentligvis lærer av, og vokser på. Ikke minst erfaringer man kan bruke videre for å arbeide for en utvikling i riktig retning. Noen ord om religion og viktigheten av religiøse argumenter i samfunnsdebatten. Her må jeg innrømme en påvirkning fra debatten mellom den tyske filosofen Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger (Pave Benedikt den XVI), om bruk av religiøse argumenter inn i en sekulær setting. Poenget som kom frem av debatten var at på den ene siden må ikke-troende godta at troende mennesker faktisk tar sin religion eller tro på alvor, og må få basere sine meninger på dette (for de ikke-troende) uvitenskapelige grunnlaget, mens religiøse mennesker må ta inn over seg at deres standpunkter for dem selv gjerne må ha et religiøst fundament, men skal de være allmenngyldige og påvirke andres liv, så må man kunne argumentere ikke-religiøst om dem. Et eksempel jeg ofte bruker i så måte er at mens jeg som troende muslim gjerne må mene at man ikke skal drikke alkohol fordi det er forbud mot det i Koranen kan man ikke gjøre dette gyldig for andre på dette grunnlaget. Mens alkoholens skadevirkninger f.eks. da blir et «sekulært» argument som vil være gyldig og som en eventuell lovgivning kan basere seg på. Interessant nok er det mange som ikke skjønner at dette er et eksempel, og tror at min kampsak er et slikt forbud.

For meg er religion et viktig element i mitt arbeid og virke. Å hjelpe fattige og svake, å arbeide mot en uheldig utvikling i samfunnet og skape best mulige mellommenneskelige relasjoner, alt dette er ting jeg religiøst tar veldig alvorlig. Like fullt ser jeg at mine religiøse begrunnelser ikke kan være utslagsgivende for noen andre enn meg. Lærdommen fra debatten mellom Ratzinger og Habermas var da at religiøse begrunnelser for retningen i samfunnsutvikling i seg selv er legitime, men ikke som et argument i samfunnsdebatten. De må kunne oversettes til en sekulær argumentasjon for å ha allmenngyldighet. På den motsatte siden må det at den enkelte har en religiøs begrunnelse for et standpunkt, kunne godtas.

Mitt parti

Jeg har alltid brukt stemmeretten, men utover en kort tur innom arbeiderpartiet på 2000 tallet har jeg aldri deltatt i den politiske prosessen fra denne siden, jeg har heller vært involvert fra NGO siden i flere år i politisk arbeid. Bruk av stemmeretten har vært viktig for meg. Det ser jeg som en forpliktelse, selv om man ikke skulle være 100% enig i partiet man stemmer på sin politikk. Men jeg har slitt med å finne et parti jeg greide å regne som «mitt eget». Når jeg så skulle kaste meg ut i politikken, så var det et spørsmål om hvilke saker jeg setter høyest politisk. For meg har dette med miljøvern og klimaspørsmål alltid vært viktig, men kanskje spesielt etter at jeg fikk barn har dette med hva slags fremtid vi gir våre barn vært helt sentralt for meg. For tre år siden under valgkampen frem mot stortingsvalget i 2009 fant jeg endelig det partiet som satte fokus der jeg følte det var nødvendig. Partiet var da Miljøpartiet de Grønne. De er flere partier som jeg mener har gode enkelttiltak på disse områdene som ble mer og mer viktige for meg, men for Miljøpartiet de Grønne var dette med klima og miljø selve navet resten av politikken blir bygget rundt.

Islam og klima

Nå skal det sies at jeg ikke bare er interessert i dette med miljø og klima på grunn av barna mine, men mener at det er helt sentralt rent religiøst også for meg. Jeg mener at klimaproblemene rangerer helt på toppen av problemene menneskeheten står overfor i dag, ved siden av mangel på fred i verden og fattigdom. Akkurat som de to andre spørsmålene, er klimaspørsmålet noe som ingen person, eller stat, kan løse alene. Mens de fleste kan se at religion spiller en rolle i løsningen av de to andre problemene, er det litt vanskelig for enkelte å forstå hva gudstro har med klima og miljø å gjøre. Det virker imidlertid i dag klarere enn for tyve år siden at religioner har en viktig rolle å spille i miljøspørsmål, blant annet med å fremvise det moralske lederskapet. Klimaet eller miljøet er noe som vi alle deler, men som i realiteten ingen eier. Menneskets rolle er gitt som en forstander i denne sammenhengen. Dette er et syn som i hvert fall forfektes av alle de tre Abrahamske religionene. Jeg vil her se nærmere på islam og den teologiske bakgrunnen for dette.

For muslimer danner fortellinger fra den hellige profeten Muhammeds liv og hans sedvane (hadith og sunnah) det religiøse grunnlaget for våre liv. Her kan man finne kimen til mye, også forholdet mellom mennesket og naturen. En kjent historie er fra en reise, hvor en av følgesvennene til profeten tok en dueunge fra reiret. Profeten konfronterte ham, og returnerte ungen tilbake til reiret. Han skal ha fortalt en annen av sine følgesvenner at det var belønning fra Allah for gode gjerninger mot enhver levende skapning.

Profeten la stor vekt på planting av trær, så vel som å ta vare på dem. En kjent fortelling fra profeten er at om man vet at verden vil ende i løpet av en time, og man står med et frø i hånden, så bør man plante det frøet. En annen fortelling sier at den som dyrker og bringer tilbake til liv et område som er dødt og ligger brakk, han vil få belønning for det så lenge mennesker eller dyr nyter godt av det. Profeten startet også med å plante trær etter å ha søkt tilflukt i Medina. Her skapte han også naturreservater, hvor alle levende vesener hadde et fristed.

Slike ting kan virke trivielle i den store sammenhengen, men det er nettopp disse små komponentene som skaper det store helhetsbildet. Klimaendringer skaper nemlig ikke bare endrede forhold for menneskene, men også for andre levende vesener. Det er verdt å tenke over at Gud skapte ikke bare menneskene, Han er tvert imot skaper og herre over alt. Omfatter ikke forstanderrollen da alt levende? I muslimenes hellige bok Koranen finner en også kritikk av det overforbrukssamfunnet vi har i dag, som på mange måter både er et resultat, så vel som begrunnelsen, for det materielle jaget vi observerer i dagens samfunn. Sløsing er utrykk for en sosial urettferdighet, samtidig som det har katastrofale miljømessige konsekvenser. «Bruk og kast-samfunnet» er et samfunn av sløsere, som må endres om vi skal ha noen sjanse til å lykkes med å løse klimakrisen.

Om man skulle komme opp med ett eneste begrep som skulle si noe om det muslimske synet på ressursbruk, er det moderasjon. Når man kun ser på enkeltindividet, kan dette virke noe overdrevet, men ser man menneskeheten som helhet, og tenker seg situasjonen om alle mennesker på vår jord skulle ha vårt (norske) forbruk, da ser vi problemet mye klarere.

Å delta partipolitisk er kanskje ikke nødvendig for alle, men jeg mener at som religiøst engasjerte mennesker er det dypt problematisk om vi ikke griper tak i de politiske sakene som former samfunnet vårt. Være seg fattigdomsspørsmål, klima og miljø eller andre ting, dette er problemstillinger som skaper og former samfunnet vårt og det er for meg religiøst nærmest utilgivelig å ikke gjøre en innsats for å endre samfunnet man bor i en bedre retning.

Shoaib Sultan

Rådgiver i Antirasistisk Senter

Varamedlem for Miljøpartiet de Grønne i Oslo bystyre

shoaib.m.s@gmail.com

Artikkelen stod på trykk i Luthersk Kirketidende (Nr. 11 - 1. juni 2012 . 147. årgang)