Kristent menneskesyn utgått på dato

Det frie, postmoderne menneskets grunnleggende problem er at det ikke vet hva det selv ønsker, samtidig som jeg-et har blitt gjort til selve målestokken for prestasjon og autoritet. Samtidens dogmatiske krav om å leve opp til sitt eget potensial speilvender det samme paradokset: The sky is the limit. Problemet er at potensialet ikke er et klart definert mål, men en grenseløs progresjon. Bak alt dette tror jeg det finnes et underliggende prosjekt som handler om å fastsette rammene for vår identitet.

Det er noe dypt ironisk ved at denne optimismen på individualismens vegne inntrer i det samme århundret som filosofien og vitenskapene lanserer sin til nå mest gjennomgripende kritikk av forestillingen om det autonome og rasjonelle individet. Det er, enkelt forklart, ikke uten videre opplagt hva som konstituerer et “jeg”. Vi kjenner ikke grensene for selvet. Vi kjenner knapt nok grensene for vår egen kropp. Vår selvforståelse er et resultat av en pågående speiling med våre omgivelser. Det finnes ikke et “jeg”; bare et “jeg i relasjoner med det/de andre”. For å si det psykoanalytisk: Vi blir oss selv gjennom den andres blikk.

At mennesket er et grunnleggende relasjonelt vesen er knapt noen kontroversiell påstand. Men hva har så kirken å bidra med inn i denne tiden, hvor mennesker står overfor uendelige muligheter og svimlende fallhøyder? Har kirken et holdbart menneskesyn i møte med samtidens sterke, men likevel så sårbare, individualisme? Jeg tror en av de viktigste kirkekampene i tiden framover vil stå om antropologi.

I første omgang er svarene nedslående. Kristen tro anno 2012 er en privatsak. Ikke at jeg nødvendigvis vil mane til større frimodighet. Det problematiske består i at troen reduseres til en individuell prestasjon. I de fleste kristne sammenhenger jeg har erfaring fra, hviler hele premisset for frelsen på den enkeltes individuelle trostilslutning – et tøft krav til et menneske hvis jeg stadig er i støpeskjeen. Tanken om at et menneskes tro kan bæres av et fellesskap er nesten totalt fraværende i våre kristne sammenhenger, fordi det bryter med den rådende oppfatning om enkeltmenneskets skjebne på dommens dag.

Den moderne kirke viser seg her som et ektefødt barn av Opplysningstiden. Det gjenspeiles i det menneskesynet som ligger til grunn for vår kjerneteologi. Tanken om at mennesket er ansvarlig, autonomt – og skyldig – er så godt befestet i vår kristne livsverden at vi ikke har noen betenkeligheter med å la syndsbekjennelsen stå fremst i gudstenestens liturgi. Men, som min tidligere kollega, Tore Laugerud i Areopagos, påpeker: Forkynnelsen må bidra til å skape et jeg, før dette jeg-et kan stilles til ansvar for sin synd. Av samme årsak er det trolig på tide at vi skrinlegger den dominerende forestillingen om at "nåden" er selve trumfkortet i kirkens kommunikasjon med omverdenen.

Hvor ligger så kilden til et slitesterkt og kristent jeg?

Jeg tror det handler om å gjenoppdage menneskets relasjonelle identitet – det vil si å ta på alvor at mennesket er et "jeg i relasjon med andre". Det er identitet som speiles av og i Treenighetens relasjonelle vesen, som mystikerne sier. De ønsker å vektlegge en gudsbildelighet hvis hemmelighet ikke først og fremst handler om likskap med Gud, men samfunn med Gud. Gudsbildelighet handler om at vi skues med den Treenige Guds kjærlige blikk. Den kristne mystikkens store hemmelighet består i å øves i å møte dette blikket – gjennom bønnespråkets mangfoldighet og disiplin. Ingen sa det skulle være lett.

Her ligger også nøkkelen til å forstå det som av enkelte omtales som den “åndelige lengselen” i vår tid. Bak en symbolladet overflate (enten den er bekledd med røkelse eller fanatisme) ligger en relasjonssøkende drivkraft. Den åndelige lengselen er også en gjensidig lengsel. Det er ikke bare mennesker som søker samfunn med Gud. Gud søker samfunn med mennesker. Jeg tror at identitetskrise handler om brutte og ustabile relasjoner. Vår dypeste identitetskrise handler om gudsrelasjonen – fordi det går på gudsbildet løs. Mystikerne sier det og jeg tror det: Dette er en smerte som speiles hos den Treenige Gud.

Opphavet til Guds smerte er synden, som driver oss til oppbrudd med Gud og med andre mennesker. Syndens opphav er egoets stahet på vegne av et menneske som søker den falske tryggheten i å være seg selv nok, og som dermed setter seg selv i stedet for Gud. Menneskets lodd består i at det balanserer på en knivsegg mellom selvoppholdelse og overgivelse. At Gud har skapt mennesket med en slik kime til opprør mot sin egen gudsbildelighet er et av kristentroens meste gåtefulle og uoverskridelige paradokser.

Syndens motsats er frihet. Virkelig frihet handler om å transendere egoet som framelsker illusjonen om et egentlig jeg. Det er en krevende oppgave å stadig halse etter et jeg som man samtidig er i ferd med å forme. Alternativet – å slå oss til ro med at vi aldri helt kan bli oss selv – burde være forlokkende, men den innsikten kan ikke komme fra oss selv. Den oppstår kun når vi som kirke oppfatter at Guds viktigste kall til oss ikke er et kall til oppgaver, men et kall til Gud – som de sier det i Areopagos. Deri består den daglige omvendelsen, eller, bokstavlig talt, helingen (at vi vender oss mot Faderens blikk), som er misjonens kjerne, og som viser oss og samfunnet vi lever i veien til en sann menneskelighet.

Teksten overfor er tidligere publisert som del av en lengre artikkel i antologien Troverdig tro, utgitt av Luther forlag i 2010. Den virker fortsatt relevant.