Hijabdebatten tilslører nyansene

Sara Azmeh Rasmussen etterlyser debatt om slør i sitt innlegg på Verdidebatt. Hun viser til Minotenks invitasjonstekst til dialogmøtet "Muslimske kvinner - Frie, frekke og frelste?"– hvor vi blant annet spør om vi endelig kan legge bak oss spørsmål omden muslimske kvinnens klesdrakt.

Minotenk består av unge minoriteter med forskjellig etnisk og religiøs bakgrunn som jobber med å tilby minoriteter en plattform i samfunnsdebatten hvor de kan definere sine egne problemstillinger.

Overfladisk. Bakgrunnen for Minotenks ledende spørsmål om vi kan legge hijabdebatten bak oss, er todelt:

Det ene er at vi har sett oss lei av å diskutere noe så overfladisk som klesvalg. Både i den offentlige debatten over mange år, men også innad i de muslimske miljøene er diskusjoner om klesstilen til muslimske kvinner et stadig tilbakevennende tema. Søk på ordet ”hijab” i hvilket som helst muslimsk diskusjonsforum – og det vil komme opp endeløse tråder med opphetet debatt.

Minotenk har et liberalt og feministisk utgangspunkt til hijab, hvor vi mener at kvinners klesvalg er og blir et privat anliggende – slik det fortoner seg for menn. Ingen skal presses til å kle seg i noe de de ikke ønsker. Dette er et hjertesukk både til storsamfunnet og det muslimske miljøet.

Runddans. Når vi blir hengende igjen i den evige runddansen hvor hijabmotstanderne hevder hijab er kvinneundertrykkende, og hijabtilhengerne mener det er frigjørende – så kommer vi ingen vei. Man kan være undertrykt muslimsk kvinne uten hijab og man kan være fri og fremadstormende med hijab. Patriarkalske verdier er ikke uløselig knyttet til hijab, virkeligheten er kompleks. Den offentlige debatten har dessverre en lei tendens til å tilsløre nyansene og mangfoldet, og slik kommer vi heller aldri videre.

Azmeh Rasmussen hevder at det store temaet heller er islamfobi. Meg bekjent har ingen muslimsk organisasjon tatt opp temaet islamofobi – og Minotenk har heller ikke noe aktivt forhold til begrepet. Vi er selvfølgelig bekymret for den veldokumenterte skepsisen mot muslimer, så vel som mot jøder og andre minoriteter – men vi har prioritert å jobbe med holdninger innad i minoritetsmiljøene og minoritetsgruppers forhold til hverandre.

Selvråderett. Det bør handle om kvinnens selvråderett – autonomi – over egen kropp og eget sinn. Selvtillit. Verdighet. Afrikanske kvinner bruker enorme krefter på å rette ut håret, i vesten er grått, ufarget, kvinnehår nesten blitt tabu. Hijab er i så måte en blindvei i en mye større og viktigere debatt, som kvinner på tvers av etnisitet, klasse og religion kan føles eierskap til.

Azmeh Rasmussen etterlyser muslimske kvinners tilstedeværelse. At det ikke er kvinner ved sharia-instituttene i Saudi-Arabia må da være et positivt faktum? Min erfaring er at unge norskmuslimske kvinner i stedet studerer islam her i vesten – ellers de satser rett og slett kun på verdslig utdanning og her presterer de med glans.

Aktive. Kvinner har de siste tyve årene blitt stadig mer aktive og godt organisert i de norske moskeene. Muslimske ungdomsorganisasjoner domineres nå av jenter, i muslimsk studentersamfunn har de måttet kvotere inn gutter i styret.

De religiøse rådende er svært mannsdominerte (som i de fleste religioner for øvrig), men dette vil endre seg fremover som den unge generasjonen muslimske kvinner strider frem. De eldre mennenes innflytelse minsker drastisk der hvor kunnskap er tilgjengelig for alle. Flere av mine venninner reiser flere ganger årlig på studieturer med vestlige shaykher til både Saudi-Arabia, Yemen, Sverige og Spania.

Likestilling. Azmeh Rasmussen mener å illustrere hvordan det er på bakken med et eksempel på et par som går inn hver sin inngang i Rabita-moskeen i Oslo sentrum.

Faktum er at både kvinner og menn bruker hovedinngangen i den aktuelle moskeen. Ledelsen, som består av både kvinner og menn, har en bevisst politikk på likestilling og støtter kvinnene som krever sin plass i moskeens lokaler. Det vet egentlig Azmeh Rasmussen godt fordi jeg selv tok henne med dit på en omvisning for flere år tilbake. Her tilsløres igjen nyansene.

Individer, ikke gruppe. Det er på høy tid unge muslimske kvinner blir tilnærmet som individer og ikke bare som en del av en gruppe mange har en rekke vrangforestillinger om. Det er en dobbel belastning når man kjemper for frihet og selvrealisering i eget miljø, og samtidig må forholde seg til det polemiske og insisterende offerstempelet fra prisvinnende samfunnsdebattanter som Azmeh Rasmussen.