Kommentator Johannes Morken

Redaktør

Sara Azmeh Rasmussens kritikk av og besøk ved Hamsunsenteret

Fritt Ords prisvinnar gjesta i oktober Hamsunsenteret etter at ho i sommar nekta å delta på Hamsundagane, fordi ho ikkje ville hylle Hamsun. Les heile debatten.

Publisert: 3. jun 2012 / 1781 visninger.

I sommer blei det ein sterkt debatt mellom Sara Azmeh Rasmussen på den ene sida og ordførar Rolf Steffensen i Hamarøy og Hamsunsenteret på den andre sida. Den debatten kan du lese samla nedanfor - både brevveksling og alle debattinnlegg i Vårt Land. Nytt er eit innlegg frå Hamsunsenteret 21.06.2012.

Debatten om saka blie samla i tråden til Jon Magne Lund: «Hamsun hylles ikke» og ikkje i denne dokumentasjonstråden.

Debatten munna ut i ein invitasjon til Sara Azmeh Rasmussen om å gjeste Hamsunsenteret. Det gjorde ho 26.10.2012. Her er Vårt Lands nyhendesak 31.10.2012:

«Moderer Hamsun-anklagene

Av Kjersti Juul

I sommer avslo den norsk-syriske samfunnsdebattanten Sarah Azmeh Rasmussen invitasjonen om å delta under Hamsundagene. 

– Det norske valget om å hylle en stor, litterær skikkelse, til tross for de etiske mørke sidene i hans politiske valg, viser en umoden nasjonalsjåvinistisk holdning, mente Rasmussen da.

I helgen avla hun imidlertid Hamsunsenteret på Hamarøy og ordfører Rolf Steffensen et besøk i privat ærend.

– Jeg har vært unødvendig krass i tonen og ønsker å rette opp misforståelsen om at lokalmiljøet skal bære noen skam for Hamsuns politiske valg og synspunkter, forteller Rasmussen til Vårt Land. 

Større bredde. En ordveksling mellom Fritt Ord-vinneren og ordfører Rolf Steffensen har versert på Vårt Lands Verdidebatt-sider siden i sommer. Hamarøy-besøket har imidlertid bydd på en langt mer gemyttlig tone.

– Har du forandret synspunkt rundt markeringen av Knut Hamsun?

– Jeg ser at Hamsunsenteret gir en objektiv og nyansert fremstilling av forfatteren, her er ingen forskjønnelse. Men jeg mener fortsatt at Hamsundagene minner om en feiring, mer enn en markering, forteller Rasmussen.

Ved å skifte navn og ha en større bredde på temaene vil også det problematiske personfokuset forsvinne, ifølge Rasmussen.

– Det er viktig å få vite mer om Hamsuns kontroversielle skikkelse, samtidig er det en tankevekker at det blir spandert så mange ressurser på en så kontroversiell forfatter, mens andre viktige forfattere ikke er i nærheten av å få et eget senter. 

Historisk kontekst. – Det er vel mange i historien som burde blitt utelatt, hvis ikke forfatterskapet kan skilles fra sin skaper?

– Vi har forfattere som har levd i andre politiske og historiske kontekster. Vi kan ikke være så anakronistiske at vi forkaster litteraturen for det. Hamsun representerte imidlertid et avvikende syn i et samfunn der de fleste forstod at nazismen var ond.

At det er et følsomt tema for Rasmussen, spiller tilbake på hennes egen bakgrunn.

– At jeg ble medlem i et fascistisk parti, er ikke noe jeg kan glemme. Hamsuns råhet og troen på én sannhet er noe jeg kan kjenne meg igjen i, en side ved meg selv jeg ikke liker. Derfor treffer dette også så hardt, sier Rasmussen.

Videre drøfting. Ordfører Rolf Steffensen kan foreløpig ikke love noen konkrete forandringer under Hamsundagene, men sier de nå vil bruke tid på å drøfte innspillene. 

– Vi tar godt imot kritiske tanker. Jeg er også glad for at hun ser verdien av Hamsunsenteret, som forsøker å løfte alt det som er krevende ved Hamsun inn i vår tid, forteller Steffensen. 

Hvert annet år siden 1982 har Hamarøy invitert til festival i uken rundt Knut Hamsuns fødselsdag den 4. august. Litteraturfestivalen har som mål å fremme kjennskapen til Hamsuns liv og forfatterskap, stimulere interessen for det skrevne ord og profilere Hamarøy. »

Brevvekslinga

Her er brevvekslinga og debatten mellom Sara Azmeh Rasmussen som var invitert til eit forfattarmøte under Hamsundagane i sommar.

FØLG DEBATTEN HOS JON MAGNE LUND: «Hamsun hylles ikke»

Vi publiserer her brevvekslinga, med det siste først: Samlinga er oppdatert 7. juni med ordførar Rolf Steffens svar til Sara Azmeh Rasmussens innlegg i Vårt Land onsdag 6. juni. Deretter kjem hennar endelege svar i ein epost laurdag 02.06. Der takkar ho ja til forfattarmøte utanom Hamsundagane og til å besøke Hamsunsenteret. Men ho takkar endeleg nei til å delta under Hamsundagane i år og i alle år framover. Ho skriv: «Jeg håper at vi i Norge slutter med personfokuserte jubileer og markeringer av nazisten Knut Hamsun.»

1. Ordførar Rolf Steffensen: «Hamsun – Et nasjonalt ikon og traume». Vårt Land 07.06.2012

Takk igjen til Sara Azmeh Rasmussen for viktige debattinnlegg (Vårt Land 06.06. og Verdidebatt.no) om Knut Hamsun og det nasjonale Hamsunsenterets rolle og oppdrag i norsk kultur- og samfunnsliv.

Som jeg har uttrykt i vår brevveksling deler jeg Sara Azmeh Rasmussens konstatering av fakta. Knut Hamsun var rasist og nazist. Han kan derfor ikke feires. Samtidig vet jeg selvsagt at mange gjerne ville sett meg nyansere dette bildet. Men jeg tror det er rett og viktig at det blir stående slik.

Skammen. Når jeg hevder dette viser jeg ikke bare til fakta, men også til den opphøyde rollen Hamsun hadde i sin samtid. Hamsun var en av våre aller største diktere, så nær en nasjonalpoet som noen kan komme, et ikon i sin samtid. Da han sviktet, fundamentalt og katastrofalt, endret alt seg. Nasjonalikonet ble vårt store nasjonale traume.

Sara Rasmussen etterspør skammen. Min erfaring er at den er der, i rikt monn. Det var den også i 2009 da Hamsunsenteret ble åpnet, på tross av kongehusets tilstedeværelse. Det som likevel er mindre tydelig, men desto viktigere, tror jeg, er at Hamsun etter krigen, langt på vei ble bærer også av vår skam, den vi som folk og nasjon selv skulle båret på egne vegne, men ikke maktet å bære. Kanskje er det noe av grunnen til at vi ikke synes å bli «ferdige» med Hamsun, fordi han stadig støter borti dette uforløste og uoppgjorte i oss selv og i vårt lands historie?

Grumset. Hamsunsenteret på Hamarøy har etter min mening en viktig nasjonal oppgave. Denne oppgaven går langt utover det å eksponere litteraturkunst av ypperste verdensklasse. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at vi som folk og nasjon, majoritet og minoriteter, trenger Hamsunsenteret.

Vi trenger også Hamsun. Ikke minst i en tid hvor mye av grumset, rasismen og nasjonalismen fortsatt er der. Men det er vanskelig å få taket på. Da er det viktig at i det minste én står fast ved det han har sagt, at vi har én å kjempe åpent med og imot. Men denne påstanden gir først mening når hele fortellingen får komme til uttrykk, slik den får gjennom Hamsunsenteret, uten at noe blir forsøkt fortiet eller underslått. 

Min erfaring er at når vi lar oss utfordre av Knut Hamsuns liv og historie – ikke av gåten, for den finnes ikke – så kan vi ikke unngå å få øye også på oss selv. I motsetning til mange andre tror jeg ikke at Hamsun var enestående verken i sin begavelse eller sitt svik. Tvert imot tror jeg det er avgjørende viktig for enhver av oss å se seg tilbake, slik også Sara Rasmussen gjør når hun i forbindelse med sin bok Skyggeferden sier: «Jeg kunne blitt et veldig farlig menneske.» Hva var grunnen til det? Hvilke hendelser og omstendigheter i et menneskes liv påvirker oss slik at selv de verste holdninger kan få utvikle seg og de verste ugjerninger kan skje? 

Jeg vil forstå. Jeg tror svaret for Hamsuns del ligger snublende nær, men likevel skjult for mange. I historien om Hamsun møter vi et alvorlig sviktet og grovt krenket barn. Hans «muligheter» var enten å gå til grunne eller finne en livbøye. Han fant en livbøye i diktningen. Her kunne han leve ut et idealisert liv som han ut fra sine omstendigheter aldri kunne oppnå i levende livet.

For meg er det ikke nok å si «fy skam!» Jeg vil forstå, vite hvorfor. Slik at jeg og samfunnet jeg er en del av, kan vite hva som må til for at dette ikke skjer igjen. Om disse perspektivene henviser jeg til sveitsiske Alice Miller, og hele hennes store og innsiktsfulle forfatterskap.

Våre svik. Jeg tenker at hvis dette er en kunnskap som holder, at alle har denne dobbelheten i seg, til både det onde og det gode, da forplikter det ikke bare til å snakke høyt og tydelig om Knut Hamsuns svik, men også om oss selv og våre svik. Dessuten forplikter det til uavkortet å forsvare barnets ukrenkelighet overalt hvor det er mulig.

Jeg sier stor takk til Sara Azmeh Rasmussen for samtalen og ønsker henne hjertelig velkommen til nye samtaler på Hamarøy! 

2. Innlegg av Sara Azmeh Rasmussen i Vårt Land 6. juni: «En nobelprisvinner som ikke bør feires»

Da jeg, på slutten av forrige måned, mottok en invitasjon til et samarbeid i forbindelse med Hamsundagene 2012, var min spontane reaksjon en klar avvisning. Siden har jeg vært både i dialog og debatt med Hamsunsenteret og ordfører i Hamarøy, Rolf Steffensen. Disse diskusjonene og debatten som har pågått på Verdidebatt.no har gitt meg en ny kunnskap og en del å tenke på. Jeg tror at jeg forstår bedre hvilket sår Hamsun har vært i den norske samvittigheten.

Jeg føler nå at min krasse tone i det første svaret var unødvendig. Den beklager jeg. Den 2. juni kom jeg med et endelig avslag for å delta i Hamsundagene 2012 og alle år som kommer. Jeg skylder nå offentligheten en siste avklaring av mitt standpunkt i denne saken.

Genialitet og gåte. Mennesket og forfatteren Knut Hamsun har vært en gåte. Hans genialitet og verdifulle bidrag både til den norske litteraturen, men også til verdenslitteraturen, i kombinasjon med hans nazistiske politiske overbevisning, har vært til hodebry gjennom mange tiår. Det har kommet mange ulike svar på spørsmålet om hvorvidt det er mulig å skille mellom mennesket og hennes kunstneriske produksjon. Som førstegenerasjon innvandrer må jeg innrømme en begrenset kjennskap til debatten om Hamsun og denne forfatterens tekster. Det ville utvilsomt vært en fordel å stille med en bedre kunnskap i dette brede og komplekse feltet. Men jeg mener at det ikke er helt avgjørende når det gjelder å ta et etisk, prinsipielt standpunkt.

Under de siste dagers diskusjoner har jeg gitt uttrykk for mitt syn på litteraturen og kunstens fremste oppgave. Jeg tilhører skolen som ikke dyrker det estetiske uttrykket i seg selv, men foretrekker en litteratur med en etisk dimensjon og dybde, som spiller en samfunnsmessig rolle. Jeg finner i tillegg et skarpt skille mellom forfatteren og hennes litterære produksjon kunstig i de fleste tilfeller. Av dette synet følger naturligvis skepsis mot Knut Hamsun, både om menneske og forfatter. 

Hyllest. Men denne saken handler egentlig ikke om verdien i Hamsuns litterære verk, men om hvorvidt det er akseptabelt å arrangere Hamsun-dager. Jeg vil utvide diskusjonen til å gjelde jubileumsåret for Hamsun 2009. Det ble til en nasjonal markering som var beskyttet av og med aktiv deltakelse av Kongehusets medlemmer. Mitt ankepunkt er at det ikke lar seg gjøre å slå på stortromme, arrangere seminarer over hele landet og markere 150 år siden fødselen til Hamsun, uten at dette i realiteten fremstår som en klassisk feiring, og ja, en hyllest til Knut Hamsun.

Det offisielle Norge kan kalle denne store satsingen «markering». Enkelte politikere, ordførere og kulturpersonligheter kan presisere at det ikke er mannen som feires, men hans forfatterskap. Likevel ligger behovet for å vise stolthet over egne «storheter» godt synlig under den gjennomsiktige overflaten av kjølig og distansert markering. Dette finnes klare spor av i årets festivalprogram i Hamarøy: «Kjære venner av Hamsun», «I Hamsuns fotspor», en unik matopplevelse inspirert av vinnerromanen Markens grøde og et ensomt foredrag om det problematiske i Hamsun med tittelen: «Berømt og fordømt».     

Eksistens. Det er viktig med en presisering helt på slutten. Jeg synes at Hamsuns forfatterskap fortsatt bør ha sin plass i akademia, litteraturen og kulturlivet. Hamsunsenteret har rett til eksistens som formidler av en veldig interessant skikkelse i norsk litteratur og historie. Jeg tar gjerne imot invitasjonen til Hamarøy for å delta i en debatt eller forfattermøte utenom Hamsundagene. Jeg vil også besøke Hamsunsenteret, selv om det ikke er lystbetont. 

Men jeg håper at man blir mer bevisst behovet for stadig å markere avstand til Hamsuns politiske valg og syn. Et grundig oppgjør er nødvendig, ikke bare av hensyn til landets jødiske minoritet, men også andre minoriteter som i dag blir utsatt for rasisme. I lys av de nedslående funnene som kan leses i den nye rapporten fra Holocaustsenteret om fordommer mot både nye og gamle minoriteter, må en videre offentlig samtale om Hamsun føres med følsomhet.  

3. Brev frå Sara Azmeh Rasmussen til ordførar Rolf Steffensen lørdag 02.06.

«Takk for debatten i Kulturnytt og NRK-Norland i går.

De siste dagers diskusjoner om forfatteren og mennesket Knut Hamsun har gitt meg en ny kunnskap og en del å tenke på. Jeg tror at jeg forstår bedre hvilket sår Hamsun har vært i den norske samvittigheten.

Mitt svar på deres invitasjon var prinsipielt. Som første generasjonsinnvandrer har jeg begrenset kunnskap om norsk historie og litteratur. Hamsun var i tillegg ikke blant de store norske forfatterne jeg valgte å forsøke å bli kjent med i mine første år i Norge. Dette var uavhengig av hans politiske syn, som jeg på den tiden ikke visste noe om. Etter min lesing av deler i romanen ”Pan”, føltes det ikke fristende å gjøre et dykk i forfatterskapet til Hamsun. Det var noe linjene og stemmen formidlet som jeg intuitivt ikke likte. Derimot kastet jeg meg over Henrik Ibsens realistiske drama, hvor det kunstneriske uttrykket var kombinert med et tydelig samfunnsansvar. For meg, som hadde lest Victor Hugo og Fjodor Dostojevskijs verk med iver og innlevelse, virker et skarpt skille mellom forfatteren og mennesket kunstig.

Ibsen, Hugo og Dostojevskij. Alle disse tre forfatteres produksjon illustrerer mitt poeng om at kunstnerens tankeunivers er å spore i, og mellom, linjene. Fokus på individet og de eksistensielle valg det står overfor, kritikk av sosiale hierarkier og politiske bur, og generelt det humanistiske og visjonære preger tekstene. Disse tre drømte på vegne av menneskeheten, store og vakre drømmer. Sett i dette lyset virker Hamsuns nasjonalromantiske, viktorianske idealer både begrenset og begrensende. (Dette tillater jeg å mene uten å ha lest Hamsuns romaner, men basert på litterære analyser jeg har gjennomgått i det siste). Som person har jeg den frihet at jeg velger bort enkelte forfattere og kunstnere, uansett graden av genialitet, når de representerer etiske posisjoner jeg ikke kan tolerere. Knut Hamsun kommer aldri til å fange min oppmerksomhet.

Amanuensis i nordisk litteratur ved Univeristet i Agder, Oddbjørn Johannessen, mener at Hamsuns verk som helhet ikke uttrykker noen bestemt ideologi til tross for at enkelte fiksjonsfigurer gjør det. I sin informative kommentar på Verdidebatt.no bruker han den polyfone (flerstemmige) litterære konteksten som et argument for at Hamsuns forfatterskap fortsatt skal markeres. Dette er et interessant synspunkt, og et av mange gode argumenter som taler for at Hamsuns litterære verk er og bør ha sin plass i norsk litteraturhistorie, i akademia og kulturlivet.

Men saken og stridsspørsmålet handler egentlig ikke om verdien i Hamsuns litterære produksjon, men om hvorvidt det er akseptabelt å arrangere Hamsundager, og jeg vil utvide diskusjonen til å gjelde jubileumsåret for Hamsun 2009, som ble til en nasjonal markering beskyttet, og med aktiv deltakelse av kongehusets medlemmer. Mitt ankepunkt er at det ikke lar seg gjøre å slå på stor tromme, arrangere seminarer over mange byer og markere 150 år siden fødselen til Hamsun, uten at dette i realiteten fremstår som en klassisk feiring, og ja, hyllest til Knut Hamsun. Det offisielle Norge kan kalle denne store satsingen ”markering”. Enkelte politikere, ordførere og kulturpersonligheter kan presisere at det ikke er mannen som feires, men hans forfatterskap. Likevel ligger behovet for å feire og vise stolthet over egne ”storheter” godt synlig under den gjennomsiktige overflaten av kjølig og distansert markering.

Jeg har lovet å revurdere min beslutning, og det har jeg gjort. To dager kan synes som en knapp tid for å ta stilling i en så kompleks problemstilling som hele nasjonen har måttet hanskes med i flere tiår uten at debatten har stilnet. Men før disse to dagene har jeg levd et helt liv, deler av det i nær kontakt med ideologien som Hamsun valgte konsekvent. Min avgjørelse er formet av disse mange erfaringene.

Jeg står fast ved min avvisning av å delta i Hamsundagene 2012 og alle år som kommer. Jeg forbeholder meg retten å mene at litteraturens viktigste oppgave er å bidra til å danne og sofistikere mennesket og utvide hennes horisont. Litteraturen skal vise en vei mot en bedre verden gjennom å demonstrere både det stygge og det vakre, det komplekse i menneskelig natur. Det skal være plass for rasister, patriarker, mordere, blod og ild. Det avgjørende her er forfatterens visjon, ekkoet som følger etter tekstens siste ord.

Jeg tar gjerne imot deres invitasjon til Hamarøy for å delta i en debatt eller forfattermøte utenom Hamsundagene. Jeg vil også besøke Hamsunsenteret, selv om det ikke er lystbetont. Senteret har rett til kulturell eksistens som formidler av Hamsuns liv og forfatterskap, men jeg håper at vi i Norge slutter med personfokuserte jubileer og markeringer av nazisten Knut Hamsun.

Beste hilsen

Sara Azmeh Rasmussen »

4. Brev fra Sara Azmeh Rasmussen torsdag kveld 31.05.:

Hei,

Takk for viljen til dialog til tross for min krasse tone i mitt svar til deres invitasjon til Hamsundagene 2012. Jeg befinner meg på Lillehammer og har både reist langt og deltatt i to arrangementer i dag. Jeg klarer ikke å skrive et svar i en så viktig sak etter en slik slitsom dag. Men ordene i brevet og tilnærmingen til det komplekse i Hamsun fra deres side, hvor det uetiske ikke blir benektet, men forsøkt belyst, gjør at jeg føler et behov for å tenke grundig på dette, med både hodet og hjertet. Dette er et svært vanskelig og følsomt tema, og for å være ærlig skulle jeg ønsket at jeg aldri hadde behøvd å ta stilling til dette.   Jeg måtte likevel skrive nå og si at det ikke er lett, slett ikke. Jeg lover et endelig og mer gjennomtenkt svar før helgen. 

Beste hilsen

Sara Azmeh Rasmussen 

5. Svar frå Rolf Steffensen torsdag 31.05. på avslaget frå Sara Azmeh Rasmussen

«Takk for ditt ærlige og utfordrende svar der du takker nei på vår invitasjon til et forfattermøte under Hamsundagene 2012. Jeg skriver "vår" fordi det var på mitt initiativ at invitasjonen ble sendt. Jeg hadde akkurat lest din debutroman ”Skyggeferden”, som jeg ble sterkt grepet av. Boken din er viktig. Den fortjener mange lesere!

I ditt svar til Hamsunsenteret setter du fokus på en side ved Knut Hamsun som vi her på Hamarøy kjenner svært godt. Fra min egen barndom og ungdomstid husker jeg hvordan det var å leve i skyggen av nazisten Hamsun. Skammen jeg og mange med meg følte, ga seg uttrykk i en trykkende taushet. Fornektelser, bortforklaringer, forsvarstaler og forsøk på å skille mannen og forfatteren – var vi heller ikke ukjente med.

I dag, tretti år etter at noen modige mennesker først brøt tausheten, er det ikke lenger vanskelig å gi deg rett når du påpeker at "Hamsun hyllet nazismen og beskrev historiens største morder, Hitler, som "kriger for menneskeheten"." Det er også sant som du sier at "Knut Hamsun var konsekvent i sine politiske syn gjennom hele sitt liv, han angret aldri. Han var rasist og sto for inhumane og patriarkalske verdier." Og, jeg er enig med deg når du hevder at "forfatterskapet kan ikke skilles fra sin skaper og hans tankeunivers.”

Likevel er det et faktum at Hamsuns forfatterskap stadig leses, på nytt og på nytt, og av stadig nye generasjoner, med eller uten bevissthet om hans politiske holdninger og svik. Vi kan velge å se på det som et problem, eller som en mulighet. For oss som ønsker å stå for noe helt annet, gir det en mulighet til å heve vår stemme.

 På Hamarøy nekter vi i dag å være permanent "besmittet" av Hamsuns verdier og holdninger. Derfor er vi, både kommunen og Hamsunsenteret, ytterst bevisste på hva som kreves av oss. Etter beste evne forsøker vi nettopp det du poengterer nødvendigheten av, å holde mannen og forfatteren sammen. Derfor hyller vi ikke Hamsun. Vi feirer han ikke. Men vi markerer. Med ord og bevissthet anstrenger vi oss for ikke å være blinde og døve for den Hamsun vi ikke kan akseptere. Mer og mer innser vi at vår oppgave er å leve i et konstant oppgjør med han, men ikke bare med han, også med oss selv, og det samfunnet vi er en del av og som så altfor ofte viker unna for de vanskelige oppgjørene og det å ta ansvar.

Hamarøy, som vertskommune for det nasjonale Hamsunsenteret, har brukt mange år på å komme dit hvor vi er nå. I stedet for et nedslått, skamfullt blikk velger vi åpenhet. Gjennom Hamsunsenteret og de kulturelle aktivitetene knyttet til det ønsker vi å bidra til at det snakkes sant om Hamsun, om hans og vårt lands rasistiske historie, som har rammet og krenket så mange – det være seg jøder, romfolk eller samer, helt frem til våre dager. Ved etableringen av Hamsunsenteret her har vi som kommune langt på vei ønsket Hamsun velkommen heim, på godt og ondt. Det forplikter. Det kan ikke og må ikke oppfattes som en lettvinthet eller umoden nasjonalsjåvinistisk holdning hos oss som bor her, men snarere det motsatte, et uttrykk for moralsk modenhet og vilje til å ta ansvar.

Ditt tydelige svar på vår invitasjon understreker for oss alvoret i forpliktelsen vi har sagt ja til.

Om du, i lys av det jeg her har skrevet, ville kunne revurdere din beslutning om ikke å ha med Hamsunsenteret å gjøre, er du fortsatt hjertelig velkommen. Hvis ikke har vi selvsagt respekt for ditt valg og ønsker deg lykke til videre med ditt viktige arbeid.

 Rolf Steffensen

ordfører»

6. Sara Azmeh Rasmussens brev til Hamsundagane onsdag 30.05.

«Hei, Takk for henvendelsen. Jeg setter pris på interessen i min roman, men etter en ærlig refleksjon klarer jeg ikke annet enn å nekte å delta i Hamsundagene. Jeg forstår at forfatter Knut Hamsun er svært viktig i norsk og europeisk litteraturhistorie. Hans kunstneriske bidrag bør fortsatt ha sin plass i akademia og kulturlivet, men uten at mannen som hyllet nazismen og beskrev historiens største morder, Hitler, som "kriger for menneskeheten" blir hedret med egne festivaler. Det norske valget om å hylle en stor litterær skikkelse, til tross for de etiske mørke sidene i hans politiske valg, viser en umoden nasjonalsjåvinistisk holdning. Dette skjer på bekostning av et grundig oppgjør med Norges svik mot egne jødiske innbyggere. Knut Hamsun var konsekvent i sine politiske syn gjennom hele sitt liv, angret aldri. Han var rasist og sto for inhumane og patriarkalske verdier. Forfatterskapet kan, etter min mening, ikke skilles fra sin skaper og hans tankeunivers. Uansett litterær og kunstnerisk verdi i Hamsuns produksjon, vil jeg ikke være med  i en sammenheng der han blir ansett som en autoritet i noen som helst mening. Mennesket og kunsten hennes er uadskillelige. Verdiene man bærer på gjennomsyrer linjene, notene eller strekene. Det har jeg erfart gjennom mitt arbeid med tekst. Og uavhengig av dette, vil det etiske argumentet være tilstrekkelig for å dempe interessen for en slik person. Det er rart at nasjonen Norge har en slik trang til å feire egne "vinnere" at man ikke vil innse skammen som er klistret på forfatterskapet til Hamsun og ta et grundig og oppriktig oppgjør med en nazist som bar på et norsk navn og skrev fullkomment og vakkert norsk språk. Det er lettere å kritisere tyske nazister. Infantilt og trist. Dette er spesielt følsomt for meg på grunn av min fascistiske, antisemittiske fortid. Jeg ønsker ikke flere henvendelser fra Hamsunsenteret. Hilsen Sara Azmeh Rasmussen»

7. Hamsunsenterets innlegg i Vårt Land 21.06.2012

Knut Hamsun er viktig - han feires ikke ukritisk

Av Alvhild Dvergsdal og Andreas Lødemel, Hamsunsenteret

Etter at Sara Azmeh Rasmussen ble invitert av Hamarøy-ordfører Rolf Steffensen til Hamsundagene 2012 med utgangspunkt i hennes nye bok Skygge-ferden, hun og Steffensen hatt en offentlig brevveksling i Vårt Land omkring Hamsun og Hamsundagene.

Brevvekslingen utløste en god nettdebatt på Vårt Lands nettforum verdidebatt.no. Azmeh Rasmussen avslo invitasjonen og skrev blant annet at «Det norske valget om å hylle en stor, litterær skikkelse, til tross for de etiske, mørke sidene i hans politiske valg, viser en umoden, nasjonalsjåvinistisk holdning. Dette skjer på bekostning av et grundig oppgjør med Norges svik mot egne jødiske innbyggere.»

skille. Hamsunsenteret vil gjerne komme med noen presiseringer. Det er verken mulig eller ønskelig å skille mellom forfatteren og politikeren Hamsun. Her er vi enige med både Rasmussen og Steffensen. Det en forfatter har gjort og ment, inngår uvegerlig som del av biografien og ettermælet, og dette påvirker hvordan vi leser litteraturen. En stor del av Hamsunsenterets oppgave er å få fram mest mulig av det store bildet som Hamsuns biografi utgjør.

Men Hamsuns litterære prod- uksjon er også en stor og viktig bit av hans biografi. Å bruke nazi-ideologi og inhumane verdier som dominerende og ensidig perspektiv på hele forfatterskapet er anakronistisk og irrasjonelt.

Mange lesere har slitt med dette. Den norske kommunisten og dikteren Nordahl Grieg, som måtte forholde seg til en stadig mer reaksjonær Hamsun, skrev allerede i 1936 at Hamsuns «selvstorhet er i reaksjonen; men det dypeste av hans diktning er ubesmittet av den». Nordahl Grieg brukte «krattskog» som bilde på det dypeste hos Hamsun: «en jungel av fornemmelser, av sansningens ville, hissige frodighet. […] Hamsun har ingen etiske verdier å falle tilbake på; når det er slutt med bruset, går det nedover bakke.» Det kan godt være at Grieg og Rasmussen møtes på noen punkt i opplevelsen av Hamsuns litteratur - heller ikke Nordahl Grieg fant en klar etisk holdning i det han skrev, men i stedet, på godt og vondt, et brusende liv.

Steffensen mener at vi kan se mørke sider av norsk historie klarere gjennom fokus på Hamsun. Han skriver at Hamsun etter krigen langt på vei ble «bærer også av vår skam, den vi som folk og nasjon selv skulle båret på egne vegne». Det er en viktig tanke. Å snakke nyansert og åpent om Hamsun kan bidra til å gjenkjenne sider ved norsk historie - før, under og etter 2. verdenskrig - som vi ikke er så stolte av. Mer enn noen annen norsk forfatter er Hamsun kontroversiell, han er ingen norsk vinner som feires ukritisk - - heller ikke under litteratur- og kulturfestivalen Hamsundagene, som blir arrangert på Hamarøy annethvert år. Festivalen består av kulturelle opplevelser, familiefest, forfattermøter og foredrag. Hver festival har et nytt tema som belyses ved mange ulike uttrykksformer. I år er det «På vei hjem?» - om migrasjon, kulturmøter og globalisering.

. En betydelig del av debatten har dreid seg om hvorvidt Hamsundagene er en «feiring» eller en «markering». Azmeh Rasmussen aksepterer ikke at begrepene er motsetninger. Hun hevder at også i en «markering» ligger det implisitt et element av hyllest.

Det er vi enige i. Man markerer personer man mener er viktige, og viktig er man om man har noe å komme med i dag. Det mener vi at Hamsun har. Han skrev bøker som stadig leses og blir oversatt til nye språk, bøker som lever og taler til moderne mennesker. Knut Hamsun har ikke bare hero- stratisk berømmelse. danske forfatteren Tom Kristensen skrev dette ved Hamsuns død i 1952: «Tænk, at nazismen havde en saadan trylle- fløjte med en saa vidunderlig tone til sin raadighed, saa vidunderlig, at vi ikke har raad til at slænge den fra os!»

lverdidebatt.no/johsmlverdidebatt.no/jonmlLes hele brevvekslingen mellom Sarah Azmeh Rasmussen og ordfører Rolf Steffensen.

----

Breva og debtatinnlegga er lagde ut som dokumentasjon. Dei som vil debattere saka, vert bedne om på gjere det i tråden til Jon Magne Lund: «Hamsun hylles ikke». og ikkje her. Vi samlar debatten.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
2 minutter siden / 179 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Feelgood-kirken
2 minutter siden / 261 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nakne keisere, hele gjengen
6 minutter siden / 804 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
14 minutter siden / 179 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Beina på jorda
rundt 1 time siden / 151 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Islamsk terror er ikke dementert.
rundt 1 time siden / 179 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 1 time siden / 261 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 261 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 261 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Feelgood-kirken
rundt 2 timer siden / 261 visninger
Les flere