Likestilling er ikke lenger kvinnesak

Jeg som skriver dette, er mor til tre barn, samfunnsmedisiner og psykiater

På verdidebatt.no og i avisutgaven pågår det en debatt om mammamobbing. Debatten er viktig! Jeg frykter at vi i likestillingens navn er i ferd med å gjennomføre et gedigent eksperiment der vi ikke ennå ser konsekvensene fullt ut. Spør lærerne som møter barna våre. Eller BUP. Eller NAV.

LES OGSÅ LAILA FOLDVIK: Tabu å snakke om mamma

«Likestillingen» i vårt samfunn fortoner seg, etter min mening, ikke lenger som «kvinnesak» eller «barnesak». Få er uenige i at jenter og gutter, kvinner og menn, skal ha like muligheter til utdanning og utfoldelse. Før man får barn, er det ofte slik.

Men så ser vi at mødre og fedre ofte innretter seg ulikt. Denne forskjellen tilskrives «tradisjonelle kjønnsroller», og det skal vi i vårt samfunn ikke ha noe av.  At det kan være andre, mer grunnleggende årsaker til at mødre og fedre innretter seg ulikt, velger man å se bort fra av hensyn til «likestillingen» og samfunnets behov for arbeidskraft. Og det settes i verk sterke politiske virkemidler for å presse frem et ønsket resultat: Alle mødre og fedre i 100 prosent arbeid og så lik deling av permisjonsordningene som mulig.

Tankekors. Nå ser vi i økende grad uheldige konsekvenser av dette, særlig for mødre og barn. De mest grelle eksemplene ser vi der mødre blir bedt om å slutte å amme slik at fedre får «sin» tilmålte tid. Vi må stoppe opp og lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker - mødrene og barna - og noen fedre.

Hvorfor spør vi ikke barna? Det er et tankekors for meg at da jeg ble syk igjen for to år siden, var mine barns første reaksjon ikke bekymring for at jeg kunne dø fra dem, men tilfredshet med at mamma fremover ville være hjemme når de kom fra skolen, og at stresset om morgenen ble kraftig redusert. Jeg kjenner andre som forteller lignende historier.

Omsorgsbyrden. For omsorgsbyrden forsvinner ikke selv om barna ikke lenger er små (og det er slutt på permisjonene). Den blir bare annerledes.  Faktum er at jeg ikke har sett mange fedre i møter med mobilen på lydløs, synlig på bordet, slik at de kan ta den når skolen ringer og forteller at barnet har kastet opp, eller når barna ringer etter at de kommer hjem fra skolen for å få hjelp til å komme i gang med lekser.

Vi er mammaer også når vi er på jobb. Det må også arbeidslivet ta hensyn til, ellers er det mamma som kommer (mest) i skvis. Og det stresset gir seg utslag i helseproblemer på kort og lang sikt (jfr. høyere sykefravær blant mødre). Det er lite sympatisk å kritisere dem som gjør andre valg enn det den rådende politiske vilje ønsker, når de gjør det for å overleve i hverdagen. Skal kortere arbeidstid monne, snakker vi fire-timers dager!

Kvinnenes sak. Kvinnesak i dag må tale kvinnenes (og barnas) sak i dag. Da må vi ta på alvor at mange kvinner er mødre. Og kjenner nødvendigheten av og ønsker å ta konsekvensen av at de setter barn til verden. Ikke alle klarer å være supermammaer og inneha ledende stillinger, som innebærer mange reisedager og kveldsmøter, samtidig som barna trygler mamma om å være mer hjemme. Ikke alle har råd til au pair. Det betyr selvsagt ikke at ikke pappa har en rolle av betydning. Men pappa kan ikke erstatte mamma.

Hvorfor kan vi ikke tenke at livet går i faser. At det er greit å sette av tid til å være omsorgspersoner når det kreves, og gjøre karriere etterpå? Det må da være mye bedre for samfunnet/arbeidslivet og slippe å ha kollegaer som stadig er borte med sykt barn, eller i en ny barselpermisjon. Og bedre for mor eller far og slippe å sende halvsyke barn i barnehagen, bli uglesett på jobb fordi kollegaer stadig må overta, eller ha dårlig samvittighet fordi man ikke klarer å holde seg faglig oppdatert?

Jeg synes jeg hører pensjonsargumentet. Er det vilje, lar det seg løse.