Verdidebatt

Vi må snakke om slør

En gud som baserer moralen i samfunnet og balansen i skaperverket på at kvinnen skal bli pakket inn i flere lag tøy og slør, skjult og plassert i margen, er ikke en gud som er verdt å tilbe, enda mindre elske.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

”Islam er for likestilling”, ”Sløret frigjør meg!”.

Disse og mange andre påstander blir ofte hørt fra muslimsk hold. De ropes med begeistring av unge kvinnelige studenter som fyller radene i de såkalte fredskonferansene i kjønnssegregerte saler under det ultraortodokse Islam.net sine møter. Der sitter de mange hundre, ofte tusen, troende stille og lytter til predikanter som forteller dem at det å leve i verden, høre på musikk, danse og nyte ungdommen er å bli som rotter som er avhengige av ”junk food”. En ung kvinne går ut av dette møtet og erklærer at hun elsker sin Gud så mye at hun vurderer å ikle seg svart niqab.

På litteraturhuset har det vært dialogmøter i regi av den minoritetspolitiske tenketanken, Minotenk. I et av disse møtene med tittelen: "Muslimske kvinner, frie, frekke og frelste?" avslutter man invitasjonsteksten med følgende spørsmål: "Kan vi endelig legge bak oss spørsmål om muslimske kvinners klesdrakt?" (utheving i selve teksten)

Kan vi det?

Jeg vet at det er et ønske så sterkt hos mange tilslørte kvinner og sympatisører at man regner to, tre nye bokutgivelser på norsk, med fortellinger om livet med slør, som opplysende nok. Slik vil kvinner i islam ha det. De er ikke tause, de er ikke undertrykte, og det sterke beviset på dette er at de skriver selv. Se! De tar plass. Nå må det sannelig settes strek! Vi har debattert dette, med slør og klær og frihet og sånn altfor, altfor lenge!

Har vi det?

Jeg mener at jeg følger godt med på samfunnsdebatten, særlig hva angår islam og kvinner. Jeg har ikke registrert at den muslimske kvinners klesdrakt er blitt debattert i noen særlig grad. Nå snakker jeg ikke om nettdebattene der dette nevnes hyppig og debatteres sjelden, og der uvitenhet, og ofte vulgaritet, preger linjene. Jeg tenker på en offentlig debatt hvor slør kan granskes, forsvares og rives i filler. En slik debatt kan skje i en sal eller på avisspalter.

Men det finnes tydeligvis ikke noe interesse for denne debatten, verken i tenketanken der det tenkes på minoriteters ve og vel, i muslimske menigheter, studentorganisasjoner eller innvandrerforeninger. Yndlingstemaet i disse miljøene og organisasjonene er islamfobi. Og det synes ikke å være noe ønske om å legge dette bak oss til tross for at det er blitt diskutert hyppigere og med større iver enn den muslimske kvinnens klesdrakt. Det er skrevet langt flere bøker med fortellinger om, og mer eller mindre gode analyser av denne fobien, enn om den muslimske kvinnens hverdag.

Hva er det som gjør at den muslimske kvinnens klesdrakt, status og plass i samfunnet ikke debatteres åpent blant norske muslimer? For Saudi-Arabia eller Iran er neppe land hvor en slik debatt kan innledes og føres fritt. Her i Norge har vi demokrati, et fritt ordskifte, informasjon og mange høytutdannede kvinner med og uten slør. Hvorfor er det få som innser at det ligger et tungt moralsk ansvar på oss om å debattere vår religiøse og kulturelle tradisjon? Hvorfor stiller vi ikke i større grad spørsmål ved maktfordelingen mellom kjønnene også på vegne av muslimer i andre land? Er det greit at det ikke finnes én eneste kvinnelig student blant de 1200 sharia-studentene i et av de fremste fakultetene i Saudi-Arabia? Er det akseptabelt at det høyeste organet for islamsk forskning og fatwa i Europa ikke har et eneste kvinnelig medlem? Det sitter 32 menn rundt et langt bord og avgjør tolkningsspørsmål i et moderne Europa år etter år. Og de mener at kjønnssegregeringen er en guddommelig ordning.

Skal vi ta en titt på dette på bakken?

Mann og hustru skilles ute på fortauet på Calmeyers gate. Kvinnen går forbi søppelkassene og inn gjennom en trang bakdør. Mannen går gjennom hovedinngangen til Rabita-moskeen og setter seg rett bak imamen som kvinnen ikke kan få et glimt av. De møtes igjen ute på fortauet etter bønnen.

Skal det fortsette slik?

Jeg vil at en av de tilslørte jentene som hevder at hun er fri skal forklare meg hvordan hun klarer å akseptere disse ydmykende og undertrykkende forholdene for seg selv, sine søstre og brødre i troen, sin religion og sitt samfunn.

For det handler om frihet, ikke sant? Og verdighet!

Selv går jeg ikke med på dette. En gud som baserer moralen i samfunnet og balansen i skaperverket på at kvinnen skal bli pakket inn i flere lag tøy og slør, skjult og plassert i margen, er ikke en gud som er verdt å tilbe, enda mindre elske. Personlig har jeg et enkelt budskap til denne gubben og slik lyder det: ”Finn din vei til helvetet og lukk døren etter deg!”

Hvis dette opprører deg, muslimske kvinne som trives i periferien og elsker sløret, kom gjerne med et svar. For jeg skal innrømme at jeg har lagt til det siste avsnittet for å trigge dine følelser, så du skal slutte å ignorere min utfordring og mine mange spørsmål. Svar da! Gjør du ikke det, ja, da blir jeg nødt til å publisere en serie tegninger av profeten og kvinnene i Medina.

Det er vel best at debatten kommer i gang uten at jeg tar fatt i pennen. Jeg tegner nemlig ikke så pent.

Innlegget ble publisert i VG 29.05.2012 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt