Boblen som vil sprekke

Bønnen "gi oss i dag vårt daglige brød" kan høres noe absurd ut i det rike og meget velstående norske forbrukssamfunnet. Forbruks- og nytelseskarusellen fortsetter og fortsetter, kravene og behovene defineres ut fra snevert definerte kriterier, som så og si alle har sine røtter i et ego som stiller alle tanker om etikk, rett og galt i et kvalmende grelt lys. Når referansene alltid er den gruppen som tjener mer - og de som har høyere forbruk enn oss-  vil alltid resten også forlange å tjene mer. Og slik fortsetter det: Spiralen er enveiskjørt. Det norske lønnsnivået er mer enn kunstig høyt, ikke minst fordi den viktigste boken i forbruks- og nytelses- og egosamfunnet er lommeboken.

Apropos: En bekjent var så trist; hun fortalte til slutt hva det gjaldt: De hadde fått "dårlig råd" i familien. Og hun var langt nede. Og det var jo leit. Da hun endelig fortalte hva denne dårlige råd egentlig var, så fikk jeg høre at familien i år kun hadde råd til én utenlandsferie på to uker, og ikke to utenlandsferier á to uker slik de "alltid har gjort før".

Tja...

Vi som bor i et samfunn som betaler for å bli tynnere, blir det grunnleggende og basale en ren selvfølgelighet, og dermed helt uinteressant. En og annen gang kommer et levende glimt til syne og vi ser at den eneste sult som i beste fall merkes er evnen til å identifisere oss med de plagede og lidende. Vi er underernært på reelle muligheter til å få gi, og få ta i mot. Vi lider under en voldsom brist av glede for å takke. Vår kjærlighet henger som tynne filler rundt oss. Dette er en konsekvens av kravmentaliteter; vi skal ha, vi skal ha vår "selvfølgelige rett", sier vi og måler oss med dem på den allerede kunstig høye lønnsnivåkarusellen som har det enda bedre. Vi ligner den rike mannen som hadde Lasarus utenfor porten, der hundene kom og slikket Lasarus´ sår. Det står ikke nevnt at den rike mannen var mer gjerrig, mer slem og mer egoistisk enn oss. Akkurat som oss benyttet han seg bare av sine selvfølgelige rettigheter, i henhold til den kultur og sedvane som preget samfunnet. Og derfor, akkurat som oss, så han ikke noen Lasarus på fortauet, eller i samfunnet. Når vi i det alt for rike Norge ser oss truet av nød, så vil millioner på millioner av andre mennesker kun se på dette som en beskjeden standardsenkning. Ikke mer...

Selvsagt finnes det grupper (ofte uten evner og muligheter til å få ordet der det hører hjemme) i Norge som fortjener langt mer enn det de har i dag: det finnes pensjonister, uføretrygdede og andre som verken har råd til ferier, klasseturer for barna, osv. men det er aldri disse gruppene som tilgodeses når det skjer inntektsendringer. Aldri.

Å solidarisere seg med disse gruppene, og enkeltmennesker her, er hinsides den virkelighet de fleste lever i. Å være Guds hender, som følge av "la din vilje skje", er visst en øvelse vi overlater til "staten" og de andre. Å la vår tro og Guds vilje prege vårt forhold til den og de som har det verre er visst ikke alltid lett. Mulig de minner oss på noe vi helst vil slippe å tenke på? Det er visst lettest for oss å ha omtanke og engasjement for de behovene som finnes et stykke bort fra våre komfortsoner og omgivelser: Gi noe til en organisasjon eller annet... Det hverdagslige blikk, det hverdagslige hensyn og omsorg, uten dramatikk, uten politisk korrekt retorikk og uten sentimentalitet er visst den mest forsmedelige og vanskelige av alle våre utfordringer. Å inkludere disse i vårt daglige Fader Vår og bønner, og så åpne våre øyne for å SE er visst å våkne handlende opp for en tro som blir forstyrrende for våre velstandsdrømmer og krav.

Rimehaug: "Streiken foregår i en norsk boble, der virkeligheten i verden ikke slår inn." En gang vil denne norske boblen garantert sprekke og virkeligheten vil ramme hardt; da blir dagens krise i Hellas bare et lite hint. I et samfunn hvor man kun har erfaringer at egne høye inntekter og en rik velferdsstat skal avhjelpe absolutt alt blir det visse problemer den dagen de bortskjemte og kravstore hjelpeløst blir overlatt til seg selv; helt uten de kunnskaper, evner og erfaringer man faktisk trenger for å ta ansvar for eget liv.

Vårt daglige brød er fellesskapet, sameksistensen, med alle de som har gitt oss brødet - og evnen til å dele og si nei for at en annens "ja takk" skal oppfylles. Bønnen om daglig brød kan vi også forstå slik: Vårt daglige brød er hungeren etter å identifisere oss med de som er svakere og verre stilt: Gud gi brød og livskvalitet til de som hungrer... og gi oss som har brød og ressurser hunger etter våken rettferdighet og praktisk solidaritet.

"Forlat oss vår skyld", blir vel en annen bønn fra Feder Vår vi bør våge å ta til oss.