Sjefredaktør Åshild Mathisen

Ikke lenger kirkefremmed

Når kirken blir herre i eget hus, er det en kirke Arbeiderpartiet omsider er tilfreds med.

Publisert: 29. mai 2012 / 997 visninger.

Denne kommentaren sto først på trykk i Vårt Land lørdag 26. mai.

Det er ikke hverdagskost å høre ledende Arbeiderparti-politikere snakke om kirkens budskap som en «dynamisk kraft» eller om «et stort potensial av fremtidige kirkegjengere». Det gjorde de i mandagens stortingsdebatt om nyorganiseringen av forholdet mellom staten og Den norske kirke. 

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud. Nestleder Helga Pedersen. Komitéleder Marianne Aasen. Alle er de kvinner som roser folkekirken, og som snakker om den med et nytt og mer frimodig språk. 

Og én mann: Martin Kolberg. Den tidligere partisekretæren har lenge snakket internt om hvor viktig den historiske alliansen mellom arbeiderbevegelsen og kristendommen har vært. Han har løftet opp Kristne Arbeideres Forbund i partiet. Han har målrettet bygd relasjoner mellom kristne organisasjonsledere og partikontoret. 

Kolbergs innlegg fra Stortingets talerstol mandag var interessant i så måte. «Jeg ser at mange av kirkens representanter er til stede her i losjen. Jeg har nikket og hilst til mange av dem fordi vi i dag setter en sluttstrek for en lang dialog som vi har hatt, fordi denne dialogen var med på å legge grunnlaget for en veldig god forståelse og også grunnlaget for det standpunkt som Arbeiderpartiet til syvende og sist har inntatt…» 

Forståelse og dialog har skapt nyorientering i et parti med et mangslungent forhold til kristendommen. Ap har historisk vekslet mellom å ha en religionskritisk og kirkekritisk agitasjon, og å se kirken som en viktig alliert i arbeiderbevegelsens kamp for sosial rettferdighet. 

Frem til 1975 var Aps holdning at religion var en privatsak politikerne ikke skulle beskjeftige seg med. Kirkepolitiker og Ap-mann Helge Sivertsen søkte å dempe motsetningen mellom sosialisme og kristendom. Han fikk i 1975 aksept for programformuleringer om parallellen mellom kristenbudskapet og partiets solidaritetspolitikk. Gudmund Hernes bygde videre på dette da han lanserte KRL-faget. 

Likevel er det liten tvil om at abortkamp og homokamp tidvis har gjort forholdet mellom Den norske kirke og Ap anstrengt. Selv om partiet alltid har hatt meningsfeller i kirken, har disse representert minoriteten og motstemmene. 

Kirkefolk fra Ap fremhever at fremmedheten i kirken også handler om at venstresiden har manglet språk for å markere tilhørighet til kirken. Man har manglet det inderlige språket - det er det lekmannsbevegelsen som har eid. 

Nå mener Ap at kirken er mer samlet og mer åpen enn noen gang. Motstemmene har blitt mainstream. Ingen hever et øyenbryn når Atle Sommerfeldt blir biskop. En kvinnelig preses blir utnevnt uten at det er kontroversielt. 

I Ap innrømmer man at det er nå og ikke for 20 år siden, at partiet så samlet kan gå for å løsne båndene mellom kirke og stat. Nybrottsarbeidet de mener måtte til for folkekirkens legitimitet i folket, er gjort. Dette har også Ap bidratt til, gjennom flere bispeutnevnelser. 

En tidligere Ap-topp sa om kirkedemokratiet, ikke uten ironi: Ap vet at når kirken blir demokratisk, vil den gjenspeile samfunnet - og der dominerer nettopp Ap. 

Partifolk er svært komfortable med timingen for gjennomføringen av en statskirke «light». Deres medlemmer har fått tid på seg og trygghet for at de ikke mister «sin kirke». 

Det har også hatt innvirkning på partiet, som på folk flest, at religion har fått en større plass i offentligheten de siste årene på grunn av våre nye religiøse minoriteter. Vårt typisk norske, ubevisste statskirkeforhold utfordres av nye spørsmål om religionsfrihet og tro i offentligheten. Det er nok heller ikke uten betydning at politikere som Hadia Tajik har kommet inn i stortingsgruppen. Med en åpen og reflektert holdning til trosspørsmål har hun trolig har vært med på å bidra til en dypere forståelse for religion i partiet. 

Likevel kan det hevdes at det finnes en berøringsangst for religion på partiets grasrot, en oppfatning av at tro er en privatsak. Muligens har denne holdningen til og med forsterket seg med inntoget av andre religioner. Men hva toppen signaliserer betyr mye i Ap, og kan ha en oppdragende effekt. I partiet følger man «linja». 

I dette bildet er det et tankekors at Kristelig Folkeparti virker langt mer uforberedt på slike fremtidsutfordringer. De har ikke nedsatt noe utvalg for å se helhetlig på vårt nye, multireligiøse samfunn. Partiets tette forbindelser til trosfeltet kan ironisk nok ha gjort partiet blindt for at gangsynet ikke kommer av seg selv i villnisset av religionspolitiske utfordringer. 

Prøvesteinen blir spørsmålet om vigsel av homofile. Ap-folk lover ikkeat de vil la være å kritisere kirken, men ønsker å være bevisste på at de kan ha sine meninger uten at de har noen rett til å gripe inn. 

Mange vil hevde at det er en politisk korrekt kirke som skilles fra staten. I Ap mener man tvert imot at det er nok av interne konflikter fortsatt, og at spenningsmomentet ligger i om Den norske kirke klarer å ta til seg hva den demokratiske delen av reformen virkelig innebærer. Vil kirken få interne konflikter opp i lyset og forankre sitt arbeid i alle kirkens fraksjoner? Eller vil kirken feie vanskeligheter under teppet? 

Uansett hva man måtte mene om sosialdemokratisk kirkepolitikk: Når det kommer til maktkamp, kan kirken antakelig lære et og annet av nettopp arbeiderbevegelsen. 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Knut Nygaard

483 innlegg  6642 kommentarer

Folkereligiøsiteten

Publisert rundt 5 år siden

AP har i mange år sett det politisk fordelaktive ved å beholde folkereligiøsiteten - den passive - tro i skuffen tro - der en kanskje ikke har kastet nøkkelen til skuffen, men ikke har noen relasjon til det guddommelige eller egendriftet kunnskap om de bibelske sannheter - en kirke som tar seg av sermoniene og ritualene - og ikke minst - en kirke som har gjort det politisk mulig å drifte saker som ekteskaplov og partnerskapslov o.s.v.

Og- ikke minst - i tunge stunder - i katastofer - en kirke å samles i og sørge.

Sier ikke at alt dette er bortkastet, men det gjenspeiler ikke de oppgaver en menighet eller kirke er satt til å forvalte jfr. det Oppdrag Jesus ga sine etterfølgere å forvalte.  En light kirke er å betrakte som et religiøs sutteklut som ikke gir folket nærig som i innhold gir substans for en tro som fører de inn i samfunn med den levende Gud og evigheten.

Sånn sett er denne lightversjonen å betrakte som en politisk "åndelig" forføring av folket i beste AP-stil, men - det er ikke partiprogrammet som gir medlemsskap i de himmelske sfærer...

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
33 minutter siden / 270 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 775 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5230 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5230 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5230 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1815 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere