Islam og andre religioner

Ja, jeg tenkte jeg skulle si noen ord om religion og mine generelle erfaringer og litt om Islam spesielt.

Jeg har vært veldig opptatt av alt som har med tro og religion å gjøre over flere ti-år og har etterhvert kommet til noen konklusjoner.

Jeg vokste opp med en mor som lærte meg å be aftenbønn som liten og vi gikk i kirke en sjelden gang i blant, men alltid ved de kirkelige høytider. Den kristne påvirkningen kom jo ellers av skole og samfunn, men da jeg ble voksen var det vel ikke så mye religiøsitet igjen.

Men livet går sine egne veier og de fleste av oss møter motbakker og prøvelser som noen ganger kan være helt eksistensielle utfordringer.

For mitt vedkommende ble det virkelig alvor den dagen det gikk opp for meg at også mitt andre barn i mitt andre ekteskap hadde et sjeldent og alvorlig syndrom.

Det var nesten ikke til å bære, sorgen og belastningen med det første barnet var fremdeles en sår og krevende byrde, og så ble vi rammet enda en gang.

Min kone, som hadde en sterk gudstro forankret både i Statskirken og i den Katolske kirke, fant sin støtte og håp i Guds omsorg, og etterhvert som problemene vokste, gikk også min vei i den samme retning.

Men ikke helt den samme. For guttens skyld flyttet vi til innlandet, for mobbingen hadde allerede begynt i barnehage og førskole, og vi ville ha han i et snillere miljø på en kristen friskole.

Dette ble nok også hans redning. Barn som lærer om Jesus som en levende realitet, som ser deg, og som er til stede i hverdagen, er klart mindre selvhevdende og aggressive enn i andre miljøer. Men dette miljøet var hverken statskirke eller katolisisme, men frikirke og pinsevenner, noen ganger misjonssambandet og baptister eller annet.

Over en periode på mange år dro vi på vekkelsesferier med Oase eller til England i New Wine og jeg, som reiste mye på jobben, fikk som vane å oppsøke gudstjenester over hele verden og fra alle slags ofte mer eller mindre kristne forsamlinger.

Man kan trygt si at jeg fikk en økumenisk holdning til troen, noe som jeg nok var mere åpen for en det som er vanlig, ettersom jeg ikke hadde noen sterk forankring i noe fast miljø hjemmefra.

Jeg ble en gang hyret som bøssebærer i St. Patric Cathedral i New York, nesten voksendøpt med hele kroppen i en metodistkirke nord for Chicago der jeg var den eneste hvite, sang lovsanger i negerkirker i Harlem, feiret julaften med en kristen familie i New Dehli, ble kjent med små undergrunnsmenigheter i Shanghai, var ofte i Hope of Bangkok og den lille kristne menigheten i Tokyo. Dessuten sang jeg i Brødrerøster sangkor for misjonssambandet, gikk i Den Norske Frikirken og Filadelfia og var aktiv som taler i Frimurerlosjen.

Tidligere hadde jeg bodd en periode i India og tror jeg fikk et godt inntrykk av Hinduismen som gjennomgriper det samfunnet, og siden jeg ofte var i Thailand, er jo også buddhismen  en religion som har gjort inntrykk.

Jeg husker det henførte blikket jeg så i en ung kvinnes øyne da hun knelte ned foran sin Buddha statue kledd med gull, med håndflatene presset mot hverandre og jeg tenkte, «hun er like salig i sin tro, og det hun tror på tilfredsstiller hennes åndelige behov like bra, som de aller mest hengivende pinsevenner eller frikirkemedlemmer hjemmefra.»

Jeg har også besøkt de fleste muslimske land og opplevd den sterke dominans den religionen har på sine samfunn.

I en periode på i hvert fall 5 år leste jeg bare religiøst fundert litteratur og det ble jo noen hyllemeter.

Jeg ville finne min egen plattform siden jeg i alle disse årene hadde vært innom så mange forskjellige tilnærminger til det som så mange mennesker i verden holder for hellig, og som gjennom hele vår eksistens som mennesker her på jorden, har vært viktig, for ikke å si livsviktig.

Jeg var vel ute etter, for å sitere Bjørnson, «sannheten om den så skal føre til Helvete».

Jeg tror derfor at jeg med en viss rett kan si at i motsetning til de som er født inn i, eller kanskje valgt, et spesielt religiøst fellesskap, så ser jeg de forskjellige miljøer mer fra et fugleperspektiv.

Jeg ser tydelig hvordan en sterk religiøs overbevisning preger menneskers, barns som vokses, holdninger og væremåter.

Hvordan samfunn og hele nasjoner sterkt preges av hva de tror på.

Reiser man fra Pakistan til India, to stater som engang var samme nasjon, der de naturlige forutsetningene er like, så ser men umiddelbart at samfunnene er helt ulike.

Religionen preger ikke bare klesmoter, men politikk og maktstruktur, oppførsel og væremåte, verdier og sedvaner, ja helt ned til instinkter og reflekser.

Men religiøs tilknytning har selvsagt ulik intensitet i forskjellige mennesker.

Noen tror på alt det som religionen eller den hellige boken krever, men andre ikke tar alt så alvorlig men likevel regner seg som troende.

Allerede på St. Augustins tid tok man ikke alt helt bokstavelig og det er skrevet at kirkefaderen selv uttalte at skapelsesberetningene fra Det Gamle Testamentet ikke skulle tas bokstavelig men oppfattes som myter. «Ja ellers vil jo ingen kunne ta oss alvorlig» skal han ha sagt.

Likevel var det helt tydelig i de frikirkelige miljøene vi levde i Norge i det tyvende århundre, at hvert ord i den hellige bok skulle oppfattes bokstavelig og en kunne jo bare prøve å si noe anerkjennende om Charles Darwin.

Fundamentalister kaller vi de som tar boken bokstavelig og ikke vil ha noen diskusjon om undrene eller dogmene eller tros- artiklene men sier at begynner du først å gå den veien, så er det ikke bare Adam og Eva som glipper, men snart tror du vel heller ikke at Jesus kunne gå på vannet? Hva ender det da med?

Men er fundamentalisme et problem? Burde vi ligge våkne om natten og bekymre oss om fundamentalistene og hva de nå kan finne på?

Religion er et samlebegrep som egentlig ikke sier mer enn at den består av en forklaringsmodell om eksistensens mysterium som ikke lenger er like relevant i en vitenskapelig verden, som kan forklare det meste rasjonelt. Dessuten gir troen livet en mening for den enkelte, og de fleste religioner gir i forskjellig grad et styringsverktøy for å utøve makt og skape struktur i samfunnet og etikk og moral.

På samme måte har vi begrepet sport, som heller ikke beskriver en aktivitet særlig grundig.

Hva har badmington og kikcboksing til felles bortsett fra at du kan bli andpusten?

Hva har basehopping og curling til felles bortsett fra litt rare klær?

Noen sportsgrener er omtrent livsfarlige å gi seg ut på, men blir du skadet i badmington eller curling, er det bare flaut.

Vi må se et problem i øyene når det gjelder dette.

Religioner er like forskjellige som sportsgrener.

Mahatma Gahndi tilhørte en gren av hinduismen som holdt alt levende sakralt hellig.

De går konstant med øynene ned i bakken av frykt for å tråkke på en maur eller annet kryp. Får de en flue i munnen, tar de den forsiktig ut og blåser vingene tørre.

Det er vel unødvendig å si at de er vegetarianere.

Ekstremister eller fundamentalister av denne religionen er paralysert av sin pasifisme.

Dess galere de blir, dess mindre har vi andre å bekymre oss over.

I buddhismen finnes det fire hellige sannheter. All eksistens er lidelse, grunnen til lidelse er begjær, frihet fra begjær og lidelse er Nirvana som oppnås gjennom moralsk liv, visdom og mental disiplin gjennom meditasjon. Det er vanskelig å finne noe ved buddhistisk fundamentalisme som er til å engste seg over.

Hans Nielsen Hauge ble fundamentalist etter en åpenbaringsopplevelse.

Den eneste loven han brøt var forbudet mot å holde prekener og Gudstjenester uten å være prestevigslet. Det ble han satt i fengsel for til hans helbred var ødelagt.

Middelaldersamfunnets maktstruktur hadde nok noe å frykte, men for vanlige mennesker var hans fundamentalisme ingen trussel.

Prestene Ludvig Nessa og Børre Knutsen kan også kalles fundamentalister. Men å arbeide mot fri abort er neppe en aktivitet som får noen til å ligge våkne om natten, og de har aldri gjort en flue fortred eller skadet noe menneske. At de er en utfordring for vedtatt lovgivning og derfor maktstruktur er noe annet.

Problemet er ikke religiøs ekstremisme, for ekstremisme eller fundamentalisme er ikke noe problem dersom religionens kjerneverdier er ikke-voldelige.

Jesus gir et forbilde av absolutt pasifisme, han ofrer seg selv uten motstand og i all fundamentalistisk kristendom er ikke-vold idealet.

Buddha foreskriver meditasjon og passivitet og i hinduismen er alt liv hellig.

Å påstå at dette også er tilfellet i Islam, er faktisk ikke riktig.

Det eneste problemet med islamsk fundamentalisme er fundamentalismen i Islam.

Muhammad var, selv om islam ser han som et opphøyet forbilde, en hærfører som med våpen i hånd bredte sin religion ut over store områder. Han har mer til felles med Aleksander den store eller Djengis Kahn enn med Jesus eller Buddha.

Men også sekter som i utgangspunktet var kristne, slik som Jim Jones sekt «Peoples temple» som endte med gruppe-selvmord på 900 mennesker i Guyana i 2001, eller David Koresh som ledet en sekt som endte med væpnet kamp med politiet i 1993, har endt opp med vold og drap.

Det er imidlertid umulig å finne støtte for slike handlinger i det nye testamentet så det er ingen dekning for å kalle dette kristent motivert vold.

Disse bevegelsene har fjernet seg totalt fra alt som kan kalles kristenfundamentalisme.

Det som kan advares mot her, er at man må være skeptisk til lukkede karismatiske foreninger som styres av en sterk lederpersonlighet.

Anders Behring Breivik ble beskrevet som kristenfundamentalist av politimesteren like etter udåden. Han har imidlertid aldri vært aktiv i noe kristent miljø eller kirke eller bruker sitater fra Nytestamentet i sitt manifest.

Han var medlem av Frimurerlosjen, men etter nøye gjennomgang av losjens møteprotokoller, ser man at han aldri var tilstede på andre møter enn de tre møtene der han fikk sine forfremmelser, og han bruker ikke noe av losjens lære som grunnlag for sine handlinger.

Litt annerledes er det imidlertid med Ayatolla Kommeini, Mulla Omar, Osama bin Laden eller Kalid Sjeikh Mohammed.

Disse menn er alle enige om sin tolkning av Koranen og dens rolle i verden.

De gir alle en veldig sannsynlig forståelse av sin tro.

Osama bin Laden var ikke en islamsk versjon av Breivik eller de andre jeg nevnte.

Det ville vært fint om han hadde vært det, men når du leser koranen, slik som den er skrevet, må du være nærmest en litterær akrobat for å påstå at holdningene til disse sentrale islamske lederne ikke er i samsvar med boken.

Hvis disse personene hadde vært indu,- buddister, kvekere, eller amish ville det vært helt tydelig hvordan de forvrengte sin religion.

Men dette er ikke åpenbart når det gjelder islam, og dette er en fakta vi må være ærlige om.

Ingen burde snakke klarere og mer om dette enn moderate muslimer.

Moderate muslimer må finne en metode å hanskes med dette.

Men å si at muslimske terrorister er like fjernt fra Islam som Anders Behring Breivik er fra kristendommen er rett og slett ikke sant.

Og det er i tillegg en farlig usannhet.

Vi må kunne innse at den egentlige islamske doktrine handler om martyrium og jihad. Når noen sier at 9/11 ikke har noenting å gjøre med islam og at islam er en fredelig religion, så er det en faktisk illusjon. Dette er en destabiliserende løgn som vi ikke kan fortsette og gjenta.

Når terrorister dreper seg selv  for sin tro så er det ikke av økonomiske grunner eller andre rasjonelle grunner, men det er på grunn av religiøs tro og overbevisning.

Osama bin Laden gir en veldig fornuftig bakgrunn for sine handlinger i Islamske tekster.

Ingen versjon av islam sier at du er fri til å kritisere religionen, man kan diskutere når eller på hvilken måte frafallende skal taes livet av, men ikke at det er dødsstraff for dette i islam.

Det finnes ingen historisk reformasjon eller opplysningstid som vi kjenner fra jødedommen og kristendommen i islam.

Mange muslimer tar ikke troen så bokstavelig eller leser så mye i Koranen.

Men troen i seg selv lever i et tankesett fra det 7. århundre, men kanskje snart bevæpnet med våpen fra det 21. århundre.

Islam er i et helt annet tidspunkt i sin historiske utvikling enn andre religioner.

Vi er i en helt annen situasjon med islam og det er ikke en tilfeldighet at vi ikke har disse problemene med kvekere, amish, pinsevenner, baptister, hinduister eller buddhister samme hvor alvorlig de tar sin religion.

Religiøse ideer har betydning. Når du er overbevist om at du kan komme til himmelen ved å ta del i hellig krig og drepe alle motstandere av troen, når du bokstavelig tror at et helt gledeshus med jomfuer står til din disposisjon etter døden, så er dette en fundamentalisme som ingen annen religion i verden i dag kan sammenlignes med.

Kristendommen brente vranglærere levende i 500 år av europeisk historie. Da fungerte den som et politisk maktinstrument med absolutt sannhetspretensjoner.  Islam er på samme nivå i dag, men vi vil ikke at noe slikt igjen skal kunne skje.

Vi har ekstremt ødeleggende teknologi som er spredt over hele verden og det blir lettere og lettere for få og ødelegge livet for millioner.

Vi har store utfordringer foran oss i tiden som kommer for å løse verdens mange problemer, men religiøse demagoger av hvilken som helst slag er den verste form for verktøy som vi trenger for å møte denne utfordringen.

Jeg tror at mennesker som ikke selv har vært dypt religiøse ikke kan sette seg inn i eller fullt ut forstå den absolutte overbevisning som dypfølt religion kan gi.

Her er det ikke snakk om å tro - men å vite.

Den religiøse fanatismen hviler på en absolutt sannhetspretensjon som ikke kan rokkes ved argumenter eller dialog.

Og med sannheten følger også viljen til å handle tilsvarende.

Ta religion på alvor.

Særlig islam.