Arafat - ny helgen på Stiklestad under årets Olsok!

Ikke før var Kvitekrist ute av Grunnloven, etter en tidslinje fra kirkemøtet på Moster i 1024 til grunnlovsendringen på Stortinget 21. mai, før Stiklestad inntas av en hel flokk enøyde, men ideologisk bevisste politiske kardinaler – drappert under multikulturens merke og metaforer; og som åpenbart har kommet fram til at Yassir Arafats politiske uttrykk representerer så gode alternativ at det skal gå som en rød tråd tråd tvers gjennom årets Olsok-markering. Intet mindre.

I kjølvannet av 22. juli ligger det egentlig et stort paradoks i valg av toneangivende gjesteforelesere og gjestende musikalske utøvere på Stiklestad. Arafat-kulturen, som klart dominerer og overdøver den øvrige gjestelisten, representerer fortsatt en selvgenrerende voldsforherligende ideologi som nesten uten unntak har rettet sin ekstremt brutale vold mot sivile, og fortrinnsvis sivile jødiske mål; men se det er tilsynelatende glemt og fortrengt. Vær glad Stalin og Hitler er død. I motsatt fall kunne de sittet ringside under årets Olsok på Stiklestad. Toneangivende politiske kretser, som fortsatt har hegemoni i vårt land, var minst like naive i møte med Stalin og Hitler, som de synes å være i møte med de totalitære ideologiene bak islamismen.Uten overdivelse.

Dette handler nemlig ikke bare om religion, men om ideologi og ideologiske preferanser, også i vår samtid. Skal hele organisasjoner som forfekter slike politiske opplegg som det den palestinske frigjøringsoerganisasjonen har representert til og med Yassir Arafat, som om intet har skjedd - stimuleres nettopp krefter som ikke nøler med å fortsette voldsutøvelsen der andre slapp. Det hele inviteres til podier som Stiklestad, i vår nasjons midte, og den som fortsatt måtte ha noe gangsyn øyner snart en merkelig politisk dobbeltmoral: Anders Behring Breiviks runde I Oslo sentrum og på Utøya er en parentes opp mot den femtiårige politiske historie Arfat representerte, og som til overmål ble støttet av AUF, som selv så brutalt ble ofre nettopp for terrorisme. Og Breivik ville vel neppe bli invitert til Stiklestad som politisk eksempel, selv med stedfortreder?

Ikke gerilja, men terror

I første del av mitt voksne liv var jeg offiser og instruktør i geriljastyrker, lenge nok til å kunne legge vekt bak mine ord i det jeg påstår at Arafats voldsutøvelse intet hadde med «gerilja» å gjøre. Det dreier seg om konsepter som i sin helhet bygget på målrettede angrep på sivile, i en ideologisk kompositt av islamsk hellig krig og marxistist-leninistiske postulater om hellig krig; og som omsatt i praksis skulle komme til å bli kjørt i stor skala fra og med 1965 og langt inn i vårt årtusen.

Utsendinger som har vært sentrale i mange år under Yassir Arafats ledelse i PLO, i eksekutivkomiteen og som talsmenn, er inviterte som sentrale foredragsholdere og kunstneriske utøvere under årets Olsok på Stiklestad; der Spelet om HeilageOlav i år skal knyttes til 22. juli, i følge årets instruktør. I dette ligger et paradoks, da AUF på Utøya og landets ledelse ble rammet av nøyaktig samme politiske uttrykk som det Arafats PLO stod for, og stadig står for i et Charter som slett ikke er forlatt politisk eller ideologisk.

Å stimulere og bygge videre på en organisasjon som i hele sin ideologiske oppbygning og ikke minst i sitt Charter forusetter terror, er etter min formening ikke bare forfeilet, det er farlig. En må heller stimulere de palestina-arabiske og islamske fraksjonene som ikke har problemer med å se at politiske løsninger må finnes over forhandlingsbord, og som entydig tar avstand fra terror og jødehat som fundament for sine politiske uttrykk og virksomhet.

Yassir Arafat og hans PLO introduserte terrorisme som politisk våpen, og jeg har tidligere pekt på at det palestinske prosjektet – slik det kom på plass gjennom siste halvdel av 1950-årene og ble operasjonalisert i en frigjøringsorganisasjon fra 1964 – ikke bør sees uavhengig av østlige strategier på å destabilisere en meget strategisk region for den vestlige verden. Anledningen bød seg da vestlige land trakk seg ut av kolonier i Afrika og Midtøsten, og særlig da Storbritannia besluttet å trekke seg ut av alle områder øst for Suez i 1967, i en prosess som skulle være avsluttet innen utgangen av 1971. Det er nettopp i denne perioden vi ser fenomenet PLO modelleres av bakmenn, av alt annet enn palestinere, forøvrig.

Blodige terroraksjoner som dette var så vanlig i PLOs regi, at det liksom kom som rutine på norske TV-skjermer gjennom flere tiår. Her et "Utøya" i et større varehus i Sbarro, Jerusalem, 9. august 2001. Under årets Olsok står talskvinnen for PLO og Arafat den gangen, Hana Ashrawi, som den mest celebre gjester på podiet i Stiklestad Nasjonale Kulturhus. I tråd med det nye multikulturelle konseptet på dette stedet.

Det hele fremstår mer og mer som en eneste stor multikulturelt teater, en maskerade; etter alt å dømme for å filtrere og maskere en stadig mer oppfliset ideologi bak et Arbeiderpartiet som virkerlig sliter med sitt idegrunnlag. Risikioen for å havne i samme avgrunn som SV er reell på det ideologiske feltet. Og nå strever Arbeiderpartiets generalsekretær fælt som ideologisk museumsbestyrer, der arbeidere og røde faner i taktfast marsj ikke selger såesielt godt.

Satt på spissen: Nå begynner det hele å minne om det politiske oligark-teatret KGB har kjørt et par tiår, for å kunne labbe tilbake til Kreml med sine dinosaurer. Mens vi satt som fjetret og så ureflektert trodde på at fem hundre års russisk despot-historie med ett var over, ble lurt. Vi la ned forsvaret, bare for å være hyggelige.

Vladimir Putin og hans regime er i sin helhet en funksjon av og et ektefødt barn av det samme KGB som administrerte folkemord på mer enn 20 - 30 millioner russere i GULAG-leire. Akkurat dette kommer jeg tilbake til som et synlig tidsbilde på vår naivitet i møte med nye, store utfordringer i nordområdet, og for å illustrere at vi stadig lever i den farlige illusjon at freden og friheten som tilstand betraktet er noe statisk vi beholder uansett ideologisk forankring, kulturelle veimerker og verdigrunnlag. "Plopp!" så hadde vår statsminister Jens Stoltenberg plutselig gjort inngående avtaler med Putin om samarbeide om olje- og gassutvimning i Barentshavet som binder opp norske ressurser for flere tiår fremover. Det bare er slik, nemlig. Uten ett kritisk spørsmål fra en neneste journalist. Vi har snart bare Trygve Hegnar igjen som politisk opposisjon i dette landet?

Vi kan være i ferd med å miste både styringspinne, ankerfeste og veimerker. Vi risikerer i en slik atomsofære å få en ny type fredsfyrster som i sin konsevens kan gjøre ende på våre liv, etter først å ha fratatt oss ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og andre fundamenter for det frie ords uttrykk.

Olsok blir politisk propaganda-show

Det politisk propagandashow under årets Olsok åpnes for halvfulle tribuner av kulturminister Anniken Huitfeldt, foran Spelet om Heilage Olav som i år i den nye korrekthets ånd er helt sekularisert og skal vies 22. juli, stadig i følge spel-instruktør Marit Moum Aune.

Hana Ashrawi fra PLOs eksekutivkomite er klart den mest celebre gjesten under årets Olsok. Hun er en av dagens toppledere i den palestinske frigjøringsorganisasjonen, og skal holde flere foredrag gjennom Olsok-dagene på Stiklestad Nasjonale Kulturhus. Hennes mann, Emil Ashrawi, skal stå for den kunstneriske presentasjonen, sammen med en biskop fra «Det hellige land» - heter det i programmet. Dette er imidlertid en hellighet slik begreper nå systematisk omdefinerer gjennom en serie lingvistiske og retoriske piruetter som alle har det til felles at de river begrepene løs fra sin opprinnelige sammenheng i alminnelighet og historiske realiteter i særdeleshet .

Jesus blir i dette Olsok-bildet til araber og «palestiner»; samtidig fornektes det at denne skikkelsen har noe som helst med jøder å gjøre. Landskap som Judea og Jerusalem er i dag angivelig “ulovlig okkupert” av jøder, som nå gjennom systematiske politiske og propagandamessige prosesser under vignetten «fred» - er i ferd med å få sin blotte eksistens i Midtøsten gjort illegitim. I forlengelsen av denne type retorikk heter det at man gjennom en fredsprosess skal etablere det som vel blir den 23. arabiske staten, nå midt i lilleputtstaten Israel. Slik at den udefinerte freden skal kunne senke seg i regionen, og i følge Thorbjørn Jagland og Kåre Willoch – hele verden. I denne prosessen, kalt fredsprosess om blodspruten så står hundre meter i været og etter mer enn 10 000 raketter og terroraksjoner mot Israel i løpet av de siste ti årene, rekonstrueres like gjerne det meste av historien slik at det passer den nye politiske virkelighet. Slik bestemte maktfyrster i vår tiden vil ha det. Gjennom likegyldighet og passivitet hos kristne og en ditto kunnskapsløshet og historieløshet i store deler av den oppvoksende befolkning, spiller noen opp til en slags djevledans. Fra nærområdet til Stiklestad kan jeg ikke annet enn si at det oppleves helt forferdelig i utsatte nedslagsfelt!

Dick Harrison er årets Olsok-profil, men kommer i skyggen av Hana Ashrawi og hennes følge. Sistnevnte har hatt en sentralt ansatt ved universitetet i Trondheim, NTNU, som sitt faste kontaktledd og er oppgitt som pressekontakt i alle meldinger som er sendt ut. Harrison tilhører en marxistisk tradisjon i historieskrivingen, og har de senere år strevd mye og lenge for å rekonstruere en svensk historie som overgår vår hjemlige sjefsideolog Edvard Bull d.y og Halvdan Koht, i sine forsøk på å fjerne kristendommens røtter også på svensk side. Harrison tilhører et politisk miljø rundt Jan Guillou, som på sin side også ble avslørt som betalt KGB-agent av den svenske avisen Expressen i oktober 2009.

At denne type retoriske og doktrinære prosesser henter det meste av sine stimuli og næring fra den totalitære familien synes å være av underordnet betydning. Veldig få hever en kritisk røst. Det er i kommunismen, nazismen, fascismen og islamismen vi finner doktrinære opplegg for å rekonstruere historie slik at selv de mest opplagte realiteter fortrenges og benektes. Og samtidig slik at kritiske røster blir forsøkt fortiet og stigmatiserte etter alle kunstens regler. Jeg er optimist av natur, men er i dag selv blant dem som mener at vi er på terskelen til ren kristenforfølgelse også i Norge. Maktapparatet har en lojalitetsrekke i mediene som samlet sett gir signaler om en slik utvikling.

Historie manipuleres og "rekonstrueres»

Et Judea og et Jerusalem løsrevet fra jødisk identitet og jødisk historie er i et uhyre strategisk gravitasjonsfelt et kjernepunkt i nevnte rekonstruksjon av historien. Det dreier seg helt om intet mindre enn en hjørnestein i den vestlige sivilisasjon, i det Kristendommen og Kristenretten kom inn som ryggrad i lovverk og statsbyggende apparat. For Norges vedkommende skjedde dette formelt på kirkemøtet på Moster i 1024.

Ideologisk er det derfor maktpåliggende å snu rundt på Jerusalems steiner for bedre å kunne tilretelegge og selge inn en ny ideologi og en ny politisk orden; derfor er det maktpåliggende å fjerne den eksplisitte og forpliktene teksten om den evangelisk luterske religion i paragraf 2 i vår Grunnlov, og derfor er det maktpåliggende å omgjøre mandatet på Stiklestad. Derfor blir Yassir Arafats politiske uttrykk gjort legitime, da de har destabilisert en hjørstein forbudet med den bærende ideologien i den frie vestlige verden, på innsiden av det vi enkelt kaller «menneskerettigheter».

Stiklestad er mer enn noe annet et sted i dette landet det tydeligste fotavtrykket vi har inne ved roten av norsk kulturhistorie. Men i dag er sterke krefter i sving for å fjerne kristendommes forankring, både i veimerkene for nasjonen og stilt overfor de tydeligste fotavtrykkene som minner om den reelle og meget sterke jødisk-kristne kulturarven.

Det heter "multikultur", men det er egentlig et retorisk begrep for å relansere en ideologi som kom i klem da Berlinmuren gikk ned. Slik Stalin alltid spilte ut tvetydigheten i sitt spill mot Vesten og vestlige demokratier, brukes multikultur-doktrinen for å skape konstitusjonell usikkerhet. Men Stalin gjorde noe mer: Han bygde gigantiske systemer med konsentrasjonsleire, GULAG, der millioner av mennesker gikk en sikker død i møte, som «annerledes tenkende». Blant disse millionene var det mange kristne, som i nyere norsk historieskriving er helt avglemt. I boken «Den tapte illusjon» (Ashehoug, 1996) viser den franske filsofen og historikeren, Francois Furet til de retoriske mekanismene som rettet seg mot Stalins kritikere. De var «fascister» eller «nazister» nesten alle sammen, og etter hvert gladt det de fleste statsledere i Vesten, for sikkerhets skyld.

Å spille på tvetydighet og tvil

Hvordan være inkluderende og tolerant uten å endre et lovverk som bygger på at vår nasjon har hatt kristendommen inne ved roten av sin kulturhistorie siden 1024? Det er overfor slike problemstillingen det nå glipper for mange. Samtidig er man ikke oppmerksom på at den generalisering som nå ligger i den nye Grunnlovens §2 selvsagt åpner veien nettopp for en multikultur-doktrine som kjøres opp som politisk og retorisk maskerade bak de åpne politiske arenaene, men foran – som masker - for en noe forslitt ideologi som har vært det bærende grunnlaget for Arbeiderpartiet i hundre år. «Kristne og humanistiske grunnverdier» er i en grunnlov et meget løst samlebegrep som gir rom for alle mulige fortolkninger, og følgelig en drøm for ideologisk bevisste maktfyrster som har intensjon om å feie vekk det som er av kristne veimerker i vår kultur. Det er naivt å tro at denne ikke inngår som drivkraft i det politiske spillet som pågår med fullt trykk bak multikultur- og dialog-vignetter, slik Arbeiderpartiet og et uhyre stort byråkrati operasjonaliserer og turnerer sine prosesser for tiden. Rett og slett fordi man har som sitt mandat å introdusere en ateistisk ideologi, etter ideer fra sjefsideologer som har påført verden gigantiske menneskelige katastrofer under blodstenkte bannere.

Eksempler på farlig naivitet

Alt for mange glemmer nemlig at det fortsatt, fra grunnlovsendring til Stiklestad i 2012, stadig handler om maktspill og ideologiske føringer hele veien. La meg ta et eksempel fra et stort naboland i øst: I Kreml, midt i Moskva, har dinosaurer forlengst stabbet tilbake, gjennom prosesser som veldig få har fått med seg, mens vi har sett Gorbatsjov og en vaggende Jeltsin i våre medier, og så gjerne ville tro at selveste demokratiet nå med ett datt ned i et Russland med fem hundre års historie med dispotier bak seg, i rett linje fra Ivan den Grusomme. Mer enn 300 russiske kritikere av Putin-regimet er likviderte til nå. I være medier finner vi like lite kritikk av Vladimir Putin som vi finner kritikk av Jens Stoltenberg. Tro meg: Noen vil ha det slik.

Vladimir Putins opptreden på en wrestling-kamp i Moskva minner mye om statsminister Jens Stoltenbergs opptreden, bl.a. på popgruppen DDE's jubileumskonsert i Olavshallen i Trondheim. Man er i begge leire tilsynelatende hevet over kritikk fra media, i det som her hjemme begynner å bli en foruroligende tendens til lojalitetsrekker - og meget ensporede løp i maktas favør, som øker et allerede eksisterende demokratisk underskudd. Enda verre eksponeres dette i det flere ansatte i mediene hogger løs på dem som kritiserer Arbeiderpartiets ideologi bak multikultur-doktrinen.

Når dette er nevnt, tar jeg med en digresjon, som er med på å understreke poenget om naivitet i vår politiske hverdag. I dag kan vi naturligvis sitte og tro og håpe at det nye Putin-Russland ikke vil utnytte de svakheter som er forbundet med vår suverenitet i Svalbard-regionen, i kjølvannet av Arne Treholts og Jens Evensens design knyttet til norsk havrett. Men speilet i fem hundre års russisk historie kan naiviteten igjen ha tatt farlig overhånd: NATOs Artikkel 5 om felles forsvarstiltak blir spilt ut over sidelinjen i deler av Barentsregionen, eksempelvis gjennom en fremprovosert konflikt som med rimelig grad av sannsynlighet vil komme fra Kreml. I løpet av 2012 har Russland utplassert ytterligere 10 000 spesialstyrker på Kola, like øst for grensen til Norge. På norsk side legges enda flere militære anlegg ned. Dette nok et utslag av naivitet. Det er som om selve bunnpanna for landet vårt er i ferd med å skli unna.

Men dette var egentlig et blikk inn i en annen historie, egentlig, som illustrerer de konkrete farene forbundet med naivitet fra norsk side. Naiviteten tilhører nemlig de mer bedrøvelige sider av vår kultur i dag, og har til dels tragiske tradisjoner i det statsbærende patiet, både i møte med Hitler, Stalin og minst like totalitært funderte islamismen.

Et skred av nye lover og direktiver

Det vil komme et helt skred av nye lover og direktiver etter at Grunnloven er relativisert gjennom meget vag, tvetydig og uforpliktende ordbruk. Nå kan også tusenvis av nye EU-direktiver og ferdigsydde konseptpakker fra NGO-organisasjoner lastes ned på maktens tinder. Jeg ser derfor grunnlovsendringen som nok et eksempel på farene som ligger i vår tid. Kunnskapsløshet, likegyldighet og historieløshet gir seg konkrete utslag på flere plan i vår samtid. De borgerlige partiene fikser ikke ideologiske utfordringer, ohg det er skummelt. Det heter nemlig ikke «Du skal ha alle andre guder enn meg». Dersom en skal holde opp en rekke guder og religioner overfor oppvoksende generasjoner, står vi i formidlingsperspektiv over for et alt – som øyeblikkelig blir til et ingenting i formidlingsperspektiv.

Universelle menneskerettigheter er slett intet limstoff som forplikter et folk og et samfunn. Vi er inne i en tidsperiode hvor vi kanskje burde gått stikk motsatt vei, og gjort den kristne kulturarven ennå mer tydelig i grunnloven. De siste 20 årene har våre sang- og salmeskatter forvitret i det åpne rom. Det dreier seg nemlig om identitetsmerker som ansees som upassende i oppløpet der nye ideologier skal introduseres, gjennom alt annet enn åpne fora. Ikke en eneste av de 3500 statsansatte i NRK finner fram til den viktige, musikalske kulturarven; bortsett fra en «Sangtimen» som er reservert oss bråvåkne hver søndags morgen. Ingen vil lenger overbevise meg om at dette ikke er en del av den prosessen som nå pågår: Jeg sitter og lytter på lokalradioen i vår statskringkasting, som overøser meg med en musikk som synes skreddersydd for engelskmenn i tenårene, og mest bare det. Hvem i all verden har bestemt at det skal være slik? Vi kan selvsagt forklare dette eiendommelige engelske musikkopplegget med tvangstanker i noe fortettede kulturer i statskringkastingens innerste korridorer. Eller vi kan se det politisk og ideologisk, og da fremstår dette med ett mer rasjonelt. Slik toneangievnde ideologer ved Frankfurterskolen så verden gjennom sine marxistiske briller.

Høyesterett bør etterprøve grunnlovsendring

Selv er jeg sterkt i tvil om Grunnlovens §112, andre halvdel, ikke setter en stopper for endring av den helt grunbleggende §2 hvor teksten forbliver statens religion er så tydelig. Siden vi ikke lenger har noe Odelsting som kan overprøve gyldigheten av slike endringsforslag, er det det nok relevant med en behandling i Høyesterett. Uansett er konsensusopplegg og forlik på Stortinget et meget skjørt grunnlag for slike dramatiske endringer for landet vårt. Det synes for enkelt og alt for dårlig kommunisert ut til dem de folkevalgte har fått sitt mandat fra. «Den lutherske religion» var det mest eksplisitte uttrykket for Kvitekrist i den Grunnloven som ble formet i 1814. Å påstå at den nye teksten om "den kristne og humanistiske kulturarv" er synonymt er enmisforståelse noen har lykkes i å selge inn gjennom stortingskorridorene. Jeg velger å tro det hele er en minst like velrettet kampanje som da kristendomsfaget ble hempet ut av det norske skoleverket. Under mangelen på arenaer for prinsippdebatter, og mangel på fordomsfrie medier som problematiserer stoff fra alle sider på det politiske spekter, samt mangel på toveiskommunikasjon ut til folk og velgere fra Stortinget - så har det demokratiske underskuddet i dette landet har økt. Odelstingets opphør – sett i ettertid – fremstår som en uheldig løsning i dette bildet.

Vi lever samtidig i en eiendommelig medietid, der langt de fleste opptrer som støttespillere for makthaverne. Ikke så ulikt situasjonen i dagens Russland. På toppen av det hele synes vi å ha fått en stadig mer synlig politisk elite, til forveksling lik den russiske nomenklatura. Vladimir Putin var på wrestlingkamp i Moskva, og statsminister Jens Stoltenberg var på popgruppen DDEs jubileumskonsert i Olavshallen i Trondheim. Jeg ser likehetstrekk i en maktpolitisk profilering jeg slett ikke liker. Vi er også her hjemme i ferd med å gå tom for medier som setter kritiske spørsmål oppover til maktapparatet, og hvor vi samtidig får stadig mer politiske kommisærer som ser det som sin oppgave å stigmatisere politisk opposisjon, og kanskje særlig nettopp den som har kunnskaper og ideologisk bevissthet nok til å advare mot den ideologien som ligger tett bak multikultur-maskeraden som nå kaster lange skygger helt inn på Stiklestad-tunet.

Naivitet, kunnskapsløshet, historieløshet og likegyldighet er en farlig coctail. Det er under slike miksturer demokratiet kan miste grepet. Setter du for lyshøre og synlige spørsmålstegn blir du forsøkt gjort til ekstremist, kristenfundamentalist og islamofob. Denne forgiftning av samfunnsdebatten synes nå å inngå som en fast del av lanseringen av mulitikultur-doktrinen. I tillegg kommer det opp “krokodiller” som gjennom tirader av usakligheter, personangrep og gjentatte forsøk på avsporing av saksdiskusjon er med på å forsterke et demokratisk underskudd. Mange opplever det vanskelig, både å finne forum, kanaler og ikke minst medier som setter nevnte utfordringer på dagsorden, på en saklig og kritisk måte. Der bakmennene i multikultur-kampanjen ikke lenger har hegemoni og definisjonsmakt.

Dette har nevnte Hana Ashrawi uttalt offentlige flere ganger, og det vil hun si både i foredrag og intervjuer under årets Olsok. Midtøstens historie blir rett og slett rekonstruert, skremmende nok til forveksling lik metoder som preget anti-semittisk propaganda under Josef Gøbbels fra 1935 til 1945.

Pressekontakten for Ashrawi er en sentralt ansatt på universitetet i Trondheim, NTNU. Ashrawis politiske rolle maskeres i presseinformasjon som er sendt ut. Hun presteres som en kulturperson, helt og holdent løsrevet fra hennes meget sentrale rolle nettopp i fraksjonen i den palestinske administrasjonen som stod Yassir Arafat nærmest. I dag ledes Fatah-fraksjonen av Abu Abbas, som startet ut sine politiske karriere med å skrive en doktoravhandling på Patrice Lumumba-universitetet i Moskva der Holocaust-fornektelse var gjennomgående tema.

Rykter fra Midtøsten sier at PLOs representant også vil komme med politiske utspill under Olsok.  Den spesielle svenske historikeren Dick Harrison, som er årets Olsok-profil på Stiklestad, kommer fra et venstreorientert miljø rundt forfatteren Jan Guillou i Sverige, der en ser Midtøsten på samme måte som Ashrawi og hennes medarbeidere, som altså har fått en sentral rolle under Olsok-markeringen på Stiklestad.

Det at en såvidt sentral politisk leder fra arabisk side i Midtøsten blir en hovedgjest under Olsok på Stiklestad, viser nettopp at vi er i ferd med å spore helt av under en multikultur-doktrine og en ditto maskert ideologi som ikke er realitetsbehandlet i noe folkevalgt organ; og heller ikke i fylkestinget i Nord-Trøndelag som jo klart burde være en opplagt innstans som forvalter av Stiklestad Nasjonale Kultursenter.

---------

Etterord:

Settes søkelyset på spørsmål som det jeg har tatt for meg over her, kommer ofte de såkalte "krokodillene" og legger inn serier av usaklige innlegg og personangrep, som forsøker å stigmatisere og avspore slike diskusjoner i flere medier. Også dette er et tegn i tiden at vi begynner å gå tom for arenaer hvor prinsippdiskusjoner med kritisk brodd mot makthaverne stadig skrumper inn. Slike synspunkter blir nemlig her som i Russland forsøkt gjort illegitime. Som en mer kynisk forlengelse av Utøya-prosjektet forsøkes nå åpenbart de mest bevisste deler av den politiske opposisjonen i Norge, som setter spørsmål rundt multikultur-doktrinen og reell bærende ideologi, - å bli gjort til "ekstremister". Selv vi som måtte ha Hans Nielsen Hauge og bondehøvdinger som Ole Gabriel Ueland som forbilder går ikke fri for akkurat det.

Roy Vega

26. mai 2012

roynorvega@gmail.com