”I Norge eksisterer knapt religion i næringslivet og vi er forsiktige med å sponse aktiviteter som kan ha noe med religion å gjøre”, sier Hydros ass. direktør i Brasil, Ole Johan Sagafos til VL 23.5.12. I artikkelen presenteres hvordan Hydro i Brasil kan begynne hvert fabrikkskift med Fader vår og bønn, mens all virksomhet i Norge må være livssynsnøytral.
Det er en merkelig utvikling i et næringsliv som i følge historikere i sterk grad er preget av en protestantisk verdiskapingskultur. I artikkelen ”Verdiene som gjorde oss rike” i Finansavisen like før påske (04.04.12) påpeker både investor Jens Ulltveit Moe, sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk og historieprofessor Ola Grytten den sterke linken mellom den protestantiske etikk, pietismen og haugianismen – og vårt svært produktive og verdiskapende norske næringsliv. Hvorfor er man da redd sine røtter når for eksempel sponsorstøtte vurderes?
I stedet for berøringsangst har man i norsk bistand, takket være initiativ fra Digni (tidligere bistandsnemnda) og tidligere utviklingsminister Erik Solheim, skjønt at ”God is back”. Givere (og norske bistandsarbeidere) må forstå den sosiale kontekst det arbeides i og man må se på resultatet av bistandsinnsats, enten det er Frelsesarmeen eller human-etisk forbund som utfører den. Det er lov å integrere tro og virke, selvfølgelig med respekt for andres ståsted.
I norsk nærings- og sponsorkultur kan man med fordel tenke i samme bane. De fleste større bedrifter med respekt for seg selv utvikler i dag en CSR-strategi (Corporate Social Responsibility) og retningslinjer for hvordan ideelle organisasjoner og samfunnsbyggende tiltak skal støttes, og etter hvilke kriterier. I en vurdering av sponsorstøtte til et prosjekt burde ikke tro eller ikke-tro være avgjørende. I stedet burde det vurderes etter mål, effektivitet og resultat og slik følge næringslivets viktigste kraft: Bunnlinjen.