Verdidebatt

Storm i en flaggstang

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange prekener har vært holdt om det vakre flagget vårt, spesielt på nasjonaldagen. Prester fra nord til sør har mang en Syttende Mai stått med tårer i øynene, og stolt formidlet at det bærende symbol og garantist for det fargene i flagget sier noe om: frihet, likhet og brorskap, er korset. Det kristne kors. Dette året stod jeg i Svolvær kirke 17. mai og holdt en historisk preken. Historisk fordi det var den siste preken under en gudstjeneste i regi av statskirken. I stedet for da å snakke om verdens fineste flagg, sa jeg heller litt om at kirken nå skal skilles fra staten. Jeg brukte et bilde, og sammenlilknet det at stat og kirke nå skal skille lag, med det å måtte forlate et hus etter å ha bodd der i lang tid. Den som forlater huset (i dette tilfellet kirken) har aldri vært eier eller herre i dette huset (det ble i sin tid tvunget inn). Kirken har vært som et slags husdyr som for det meste har oppført seg ordentlig og holdt seg innendørs. Men nå er det slutt. Vi må ut, og skal gå fra å være et innedyr til å bli en utendørs vaktbikkje, slo jeg fast. Litt usikker på om det kanskje var litt drøyt å sammenlikne kirken med forskjellige dyr. En av de mange oppgaver vi som statskirke har hatt, er å følge med at myndighetene behandler mennesker i Norge på en rettferdig og god måte, enten de er født i landet eller av andre grunner bor her. Å ikke lenger ha en statskirke, frigjør oss ikke fra fortsatt å følge med hva myndighetene gjør over for de menneskene som bor i landet. Snarere tvert i mot. Kirken må alltid være på vakt; og til syvende og sist er det kanskje mye bedre å stå utenfor når vi skal gjøre dette?

Er det da noe som vi burde ta med oss eller som bør fjernes fra huset, spurte jeg videre om. Burde denne endringen få noen synlig konsekvenser, om enn bare av symbolsk karakter? Hva med korset i flagget? Kanskje, sa jeg, kunne vi ta opp til vurdering om ikke det burde være et annet egnet symbol i vårt flagg som kan være garantisten for frihet, likhet og brorskap, når vi ikke lenger har statsreligion. Et symbol alle i Norge kan samles om. Den gangen Stortinget vedtok hvordan vårt flagg skulle se ut, besto nasjonen nesten utelukkende av gode lutheranere. Nå er bilde langt mer sammensatt. Det var i korte trekk det jeg sa i min preken. Mot slutten av et intervju i NRK Nordland mandag denne uken, sa jeg: «Kan vi ha et flagg med et kors i når vi lever i et multireligiøst samfunn? Svaret på det, tror jeg, er nei.» Det var det jeg sa. Jeg burde ha lagt til: i lengden. I dag går det fint. Men hva med 40 eller 50 år fremover i tid?

Reaksjonen uteble ikke. Fra alle slags hold. Det er utrolig hva folk får seg til å si i et kommentarfelt på nettet. Noen har skrevet til meg på epost og sagt at det jeg holder på med er en del av den muslimske konsprasjon for verdenovertakelse; andre har latterligjort det. Kollegaer har ristet overbærende på hodet og mener jeg i fremtiden burde velg mine kampsaker med større omhu. Til det siste vil jeg si: det er ingen kampsak. Dette er en forlengelse av en preken, holdt den siste 17. mai der kirke og stat er sammen i en helt alminnelig norsk kirke. I et intervju utdypet jeg noe av det jeg preket over. Jeg stilte noen spørsmål om hvike konsekvener det burde få for staten når kirken ikke lenger er i samme hus som dem.

Jeg er ikke redd for at den kristne tro skal forsvinne; men jeg har alltid vært redd for å miste retten til å si og mene hva jeg vil. Demokratiet er det jeg frykter mest av alt skal gå tapt i vårt samfunn. Kirken vil alltid greie seg; den har Skaperen av himmel og jord som øverste leder. Men dermokartiet, det er vårt prosjekt; og det består av menn og kvinner som alle kan gjøre feil. Vi trenger derfor en garanti for at yttringsfriheten og andre demokratiske goder aldri blir tatt fra oss. Det viktigste for meg i denne sammenheng blir derfor å sikre den enkeltes rett til å uttrykke seg fritt og mene hva han eller hun vil, uten å skade eller krenke andre. Dette må være en rett som ikke er religiøst styrt eller begrunnet, men demokratisk. Gjennom et lovverk vi alle kan være enig om. Og da mener jeg alle. Det har vi i Norge, og det har vi hatt mer eller mindre siden 1814.

Så har vi i nesten like mange år hatt et håndfast symbol som har bekreftet våre idealer og som har samlet nasjonen; et symbol vi alle har vært nødt til å akseptere, enten vi er kristne, muslimer, humanetikerer eller agnostikere. Et symbol som i fargevalget med tydelighet inkuderer alle, troende og ikke troende. Flagget i rødt, hvitt og blått. Men som også har et kors i seg. Jeg spurte altså om korset i dag er et samlende symbol? Svaret gav seg selv. For når humanetikere, sosialister, kristne og høyreekstremister kan være enige om at korset i flagget rører man ikke, er kanskje korset fremdeles det mest samlende symbol for det norske flaggs farger. Så ender vi diskusjonen der og sier oss alle enige med Jonas Lie som skriver at korset i flagget egentlig er Tors Hammer, Mjølner. Det er helt ufarlig, for åsnatroen består kun av en håndfull trofaste, og det vil kanskje glede dem at det er deres tro som er garantist for vår frihet, at alle er like og at vi alle hører sammen. Fra ytterste høyre, inn mot midten og helt ut til venstre. Så får vi prester snakke om andre ting enn det kristne korset i flagget de kommende Syttendemaier. For det finnes ikke der. Det skulle gå greit. Det er mye annet å snakke om på en slik dag. Men hva om korset i flagget er det kristne kors, hva tenker da dere som ikke tror eller tror på noe annet enn kristendommen, om flagget vårt? Nå når vi ikke lenger har en statskirke? Det lurer jeg fremdeles på.

Gisle Meling

Sokneprest i Svolvær og Strandlandet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt