Hva er humanisme?

En av de som har bidratt til utformingen av vår nye grunnlovsparagraf, er rektor ved Nansenskolen, Dag Hareide. Han har skrevet boka "Hva er humanisme". Derfor passer det godt å gjenta det jeg skrev om denne boka i Vårt Land i fjor:

Humanisme med bindestrek

Både ateister, kristne, muslimer, sosialister og konservative kan være humanister.

Publisert: 24.10.2011

Dag Hareide er rektor ved Nansenskolen, som kaller seg et humanistisk akademi. Han var dessuten med i prosessen med å formulere skolens formålsparagraf og forslaget til ny paragraf 2 i Grunnloven. Begge definerer humanisme som et sentralt element i Norges verdigrunnlag. Derfor er han en naturlig forfatter for boken om humanisme i Universitetsforlaget serie «Hva er..».

Humanisme har betydd ulike ting til ulike tider og på ulike steder. Hareide begrenser seg derfor til å definere hva humanisme er i Norge i dag - men gir likevel et riss av humanismens historiske og filosofiske røtter.

Menneskeverdet. Det helt grunnleggende for humanismen er at mennesket har verdi i seg selv, i kraft av å være menneske. Dette kan begrunnes på ulike måter, for eksempel i menneskets evne til å resonnere og handle etisk eller at mennesket er skapt i Guds bilde. Hareide mener ikke at vi trenger noen entydig begrunnelse for menneskeverdet. Tvert om kan det være en styrke at man kan slutte opp om det ut fra ulike begrunnelser. Men han bemerker samtidig at når man begrunner menneskeverdet i menneskers egenskaper, åpner det for en gradering av menneskeverd.

Av menneskeverdet følger også en oppfatning av hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre, altså et moralsk prinsipp. Det uttrykkes noen ganger som brorskap eller solidaritet. Men Hareide mener det beste uttrykket for humanismens moralske grunnprinsipp er den gylne regel: Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg.

Humanismen har derfor en tro på det gode i mennesket. Dette har fått en del kristne til å ta avstand fra humanismen. Men, poengterer Hareide, humanismen mener ikke dermed å si at mennesket i sin natur er godt, derimot at mennesket har mulighet til å velge det gode.

Dannelse. Derfor er dannelse et sentralt begrep i humanismen.

- Det tyske ordet «Bildung» oversettes til norsk som dannelse. Det viser at dannelsen bygger på et forbilde. I Bibelen står det at mennesket er «skapt i Guds bilde». Dette blir av humanister oversatt til «det sant menneskelige». Dannelse overføres ikke bare som kunnskaper og fakta, det er noe personlig, avhengig av menneskelige forbilder, skriver Hareide.

Et grunnleggende kjennetegn ved humanismen helt fra renessansen er dens vekt på den frie, kritiske tanke. Det innebærer blant annet en kritikk av religiøse autoriteter. Men Hareide poengterer at det også omfatter en kritikk av ensidig fornuftstenkning, og at det ikke er en tilslutning til en bestemt vitenskapelig erkjennelsesteori.

- Det viktigste sett fra en humanistisk synsvinkel vil være den kontinuerlige kritikk framført av den frie tanke, og at det kan legges fram på en slik måte at andre mennesker kan imøtegå eller bekrefte det.

Demokrati. Derfor er dialog den fremste vei til erkjennelse for en humanist. Og demokratiet er humanismens politiske alternativ.

- Demokrati er en struktur som begrenser maktmisbruk. Samtidig er disse strukturene avhengig av folkets holdninger. Humanistiske holdninger er politiske dyder som gjør at demokratiet kan overleve og foredles, skriver Hareide.

Disse kjennetegnene på humanisme - menneskeverd, den gylne regel, dannelse, kritisk tanke, demokrati og dialog innebærer at humanismen er i en verdimessig mellomposisjon. Humanismen er ikke noe entydig livssyn. Det er heller ikke noen politisk ideologi.

- Humanismen blir noen grunnleggende holdninger og verdier som mangler svar på flere hvorfor- og hvordan-spørsmål. Jeg mener dette uferdige er et kvalitetstegn for humanismen, i motsetning til ferdige ideologier, livssyn og filosofier. Dermed kan det være mer åpent, ikke et lukket system, skriver Hareide.

Bindestrek. Humanister kan altså være kristne eller ateister, sosialister eller konservative. Alle humanister er bindestrekshumanister, poengterer Hareide.

- Et ord som skal fungere som verdigrunnlag for det norske folk i Grunnlov og skolens formålsparagraf, må ha denne fleksibiliteten. Det er ikke formålstjenlig om en politisk gruppe, religion eller livssynsgruppe tar monopol på begrepet, skriver han.

I Norge har Human-Etisk Forbund gjort humanismen til sin ideologi. Hareide kommenterer ikke det direkte, men dersom det skal forstås som at den sekulære ateismen har monopol på humanismen, markerer han med dette sin motstand.

- En religiøs som ikke kan godta at en ateist kan være humanist, er ikke en humanist, og en ateist som ikke kan godta at en religiøs kan være humanist, er ikke en humanist, skriver han. Historisk sett har de fleste humanister vært kristne, mens den historiske koblingen mellom ateisme og humanisme er spinkel.

Religionskritikk. Likevel mener Hareide at religionskritikk er et kjennetegn ved humanismen. Det skyldes dens vektlegging av den frie tanke og kritikk av autoriteter.

- En kristen eller muslim som er humanist, bør etter min mening få problemer med en åpenbaringstro hvor man mener at vi har sannheten, skriver han - og vil heller støtte seg til Søren Kierkegaards om at vi overfor Gud alltid har urett.

- Når religionen faktisk følger sine idealer og hellige tekster, og gjennom det skader mennesker, har humanister, religiøse eller ikke, en særlig oppgave. Eksempler på dette i Norge er etter min mening å true ikke-troende med helvete, å diskriminere kvinner, å støte ut homofile.

Nådetid. Demokratiet og humanismen framstår som forholdsvis selvsagte for mange i vår del av verden, og derfor er det også allmenn enighet om at humanismen hører hjemme i Grunnlovens verdi- paragraf. Men denne oppslutningen om humanismen er ingen selvfølge, verken i nær fortid eller framtid, mener Hareide.

FNs menneskerettserklæring ble til nærmest i en nådetid i historien, mener han. Det var nazismens herjinger som ga den sjokkopplevelsen som skulle til for å få enighet om menneskets iboende verdi som menneske, uavhengig av etnisitet, religion, politisk tilhørighet eller oppfatninger og legninger. De dominerende tankeretningene i første halvdel av forrige århundre var avvisende til en slik menneskeverdstanke.

Det gjaldt ikke bare nazismen. Også kommunismen så individet som historiens forbruksmateriale som den kommunistiske eliten kunne skalte med som de ville. Nyttefilosofien så menneskets verdi bare i den nytte det kunne ha for fellesskapet, med rasehygiene som grotesk utslag også i nordiske demokratier. Darwinismen avviste at mennesket har noen enestående verdi i naturen. Katolsk naturrettstenkning mente at Gud, og ikke mennesket, skulle settes i sentrum.

Humanismens seier. Etter krigen ble dette klimaet endret. Vi fikk en humanistisk vending i vitenskapen, der for eksempel psykologien satte menneskets behov for mening og hensikt i sentrum og vektla vår mulighet til å velge. Humanismen hos den tidlige Marx ble gjenoppdaget og førte til kritikk av anti-humanistisk kommunisme. Og med Det annet Vatikankonsil sluttet den katolske kirken seg til menneskerettighetene.

- Humanismen ble en kritisk kraft i mange forskjellige tankesystemer, uten selv å lage et fullt system. Man kan være sosialistisk eller katolsk humanist, mens andre sosialister og katolikker ikke er humanister.

Men Hareide advarer mot å ta humanismens seier for gitt. Det kan føre til en sløvhet der vi ikke ser hva som nå utfordrer humanismen. Selv peker han særlig på to faktorer.

Naturen. En utfordringen kommer fra vårt forhold til naturen. Humanismen kan legge ensidig vekt på menneskets verdi, på bekostning av dyr og natur.

- Det har vært viktig for noen humanister å hente verdighet fra at vi er annerledes enn dyr. Menneskene skaper historie og kultur. Ja, men jeg er natur. Naturen er ikke avhengig av mennesket, men mennesket er avhengig av naturen, skriver Hareide.

Derfor vil han at humanismen må vise ydmykhet innenfor naturen og livet som mysterium.

- Kanskje «hellig» er den menneskelige kategorien som beskriver dette best. Mange nordmenn er for tiden villige til å si at naturen er hellig, sier Hareide, som innser at rasjonalistiske humanister kan reagere på det. Men det er også den rasjonalistiske humanismen som har mest anlegg for arroganse. med hensyn til natur og dyr, mener han.