Kirken trenger mot på livssynsmarkedet

Trenger mot på livssynsmarkedet

Innlegget er skrevet som leder av Foreningen for Bibel og Bekjennelses teologiske nemnd

21. mai blir bestemmelsen i Grunnlovens § 2 om den evangelisk-lutherske religion som statens religion tatt ut og erstattet med en bestemmelse om den kristne og humanistiske arv som statens verdigrunnlag. Hva betyr dette?

Undergravd. Dette skjer som et resultat av en lang utvikling som har undergravd både juridiske og sosiologiske aspekter ved stats- og folkekirkeordningen. Allerede innføringen av parlamentarismen i 1884 svekket muligheten for å sikre samsvar mellom evangelisk-luthersk lære og statens lovgivning. Endringene i ekteskapslovgivningen i 1918, 1991 og 2009 legger alle til grunn en annen ekteskapsforståelse enn kirkens. I 1969 forsvant den konfesjonsbundne kristendomsundervisningen i skolen. I 1975 fikk vi loven om selvbestemt abort. Og i 1983 fastslo Høyesterett i forbindelse med saken mot Børre Knudsen at Grunnlovens § 2 ikke medførte forpliktelser for Stortinget som lovgiver utover det som gjaldt rent kirkelig lovgivning.

Svekket oppslutning. Dette henger sammen med endringer i religiøs adferd og svekket oppslutning om kirkens lære i befolkningen i sin alminnelighet, slik at det religiøse engasjement er blitt mye mer mangfoldig både når det gjelder adferd og trosinnhold. Omtrent halvparten av alle besøk i Den norske kirke skjer nå i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. 7 % av befolkningen deltar på gudstjenester månedlig eller oftere, og det er 26 % som sier de tror på en Gud som er opptatt av hvert enkelt menneske. Den religiøse identitet hos mange av folkekirkens medlemmer må slik sies å være uklar.

Denne utviklingen er på mange måter beklagelig. Den kristne kirke har vært det ideologiske fundament og en felles moralsk og religiøs referanseramme for det norske folk siden lenge før 1814. Og selv om henvisningen til vår kristne arv består også i den nye § 2, er det ingen tvil om at endringen henger sammen med at forholdet mellom kirke og folk er svekket.

Uheldig. Hva er en vellykket kirkelig strategi i møte med denne utviklingen? Det å ville beholde folkekirken som ramme om folkets religiøse mangfold for enhver pris har mange uheldige sider. Det kan svekke tydeligheten i kirkens budskap ved at kirkens representanter tier med det de vet provoserer flertallet av dens medlemmer. Både kirkens strev med å fastholde en bibelsk forankret samlivsetikk og med å kombinere et bibelsk budskap om dom og frelse med det å være samlingssted for et folk i krise kan forstås som uttrykk for dette. En grunnlovsfestet folkekirke kan også ha fristet politikere til å bruke kirken for egne formål på en måte om ikke alltid har gagnet arbeidet med å formidle kirkens budskap på dets egne premisser.

Større frihet. Vår oppfatning er derfor at både kirke og folk vinner mer enn de taper ved dagens grunnlovsendring. Vi får en lovgivning som er mer realistisk i den forstand at den våger å gi uttrykk for det religiøse mangfold som er et faktum. Samtidig får kirken større frihet til å være kirke på egne premisser. Det forutsetter imidlertid at kirken er i stand til å ta inn over seg at den konstantinske folkekirkelighet, som har vært den gitte ramme for kirkelig arbeid i Europa siden lenge før kirken kom til Norge, faktisk er blitt borte.

I en slik situasjon kan ikke kirken jakte på innflytelse gjennom lovparagrafer, men er avhengig av å fungere som en minoritet på et livssynsmarked som er fullt av andre aktører. Det er en utfordring kirken nå må ha mot til å ta inn over seg.

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21. MAI 2012