Mindre kristen stat?

Norge har levd med statskirken i et halvt årtusen. Å avvikle en slik ordning bør ikke gjøres med et pennestrøk. Når Stortinget i dag fatter sitt historiske vedtak om endrede relasjoner mellom stat og kirke, skjer det etter politisk tautrekking og lang og forsvarlig saksbehandlingstid.

Ordningen med statskirke er nedfelt i grunnloven. Paragraf 112 i Grunnloven beskriver hvordan grunnlovsparagrafer kan endres. Det må minst være to Storting som behandler spørsmålet, og det kreves to-tredels flertall for endringen. Første behandling skjedde våren 2008. Dagens vedtak i Stortinget er en oppfølgning avstemmingen i 2008.

I mellomtiden har det vært valg. Dermed har velgerne fått anledning til å uttale seg indirekte om et viktig konstitusjonelt spørsmål.

Endringen av paragraf 2 i Grunnloven har ikke vakt stor interesses blant folk flest. Politikerne på Stortinget har ikke blitt nedringt av bekymrede velgere som vil ha statskirken i behold. At vedtaket har gått så lett gjennom, skyldes at skillet er overmodent.

Vedtaket kommer ikke en dag for tidlig. I en moderne stat er fullstendig uakseptabelt at regjeringen skal styre over et trossamfunn. For de øvrige trossamfunnene i Norge må det også oppleves godt at det lempes på den særstillingen Den norske kirke har hatt.

Enkelte bekymrer seg likevel over dagens stortingsvedtak. Disse har levd i troen på at Norge er en kristen stat, og at paragraf 2 i Grunnloven har sikret dette gjennom følgende formulering: «Den evangeliske-luthersk Religion forbliver Statens offentlige Religion». Nå skal det i stedet stå at «Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv». Nasjonen Norge blir ikke mindre kristen selv om Stortinget i dag endrer paragraf 2.

Hos enkelte blir frykten ekstra sterk fordi innvandrere tar med seg sine religioner til landet og praktiserer troen med styrke og innlevelse. Dette kan oppleves truende.

Denne utfordringen sikrer vi ikke med grunnlovsparagrafer som er dårlig prinsipielt begrunnet. Den norske kirke og andre kristne trossamfunn må i stedet stå tydelig fram med sine verdier og hevde dem sterkt i det offentlige rom. Kirker som inntar en slik posisjon kan av og til komme i konflikt med de styrende politiske myndigheter. Risikoen for at staten kan overstyre kirken er med dagens vedtak blitt mindre, men fortsatt styrer politikerne over kirkens pengesekk.