Den besværlige samvittigheten

Du kjenner sikkert igjen scenen fra film:

Alarmen går, og vår mann nede i atombunkeren får ordre om å gjøre seg klar til et kjernefysisk gjengjeldelsesangrep.

Avfyringsnøklene låses ut av den røde boksen, avfyringskodene overføres over samband, sikringene fjernes, nedtellingen starter, signallampene indikerer at akkumulatorcellene til styringssystemet inne i missilet er oppladet, og missilet er klart til utskyting.

Nedtellingen starter, og når sitt klimaks ved null, og vår mann får ordre fra sin sjef om å vri om nøkkelen.

Men gjør han det?

I virkeligheten vet vi ikke hva han ville gjort, men på filmen - gjør han det ikke. Selv ikke med en revolver rettet mot hodet. Hvorfor ikke?

Det nærmeste vi kommer en slik episode fra virkelighetens verden, var under Andøya-episoden i 1995, da en norsk forskningsrakett ble mistolket som et amerikansk atomangrep fra ubåt i Norskehavet.

De russiske atomstyrkene ble satt i alarmberedskap, og gitt ordre om å gjøre seg klar til kjernefysisk gjengjeldelse. Og her kommer det interessante, flere av offiserene involvert fikk store moralske kvaler, og var rett og slett ikke i stand til å bringe ordren videre. Hvorfor ikke?

Kan det ha vært den berømmelige samvittigheten, eller over-jeget som det kalles i psykologien, som virket inn på formodentlig drillede og testede etter formodentlig alskens psykologiske stresstester håndplukkede mannskaper?

Kan det ha vært denne menneskelige egenskap som har berget oss fra Ragnarok ved en håndfull episoder?

Et annet eksempel: Under Cuba-krisen jaktet amerikanske marinestyrker på en neddykket sovjetisk ubåt med atomtorpedoer ombord.

Som svar på amerikanernes forsøk på å tvinge den opp med makt, og som deres "Rule of Engagement" ble tolket, stemte to av offiserene for å skyte ut en atomtorpedo, som under de rådende omstendigheter garantert ville utløst en kjernefysisk utveksling mellom supermaktene. Heldigvis ble ikke dette noe av, for reglene ombord sa at tre offiserer måtte være enige, og en mann med samvittighet stemte imot.

Dette er ekstreme eksempler, men hvor kommer den fra, dette "moralske organet" i oss, som hvisker oss i øret når vi vet at det vi gjør eller har tenkt å gjøre er galt?

Finnes det noen evolusjonsmessig fordel med menneskelig samvittighet?

Kunne man ikke tenke seg at nettopp mangel på samvittighet ville gitt en sosialdarwinistisk fordel med bruk av rå hensynsløshet og "den sterkestes rett".

Eller kan det ses som Guds stemme inn i øret på oss, som overstyrer våre egoistiske impulser?

NB. På bildet over trenes det ikke på utskytning, men urovekkende nok oppdateres antivirussoftwaren til datamaskinen ombord i Minuteman III-missilet!

Jeg kan ikke akkurat si at jeg sover bedre om natta etter denne lille saksopplysningen...

The nuclear warhead antivirus software must be updated every 15 minutes to guard against "zero-day" computer security threats...