Tro, en smertestiller........

Jeg opplever det som en nødvendighet å finne noe som kan stilne uroen i livet mitt.

Jeg tror jeg er født med en trang til å lete etter noe som kan dempe smerten i livet som menneske.

Ikke fordi jeg mangler gleder i livet mitt, men fordi berøring med vonde følelser opptrer ganske jevnlig i tilværelsen min.

Og det er som det skal være hvis en ønsker å være noe mer enn Peer Gynt.

For meg handler det om å finne fram til en ro.eller fred inne i et dyp av ufattelig mange ubesvarte spørsmål og vissheten om min egen død.

Noe som for meg er avgjørende viktig å forholde seg til.

Jeg har bruk for LYS, rett og slett!

Derfor er jeg så glad for at meditasjon fungerer.

For meg.

Men å bruke tid på å argumentere på hvilke "smertestiller ", eller tro som er den rette,               er ikke min greie.

Jeg synes det er litt rart at det er så viktig for så mange ressurssterke mennesker, å prøve å "vinne" sånne debatter.

Hvis du finner noe som virker mot livsangst og fravær av mening i livet ditt, vil mennesker i din nærhet automatisk nyte godt av det.

Og det er vel meningen med å tro.

Eller?