Svein Berntsen

Pensjonist
244    812

Fra boka "Ordet som aldri kan dø" av Olav Valen-Sendstad

Publisert: 13. mai 2012 / 1215 visninger.

I 1997 fikk en adventist tillatelse av Aksel Valen-Sendstad (sønn til Olav) å gi ut et hefte fra boken "Ordet som aldri kan dø"(1949) av Olav Valen-Sendstad. Jeg fikk klarert ved utgiver at jeg kunne få bruke innholdet ved å gjenngi fra det slik jeg fant det formålstjenlig. Jeg har brukt det i et annet forum med god respons.

Kapitlet "Forsoning og rettferdiggjørelse" ble gitt ut ledsaget av følgende fra forordet til boka "Rettferdiggjort av tro" (1938) av samme forfatter:

"Det er mitt inderlige håp til Gud og vår Herre Jesus Kristus at denne bok må bli en og annen til åndelig velsignelse. Jeg vet vel at mange ikke vil finne stort i den, særlig av dem som tror at hele kristendommen består i å psykologisere, d.v.s. grave i sine egne hjerter, analysere sine åndelige tilstander og bare være opptatt av seg selv. Men kanskje jeg tør tro at sjeler som er utkjørt av denne moralisme, lovtrelldom, psykologisme og analyse av sjelslivet, ville finne hvile for sine hjerter i et Ord som graver i Guds hjerte, i et ord som søker å vise at frelsens grunner ligger utenfor dem. For det å grave i sitt eget hjerte, det gir ikke annen høst enn den som er til dom og død. Men å grave i Guds hjerte, d.v.s. i Guds ord, den Hellige Skrift, det gir en høst til tro og evig liv."

Jeg kan også nevne at Eikenes Forlag nå er utsolgt for Olav-Valen Sendstad samlede verker. Jeg anbefaler å være på utkikk av de eldste utgaver av bokskatten til Valen-Sendstad. De er ikke i handlen, men finnes nok i bokhyller rundt om i fedrelandet.

"Forsoning og rettferdiggjørelse" første del:

De to ord "forsoning" og "rettferdiggjørelse" dekker selve hjertepunktet i evangeliet. Den teolog og predikant som her går feil, blir ikke bare selv utenfor nådens liv og lys i Guds Sønn, men vil også forføre de sjeler som han er satt til å lære og forkynne frelsens og nådens budskap for. Og la det være sagt med en gang: Det er uhyggeleig hvor få teologiske lærere og hvor få prester og predikanter det er i den protestantiske kristendom, som synes å ha grepet dette hjertepunkt såvel for sitt personlige Gudsforhold som for sin forkynnelse for andre.

Vi lever i en tid da evangeliet holder på å komme bort i en malstrøm av kristelige fraser og religiøs filosofi, og vi ser en nyprotestantisk kristenhet i stigende utstrekning holde på å gli tilbake i den kristendomsforfalskning som reformasjonen overvant.

På alle hold innen nyprotestantisk kristenhet griner imot en fra bøker og prekestoler, tankegods og oppfatninger som har et dypere indre slektskap med den romerske kirkes teologi enn med reformasjonskirkens. Og det gjelder også læren om forsoning og rettferdiggjørelse.

Fortsettelse.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Er de to ord "forsoning" og "rettferdiggjørelse" to navn for samme sak eller navn for forskjellige saker? Et sikkert kjennemerke på om en teolog og predikant betrakter dem for samme sak, er om en nekter, avsvekker eller bortforklarer Gud dom og vrede over synden. Den som det gjør, vil automatisk hevde at en stedfortredende soningslidelse er overflødig, og vil i forsoningen bare se noe såkalt subjektivt, nemlig at et menneske som ikke før har trodd på Gud, nå begynner å tro på ham og dermed forliker seg med Gud etter Jesu forbilde eller ved tilskyndelse av Jesu "åpenbaring" av kjærlighetslivets vesen.

Den derimot som som regner med Guds dom og vrede over synd som en fryktelig virkelighet, vil også komme til å regne med Kristi stedfortredende soningslidelse slik som Skriften gjør det.

Nå er det ikke skygge av tvil om, at etter Skriften er forsoning og rettferdiggjørelse to forskjellige ting. For i forsoningen dreier det seg om at Jesus Kristus bærer verdens synd og lider Guds dom og forbannelse over synden i vårt sted, men i rettferdiggjørelsen dreier det seg om at en synder som tror på Kristus, av Gud får syndernes forlatelse og tilregnes Kristi rettferdighet.

 Men denne forskjell hindrer ikke at de har noe felles, og det som er felles, er en bestemt guddommelig handlemåte og tenkemåte som heter tilregning. Ved soningen og forsoningen blir Jesus Kristus tilregnet verdens synd for å bære den og lide dens straff. Ved rettferdiggjørelsen blir synderen tilregnet Kristi rettferdighet for ved den å innsettes i barnekåret hos Gud. I begge fall er således den bestemte guddommelige handle- og tenkemåte som heter tilregning, så og si den tapp hvorom hele frelsens hemmelighet dreier seg. Derfor er "tilregning" selve nøkkelen til det sanne lys over forsoning og rettferdiggjørelse.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #2

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Da dette er et meget viktig punkt, ja det springende punkt, vil jeg alt innledningsvis peke på noen klare skriftord for saken.

Således heter det om forsoningen i Esaias profeti om den lidende Messias: "Han bre regnet (tellet) blandt overtredere, han som dog bar manges synd" (Esaias 53,12) - et ord Jesus selv uttrykkelig henviste til som noe der skulle oppfylles på ham. (Luk 22,37).

Og Paulus bruker de sterke ord: "Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss"(2.Kor. 5,21), idet meningen er at Gud "gjorde ham til synd". Og de bibelske ord som sier at Jesus bar våre synder (f.eks. Joh. 1,29; 1.Pet. 2,24), innebærer at synden så og si utenfra ble overført og henført på ham, altså tilregnet ham.

Og når det i det store soningsforbilde heter, at ypperstepresten skulle legge sine hender på offerdyrets hode og bekjenne folkets synder over offerdyret, og således la offerdyret bære folkets synd (3.Mos. 1,21), så dreier det seg selvsagt ikke om en stofflig overførelse av synden, men om en moralsk stedfortreden (substitusjon) som en av Gud innstiftet ordning og som en ordning innen hvilken Gud selv vil være virksom med sin nåde. Det dreier seg altså om det som ligger i ordet tilregning av synd og dom og straff (skyld).

På lignende måte er det med rettferdiggjørelsen: I Rom. 4, som er det store hovedkapitlet om Guds rettferdiggjørelsesakt i NT, bruker Paulus ordet "tilregne" hele 11 ganger. Og når det her sies at den synder som tror, tilregnes rettferdighet, da er det fullkommen klart av dette kapitel at det menes: Gud regner og anser en synder for å være hva han ikke er i seg selv, nemlig rettferdig. Jeg skal siden komme litt mer tilbake til Rom. 4.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #3

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Her skal vi ta vårt utgangspunkt: Hva vil det si at Gud tilregner?

I alminnelighet kan vi si at betydningen av det bibelske uttrykk "tilregne" (chaschab, logizomai) er at noen teller, regner, anser eller holder noe for å være noe, hvorved det er underordnet om det faktisk forholder seg så som man tenker at noe er. Og denne betydning er det Paulus også forklarer i Rom. 4. For i vers 17 bruker han et ord som synes å være en definisjon av hva tilregning er på Guds side: "Gud nevner (betegner, kaller) det som ikke er, som om det er til".

Hva er det da som ikke er til, men som Gud nevner som om det er til? Herpå svarer Skriften med fullkommen klarhet:

I forsoningen: Kristi synder er ikke til, for han har aldri syndet og visste ikke av synd og var uten synd og syndighet. Men all den synd som er i verden, og som Jesus ikke har naturlig del i og ikke har gjort, den nevner Gud over sin Sønn som om den var til som hans synder, og således "gjorde han ham til synd". Han fremstiller Jesus som synder, enda han ikke var noen synder, og gjorde ham til syndebærer. ( Min tilføyelse: Her anskueliggjøres den sanne betydningen av hvem syndebukken er i forsoningsdagens profeti/liturgi i jødenes gudstjeneste i GT)

I rettferdiggjørelsen: Synderes synd er til, men vår rettferdighet for Gud er ikke til, for vi er skyldige til dom og vrede. Men den ugudelige som tror, tilregnes rettferdighet, sier Paulus (Rom. 4,5), dvs. at Gud nevner og kaller synderen for rettferdig i Sønnen, enda han ikke er rettferdig i seg selv, og således gjør han oss rettferdige i Kristus.

Men la oss gjøre det klart: Hvem som er gjenstand for den Guds handle- og tenkemåte som heter tilregning.

Det fremgår for så vidt av det vi alt har anført fra Skriften. Denne handle- og tenkemåte bruker Gud i forsoningen overfor Kristus, sin Sønn. Det er altså en handle- og tenkemåte Gud bruker først og sist til vår forløsning, og for å virkeliggjøre stedfortredelsens nåde.

For uten at Guds Sønn blir tilregnet synden, blir det heller ingen soning og forsoning - og uten at syndere blir tilregnet Kristus til rettferdighet, blir det intet barnekår og ingen nådestand for syndere hos Gud. Men idet Gud bruker tilregningens handle- og tenkemåte overfor Kristus og overfor syndere, fullfører han nådens hemmelighet.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #4

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Nå bør det ikke undre oss at så mange tar anstøt av dette, og finner at dette er både moralsk anstøtelig og intellektuell dårskap. Jeg fikk en gang et fnysende brev fra en mann som hadde lest seg rødglødende av raseri over noe jeg hadde skrevet om tilregning, og han skrev: "Kan De virkelig som en fornuftig mann tro at Gud går omkring med den slags narrespill og innbiller seg selv og andre at Kristus var en synder når han faktisk ikke var det, eller at en synder er ren og rettferdig når han faktisk ikke er det?"

Den mannen var en teosof, og for så vidt kunne man vel ikke vente annet av ham. Men jeg kunne uten vanskelighet ha anført for dere et utall av sitater fra teologiske professorer og kjendte kristelige skribenter som tar like meget anstøt av dette - og det i kristendommens navn.

Jeg kan bare minne om - for Nordens vedkommende - Wallenstrøm og hans tilhengeres mange heftige utfall mot Skriftens lære om tilregningen i forsoning og rettferdiggjørelse. Og jeg vil tillate meg å gi et sitat etter den kjente Wallenstrøm-mann, den her i Norden meget hørte og meget leste skribent, Misjonsforbundspredikant Frank Mangs. Han skriver i sin bok "Synd og sannhet", utkommet i Oslo 1935, s.46 fg:

Han polemiserer mot "to villfarelser" angående det som heter "et rent hjerte", og den ene villfarelse er syndfrihetslæren, til tross for at Mangs selv kommer syndfrihetslære betenkelig nær. Den annen villfarelse skal være læren om rettferdiggjørelse av tro.

Først gjengir Mangs denne lære således: "Når Gud gjennom Kristi blod ser på det onde, urene hjerte, anser han det for rent. Kristus er ren i mitt sted, og når Gud ser meg gjennom Kristus, blir selve ormehiet en Herrens helligdom", og føyer så til: "Selvom man ikke alltid uttrykker seg fullt så krasst, har man allikevel den samme grunnanskuelse".

Denne forvrengte gjengivelse av den bibelske lære om rettferdiggjørelsen bruker deretter Mangs som bakgrunn til å forklare oss den rette mening med å få et rent hjerte. Og her får vi høre:

"Jeg undrer meg på om en husmor er fornøyd med en slik lære (nemlig læren om tilregnet renhet) i det praktiske liv. På bordet ligger en duk som er smussig. Er hun fornøyd med å ta på seg et par farvede briller for at hun ikke skal se flekkene på duken? (Mangs mener altså at Guds tilregning av rettferdighet i Kristus er å sammenligne med narrebriller). Er hun fornøyd med å innbille seg at duken er ren endog hun vet at den i virkeligheten er skitten? (Mangs mener altså at tilregning er det samme som at Gud innbiller seg noe som ikke er sant og virkelig). -Nei på ingen måte! -Hun tar såpe og vann og bearbeider duken til den er ren. Da er hun fornøyd, men ikke før. -Tror du at renheten og sannhetens Gud er mindre nøyeregnende? -Aldri! -Et rent hjerte betyr ikke bare en teoretisk renhet, men en praktisk renhet."

I disse ord av Mangs møter vi den vidt utbredte, skjebnesvangre foreteelse som heter sammenblanding av rettferdiggjørelse og helligjørelse - en sammenblanding for hvilken paven i Rom er hovedanfører, og som fører til den mest sjelefordervede trelldom under loven og den mest åpenbare tilintetgjørelse av nåden som nåde, og av evangelium som evangelium. Her blir ikke nåden og nådevirkningene holdt fra hverandre, men Gud nåde går opp og under i nådevirninger i vårt hjerte. Her er ikke lenger tale om tilregnet nåde, kun om inngytt nåde. Her gjøres det ende på at barnekåret hos Gud grunner seg på en dom og benådningsakt i Guds hjerte, og isteden begrunnes vårt barnekår på noe som skjer i vårt hjerte.

Istedenfor en guddommelig akt i himmelen settes en gudvirket nåde- eller kraftprosess i vårt hjerte. Og dermed forledes sjelene av slike nyprotestanter nøyaktig som av den romersk katolske kirke til å oppgi alle urokkelige grunner for frelsesvissheten og til isteden å grunne sin salighet på det som skjer inni oss av nådevirkninger.

Forskjellen er kun at katolikkene grunner frelsen på "inngytt nåde", mens nyprotestantene taler om inngytt "kraft". Dette er den giftigste forførelse som skjer i hele kristenheten. For det er og blir en katolsk lære at rettferdiggjørelsen er en prosess i vårt hjerte, hvorved Gud selv inngyter, gir, skaper og virker renhet og rettferdighet i vår natur

Gud inngyter også nådevirkninger og kraft i de troende, men dette er ikke frelsens grunn. For er nådevirkninger og inngytt kraft frelsens (barnekårets) årsak og grunn, da er det for alltid ute med muligheten av å bli frelst av Guds nåde alene, ved Kristi fullbrakte verk alene og ved troen alene.

Da henvises vi til å grunne vissheten om vår egen nådestand på det som virkes i vårt eget hjerte og ikke på forsoningen ved Kristi lovoppfyllelse og straffelidelse.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #5

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Er den guddommelige tilregning å sammenligne med et narrespeil? Er den et innbilningsprinsipp i Gud?

Se en gang på forsoningen. Hvis Gud hadde utsett og valgt seg en som bare var et menneske, og som var et hellig og godt menneske, en pryd for menneskeheten, en edel og ren mann som ingen kunne laste - og så hadde skjelt, dømt og forbannet ham for synder han ikke hadde begått, så kunne man sagt: Dette er urettferdig, det er usannhet, det er grusomhet. Men noe slikt har Gud ikke gjort.

Men han "sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet" (Rom. 8,3). Og idet Gud sender og hengir sin enborne, dyrebare Sønn i vårt kjød, så kan man nok si at Guds Sønn er et menneske, men over alle ting er og blir han til evig tid Guds Sønn, Faderens like i vesen, ære og makt, sann Gud av sann Gud. Og da opphører det tomme snakk om urettferdighet hos Gud. For da blir det klart at det er Gud selv som i evig kjærlighet trer i bresjen for sin falne skapning, og at det er gudmennesket - og dermed Gud selv - som tilregner seg og tilregnes våre synder, for å bære vår skyld og straff, og for således i vårt sted og på våre vegne å gjøre soning og forlikelse. For han som ble korsfestet med våre synder, var "herlighetens Herre". (1Kor. 2,8).

Forsoningens hemmelighet er at Gud i sin kjærlighet selv blir menneske, så at Gud på menneskers vegne soner hellighetens dom og vrede. Og det er ikke lenger urettferdighet, men evig, selvhengivende kjærlighet. For Gud er en fortærende hellighets ild mot synd og ugudelighet, og ingen kan redde seg av hans hånd hvis han ikke selv redder oss. Derfor betyr Kristi kors - satt på spissen - at Gud frelser oss fra Gud.

For det kan være sant og riktig nok, at da Gud tilregnet Sønnen verdens synd, da ble Kristus ansett av Gud for å være noe han ikke var i seg selv, nemlig en tilregnet synder. Men så langt fra og være et innbildningsprinsipp i forsoningen, var dette forsoningens virkelighetsprinsipp. For at våre synder ble tilregnet Jesus, overført og lagt på ham, var nok en tilregnet årsak, men det hadde en virkelig følge og virkning, nemlig at han døde. Etter sin hellige syndfrihet og lovoppfyllelse skulle han egentlig ikke ha smakt døden. For den som gjør Guds vilje, skal leve, sier Jesus selv (Luk. 10,28).

Men skulle det være virkelighet at han bar synden, så måtte det bli virkelighet at han døde. Og hans død er intet skyggeverk, ingen innbildning. Hans død er vår forsoning med Gud, vårt frihetsbrev, vår ankergrunn.

Hold altså fast på det: Tilregningen av synd til Jesus Kristus er forsoningens virkeliggjørelses-prinsipp, og ikke et narrespeil.

Forsettelse.

Svar
Kommentar #6

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

På lignende måte, bare helt omvendt, er forholdet også i rettferdiggjørelsen: Den ugudelige som hører evangeliet om Guds lam og verdens syndebærer, og fatter tiltro til dette budskap, blir tilregnet troen til rettferdighet.

La oss derfor allerførst fastslå overfor all katolsk og nyprotestantisk teologi og forkynnelse:

Det er likefrem forvrengning av evangeliet å pådytte Gud at "han gjennom Kristi blod ser på det onde, urene hjerte, og anser det for rent" og at "når Gud ser meg gjennom Kristus, blir selve ormehiet en Herrens helligdom". For sannheten er nettopp den stikk motsatte: Når en synder flyr til sin Forsoner, da ser Gud nettopp ikke på det onde hjerte; men Guds sonende kjærlighet, som skjuler en mangfoldighet av synder (jvf. Sal. 32,1 ; 1.Pet. 4,8), tildekker og skjuler synderen i Kristi blod og rettferdighet.

Derav følger nok at Gud i Kristus anser oss som om vi aldri har syndet, men det følger ikke derav at Gud anser vårt hjerte for å være rent i seg selv. For idet Gud ser et syndefordervet hjerte klamre seg i tro til Jesus, så ser Gud ikke lenger hverken på hjertet eller på troen, men på troens gjenstand, og skjenker oss for denne gjenstands skyld, for Jesu skyld, tilgivelse og syndutslettelse, rettferdighet og barnekår, Gudsvelbehag og nådestand.

Er da denne tilregning av rettferdighet en guddommelig innbilning og et narrespeil? Ingenlunde. Det er Guds nådes og barnerkårets virkeliggjørelses-prinsipp. Og nettopp som et slikt virkeliggjørelses-prinsipp nevner Paulus tilregningen i Rom. 4;17: "Han gjør de døde levende, og nevner det som ikke er til, som om det er til".

Her ser du sannheten: Syndere og ugudelige, som er døde i overtredelse, blir levendegjort idet han nevner og regner Kristi rettferdighet over dem ved troen på Jesus. Det sier Paulus med de klareste ord i Kol. 2,13: "Eder som var døde ved eders overtredelser...eder gjorde han levende...idet han tilga oss alle våre overtredelser", og Ef. 2,5: "Han gjorde oss levende med Kristus enda vi var døde ved våre overtredelser - av nåde er I frelst."

Det er ikke noe narrespeil. Men denne benådning blir virkeliggjort i himmelen (Ef. 2,6) som en tilregning i Guds hjerte, idet han utsletter av sitt minne alle våre synder og kommer dem ikke mer i hu (Es. 43,25), og i sin kjærlighets salige tanker huser og svøper han oss i sin Sønn som et "frelsens kledebon og en rettferdighetens kappe" (Es. 61,10) - og det virkeliggjøres på jorden, idet Gud selv antar seg synderen gjennom evangeliets hørelse og tro, således at han skal bli levende, dvs. bli født på ny og bli en ny skapning. 

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #7

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Vel er altså rettferdiggjørelse og gjenfødelse to forskjellige ting. Det første skjer som en ren nådens akt i himmelen hvormed vi tas til nåde ved troen på Kristus og får alle synders forlatelse og blir tilregnet en ny rettferdighet. Det annet (gjenfødelsen) skjer på jorden som en umiddelbart ledsagende, guddommelig nådegjerning i våre hjerter.

Det er to forskjellige ting, og derfor skal de sondres og skjelnes. Men de skal hverken skilles eller sammenblandes. For Gud levendegjør eller nyskaper, gjenføder og nydanner oss bare idet han tilrgir oss og tilregner oss Kristi rettferdighet.

Så langt altså fra å være et narrespeil og en innbildning er dette en så salig virkelighet at Johannes sier: "Den som tror på Sønnen, har evig liv". Og Jesus sier: "Den som hører mitt ord og tror ham som har sent meg, han har evig liv og kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet."

Ved syndenes forlatelse og tilregningen av Kristi rettferdighet blir vi altså både benådet og levendegjort. Benådet fra alle synder og overtredelser tross all vår ugudelighet og synd, antatt som av døde. Og vi blir levendegjort og gjenfødt, nyskapt og nydannet.

De to sider uttrykker Paulus slik: "Så er der da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus."(Rom. 8,1). Og dermed sikter han til rettferdiggjørelsen. Og: "Dersom noen er i Kristus, han er en ny skapning, det gamle er forgangent, og alt er blitt nytt"(2.Kor. 5,17). Og dermed sikter han til gjenfødelsen. 

Så må jeg si som en gang Ignatius så overfor doketene: De som sier at Kristus, Guds Sønn. bare har lidt tilsynelatende som et skinn, de er selv et tomt skinn. Jeg vil overføre det slik: De som sier at Guds tilregning i forsoningen og rettferdiggjørelsen er et narrespeil og en innbildning, de er selv narrespeil for en falsk ånd, og de er selv fulle av tomme innbildninger om sin egen åndelighet. Men den levende Gud og hans ufattelige nåde i den enbårne Sønn kjenner de ikke.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #8

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Vi kommer nå til det siste, store spørsmål vi skal ta fram i denne forbindelse: Hva er det Gud ved troen på Kristus tilregner synderen?

Herpå svarer Paulus med forskjellige uttrykk, hvorav jeg vil få lov å sitere følgende: "Den som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet" (Rom. 4,5). "Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger."(Rom. 4,6).

Dette er foreløpig de viktigste uttrykk, men vi skal se også andre. Vi må altså holde det fast som en av evangeliets kosteligste perler: Det er synderen i egenskap av synder, altså den ugudelige, som rettferdiggjøres. Det har de færreste lært å tro og regne med, så de fleste på dette punkt ikke tar Gud alvorlig. Men, det er den ugudelige som tror, som regnes rettferdig.

"Troen regnes til rettferdighet". Betyr nå det at troen i seg selv er en sådan sedelig, religiøs-moralsk tilstand eller akt som behager Gud? Det kan ikke være Skriftens mening, for i så fall måtte jo enhver bli salig bare han trodde ett eller annet med oppriktighet. Men at "enhver blir salig i sin tro" er antikristelig løgn. For vi blir salige og rettferdige ved troen på Kristus alene (Rom. 3,22; 4,3). Altså kan det ikke være troens kvalitet (egenskap) eller kvantitet (styrke) som er grunnlag for rettferdiggjørelse. Men det er troens gjenstand alt kommer an på: At troen er tro på Kristus og har ham, uansett om det er en god og sterk tro eller en ussel og svak tro.

Når Gud "regner troen til rettferdighet", vil da det si at Gud, enten troen er god eller ussel, sterk eller svak regner troen som sådan som rettferdighet? Eller med andre ord: Består rettferdiggjørelsen deri at Gud uansett troens egentlige kvalitet eller kvantitet regner og anser troen utover dens faktiske beskaffenhet som om den var fullkommen, og dømmer: Riktignok har denne synder en svak og ufullkommen tro, men jeg vil regne og anse hans tro for å være fullkommen og god?

Disse spørsmål kan vi bare besvare med et radikalt nei. For det heter ingenstads i Skriften at Gud regner troen som rettferdighet, men at han regner den til rettferdighet. Og det er ikke det samme å regne som rettferdighet og å regne til rettferdighet. For når det ikke heter at troen regnes som rettferdighet, så kan ikke dermed troen være en ny akt eller gjerning som kommer istedenfor alle andre gjerninger, således at troen blir å forstå som en gjerning Gud kan regne som rettferdighet.

Men når troen regnes til rettferdighet, så må det bety at troen ifølge sin retning og gjenstand kan regnes til rettferdighet. Ved troen regnes og telles vi så å si inn i rettferdigheten, således at det altså er retningen og gjenstanden i troen som er det avgjørende, dvs. Kristus.

Eller med andre ord: Ved troen regnes vi inn i løftet, inn i troens gjenstand, inn i Kristus. Derav skjønner vi at man ikke av selve uttrykket "troen regnes til rettferdighet" kan utlede hvori denne rettferdighet består. For å erkjenne det må vi gripe til andre og klare skriftsteder som handler om den sak.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #9

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Og nå er vi i den stilling at Paulus flere ganger i de nøyaktige ordelag likefrem definerer hvori "rettferdighet uten gjerninger" består: Således heter det på negativ måte (Rom. 4, 6-8) at det å være rettferdig uten gjerninger er å ha fått sine overtredelser forlatt, sine synder skjult og ikke bli tilregnet sin synd. I en sum: Syndernes forlatelse i den reale betydning at synden er tatt bort fra Guds åsyn, og ikke av Gud lenger blir sett som noe der er mellom Gud og synderen.

Men nå er jo denne side av rettferdiggjørelsen, som heter syndernes forlatelse, bare den negative side, som forteller oss hva som tas bort mellom Gud oss. Det er klart at hermed kan ikke alt være sagt. For "rettferdighet" er ikke negativt, men et positivt begrep. Og idet Skriften sier at troen regnes til rettferdighet, så må den åpenbart også ha noe rent positivt for øye, som vi regnes "inn i". 

Hva er da den positive rettferdighet som vi tilregnes?

Her svarer Skriften: Det er Kristi Rettferdighet. For det heter ikke bare negativt: Der er ingen fordømmelse for den som er i Kristus (syndsforlatelse), men det heter også posivt: Vi rettferdiggjøres i Kristus ved troen (Ap.gj. 13,39) og at Kristus Jesus er blitt vår rettferdighet (2.Kor. 1,30), at vi blir rettferdige for Gud i ham (2.Kor. 5,21). Det heter også at "Kristus er lovens ende til rettferdighet for hver den som tror" (Rom. 10,4). Og med dette ord mener apostelen klart nok at Jesus setter punktum for lovens og gjerningenes rettferdighet i den hensikt selv å være den rettferdighet Gud regner oss "inn i".

Derfor heter det også uttrykkelig at vår rettferdighet i Kristus ikke er en lovens og gjerningens rettferdighet som vi selv frembringer, men en gave vi får av Gud (Fil. 3,9). Ja at den er "rettferdighetens nåde og gave" (Rom. 5,17), hvilket vil si at syndere fremstilles for og erklæres av Gud å være rettferdige ved Jesu lydighet (Rom. 5,19).

Det kan av disse ord ikke være tvil om at den rettferdighet vi tilregnes ved troen er Jesus Kristus selv og hans hellige og rettferdige lydighet og Gudbehagelige lovoppfyllelse.

Og det er heller ikke tvil om at denne vår rettferdighet er en rettferdighet utenfor oss og en annen persons rettferdighet, og at det ikke dreier seg om en rettferdighet som frembringes av mennesker selv eller frembringes ved en guddommelig nådevirkning i menneskets indre. Det stadfestes ytterligere av de mange bilder i Skriften som sammenligner denne rettferdighet med klær (presteklær, bryllupsklær, den hjemkomne sønns nye klær; o.lign.: frelsens kledebon og rettferdighetens kappe (Es. 61,10).

Da det nå er Jesus Kristus selv som er vår rettferdighet, så vil det jo forstås at Jesu hellige liv og sanne lovoppfyllelse - idet han tilregnes oss, eller vi regnes "inn i" ham. Vi forstår her at ikke bare Jesu lidelse og død (obedientia passiva) har stedfortredende betydning, men at han også på stedfortredende måte har levet et hellig liv og oppfylt loven (obediantia activa).

Men dermed står vi tillike overfor et hjertepunkt i evangeliet som i dag bestrides og angripes fra nær sagt alle teologiske hold, også av den positive teologi.

Fortsettelse.

 

Svar
Kommentar #10

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Blant mere kjente positive teologer polemiserer således f.eks. Ole Hallesby sterkt mot den sannhet at vi tilregnes Kristi rettferdighet og lovoppfyllelse, idet han bestrider at Kristus har oppfylt loven på en stedfortredende måte. (Artikkel: "Rettferdigheten hos den rettferdiggjorte" - i: "For Lære og Liv. Festskrift til Det teologiske Menighetsfakultets 25-års-jubileum." Olso 1933, s.227 f.)

Hallesby hevder nemlig at når Luther lærte at Jesus har oppfylt loven på stedfortredende måte, så ble han hengende i middelaldersk tenkemåte (a. skrift s. 239 f.). Han hevder likeledes at når gammelprotestantene lærte at Gud må tilregne synderen fullkommenhet etter loven for å oppta synderen i samfunn med seg, og at Gud gjør dette ved å tilregne oss Kristi fullkomne lovoppfyllelse, da er det "en tanke som Skriften aldri nevner" og det er en "rest av det judaistiske syn på rettferdiggjørelsen" (s.246).

Likeså karakteriserer Hallesby det som "den fineste form for judaisme" når Melanchton lærte at det å tilregnes Kristi rettferdighet er det samme som å tilregnes Kristi aktive lydighet og lovoppfyllelse.

Nå er det ingen historisk tvil om at våre reformatorer har ansett denne tilregning av Kristi rettferdighet og lovoppfyllelse som et hjertepunkt i evangeliet. Det forekommer da temmelig drøyt å karakterisere det punkt hvor reformatorene visste de tok avskjed med både judaismen og middelalderteologien for et stykke judaisme og middelaldertenkning. Det er utillatelig tøying av de teologihistoriske begreper.

Jeg må her få minne om noen grunnleggende sannheter i evangeliet. Det heter at Guds Sønn ble født under loven (Gal. 4,4), d.e. for å leve under dens krav og innen dens ramme. Og det heter at Jesus kom til verden nettopp i den hensikt å oppfylle loven (Matt.5,17), hvorfor han jo alt ved sin dåp av Johennes insisterte på å døpes i den hensikt å "fullbringe (oppfylle) all rettferdighet" (Matt. 3,15).

Og nettopp fordi denne lovoppfyllese var stedfortredende, nettopp derfor er vi ved den løskjøpt fra lovens frelsesvei (Gal. 3,13; 4,5; Rom. 7,1 f.). Er Kristi lovoppfyllelse ikke stedfortredende, så er vi heller ikke løskjøpt fra loven, men fremdeles under loven (Gal. 2,19 f.).

La oss følge en annen "tankerekke" i Skriften: Det heter at den rettferdighet for Gud som loven og profetene vitner om er åpenbart uten loven (Rom. 3,21), idet den nemlig er åpenbart i evangeliet (Rom. 1,16 f.).

Og Gud viste (åpenbarte) sin rettferdighet ved å fremstille Jesus som stedfortreder (Rom. 3,25). Det kan ikke bety noe annet enn at innholdet av den rettferdighet som bevitnes i lovens fullkommenhetskrav og åpenbares i evangeliet, rent begrepsmessig er det samme, men dog med den vesentlige forskjell at den rettferdighet etter loven skal vinnes ved menneskets egen gjerning, mens den etter evangeliet skal fåes som en gave fra Gud ved en stedfortreder.

Og det er da ikke uegentlig ment når det kalles "gave", som om meningen skulle være at evangeliets rettferdighet består i at Gud driver og virker i synderen så han gjør det gode. Vissnok gjør Gud også det, i helliggjørelsen. Men rettferdiggjørelsens gave er en egentlig gave som skjenkes helt og udelt, og ikke forstørres eller forminskes: Tilregning av Kristus, tilregning av rettferdighet og lovoppfyllelse, tilregning av et gang for alle fullbrakt verk.

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #11

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Slettet dobbelpost!

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #12

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Rettferdiggjørelsens gave er en gave som skjenkes helt og udelt, og ikke forstørres eller forminskes: Tilregning av Kristus, tilregning av rettferdighet og lovoppfyllelse, tilregning av et engang for alle fullbrakt verk.

Endelig skal vi huske at Gud har gitt sin lov og mener den alvorlig med ubetinget gyldighet. Og denne ubetingede gyldighet består deri at ett lovbrudd (og ikke først mange) er nok til å gjøre oss fordømt for Gud (Jak. 2,10), og at det å oppfylle loven i et fullkomment liv er å vinne det evige liv (Luk. 10,28; gal. 3,12), mens det å støte an om så i det minste, er å bli forbannet (Gal. 3,10).

Først den som har forstått denne lovens ubetingede gyldighet og tatt den til sitt hjerte i botferdig erkjennelse vil kunne forstå den indre umulighet i å bli frelst ved gjerninger, og forstå at hvis ikke Guds Sønn stedfortredende har oppfylt den hele lov, så er vi ikke løskjøpt fra loven, og så er det umulig at vi kan frelses av nåde ved Kristi fullbrakte verk, da vi først måtte oppfylle vår del av loven for å kunne bli frelst.

Det er naturlig nok at de teologer som bestrider at Jesus har oppfylt loven på stedfortredende måte, putter loven inn i frelsesveien igjen, og endog putter den inn i selve frelsestilegnelsen ved å danne et lovisk begrep for troen.

Det ser vi hos Hallesby: Han betegner ikke troen som det sønderknuste hjertes tillit og tilflukt til Guds løfter i Kristus, men som "lydig tillit og ydmyk underkastelse", og betoner det etiske i troens vesen så sterkt at vi faktisk kommer over i lovens begreper ved bestemmelsen av troens vesen.

Andre, intellektuelt betonte teologer, betegner den som forsant-holden. Dette er mer enn teologisk flisesespikkerier. For her dreier det seg om evangeliet som evangelium. Og det dreier seg om selve hovedforutsetningen for overhodet å bli benådet av Gud. Er det sant at vi frelses ved tro uten gjerninger - eller frelses vi ved ved en tro som selv er en religiøs-moralsk gjerning og har en etisk kvalitet? Eller en intellektuell kvalitet?

Det er evangeliets livsinteresser og sjelens evighetsinteresse som kommer til frembrudd i den spørsmålsformulering. Overfor de teologer som gjør troen til en art lovgjerning, kan vi dog på evangeliets grunn sette det paradoks at Jesus har endog trodd istedenfor synderen (under lovens synspunkt).

Fortsettelse.

Svar
Kommentar #13

Svein Berntsen

244 innlegg  812 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

La meg sammenfatte alt dette i noen få ord.

Vi har talt om forsoning og rettferdiggjørelse i lys av den guddommelige handle- og tenkemåte som heter tilregning ( imputatio). Og vi har funnet at på Skriftens grunn må vi fastslå at reformatorene og gammelprotestantene hadde rett når de lærte den såkalte "imputatio commutativa", d.e. den vekselvise tilregning hvorved Kristus og syndere "bytter plass" for Gud.

Kristus kommer i synderes sted, under loven og for å leve det liv de var skyldige til, men også for å tilregnes den skyld og bære den dom som hviler over dem etter Guds hellige vrede - og syndere kommer ved troen inn i Kristi sted og stilling, under Guds behag og til å bli Guds barn av nåde, og for å ha del i hans rettferdighet og med den å leve under Guds nåde.

I kraft av denne vekselvise tilregning gjelder det nå som en evangeliets kjerne og stjerne: Alt mitt hører Kristus til - alt hva der hører Kristus er mitt. Han tar mitt, og jeg får hans. Han bærer min synd, og jeg bærer hans rettferdighet for Gud, han er under min dom og forbannelse, og jeg er under hans behag og velsignelse hos Gud.

Om denne evangeliets kjerne og stjerne har jeg skrevet noe mere utførlig i mine bøker "Rettferdiggjort av tro" og "Ordet og troen".

Det er nødvendig å dra frem nettopp denne nøkkelsannhet i evangeliet, for den holder på å komme ganske vekk i den nåværende, nyprotestantiske kristenhet. Men kommer denne kjærnesannhet vekk fra Kristi menighet, da opphører vi å være Kristi menighet, og kirken reduseres til en religiøs institusjon som kan være god nok til moralsk folkeoppdragelse, men som ikke lenger kan føde Gud åndelige barn ved evangeliet.

Må Gud forbarme seg over sin arme kirke på jord, og oppvekke i den tjenere og profeter som brenner for evangeliet og ikke er villige til å la Kristi kors`nåde fordunkles med "vise ord" og religiøst prat uten salt og kraft, og uten evig liv i sitt skjød. (Olav Valen-Sendstad)

Som nevnt innledningsvis vet jeg også vel at mange ikke vil finne stort i denne framstilling. Men kanskje jeg også tør tro at noen få sjeler som er utkjørt av tidens lovtrelldom, jag etter følelser og tegn og under, vil finne hvile for sine hjerter i et budskap som søker å vise at frelsens grunner ligger utenfor mennesket selv og rekkes oss for intet.

mvh Svein

Svar
Kommentar #14

Kjell Bjørn Veland

67 innlegg  2817 kommentarer

Olav Valen Sendstad

Publisert rundt 5 år siden

Takk for at du gav deg tid med å dele dette viktige budskapet med oss!

 

Jeg har lest ganske mye av det som Olav Valen Sendstad skriver i sine bøker, og jeg tror det er viktig og få dette fram i forkynnelsen også i dag, i kirker, bedehus og menigheter.

 

Spørsmålet er bare, hvem skal jeg sende og hvem vil gå, som Herren sier?

Svar

Siste innlegg

Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
39 minutter siden / 18 visninger
0 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 2 timer siden / 48 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 4 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 5 timer siden / 92 visninger
1 kommentarer
Skolen og radikalisering
av
Thor-Andre Skrefsrud
rundt 9 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Å praktisere egne formaninger
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 2186 visninger
3 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
39 minutter siden / 18 visninger
0 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 2 timer siden / 48 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 4 timer siden / 68 visninger
1 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 5 timer siden / 92 visninger
1 kommentarer
Skolen og radikalisering
av
Thor-Andre Skrefsrud
rundt 9 timer siden / 54 visninger
0 kommentarer
Å praktisere egne formaninger
av
Vårt Land
rundt 9 timer siden / 2186 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Bråtveit kommenterte på
Hellig krutt-tønne
27 minutter siden / 2977 visninger
Bjørn Bråtveit kommenterte på
Mdg har vokst fra ensidig fokusering på "oljen"
39 minutter siden / 67 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Når politikken blir grå
rundt 1 time siden / 48 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2977 visninger
Hans Torvaldsen kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 1 time siden / 2186 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Hjertet trumfer fornuften
rundt 1 time siden / 664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 68 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 2 timer siden / 2977 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2977 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 4 timer siden / 2186 visninger
Les flere