Minnesmerket som aldri ble reist - men ennå er det tid

Den 20.mars i år tørket NRK-programmet "Brennpunkt" støvet av en katastrofal feilbombing som havnet under etterkrigstidens kumlokk. Vi var i krig, og det hadde også sine sivile dødsmerker - en pris som ble tiet ihjel da fedrelandet skulle gjenreises.

Nyttårsaften i 1944 skulle flere alierte bombefly, i to puljer, ramme Gestapos hovedkvarter i Oslo etter samme vellykkede angrepsformel som i Århus to måneder tidligere. 27 Gestapo-offiserer ble drept og tyskernes hovedkvarter ble lagt i ruiner.

Men i Oslo gikk alt galt, og en av de mørkeste nyttårsdager i tigerstadens historie var et faktum. Ingen alierte bomber traff det utpekte målet. En bombe eksploderte i Slottsparken og drepte 8 norske sivile og en tysk soldat. En annen bombe traff en liten gressplen mellom Vika og Drammensveien for deretter å eksplodere foran en trikk på formiddagsrute. 44 sivile nordmenn ble drept. Totalt omkom 105 mennesker av de tolv bombenedslagene, deriblant 78 sivile nordmenn.

Etter at "Kjakan" Sønsteby nå har gått bort, vil jeg kanskje spesielt huske dette litt tomme blikket som stirret fremfor seg. Brennpunkt-redaksjonen ønsket at han skulle kommentere bombene som falt akkurat denne formiddagen over hovedstaden. "Vi var i krig", sa Kjakan. "Det ble ikke sagt noe særlig om sivile tap, det var ikke så veldig interessant. Alt som kom fra vest av angrep, var velkomne." Det kunne bety død og elendighet, men var likevel alltid kjærkomment -  om det så bare skulle vise seg å ha en propaganda og psykologisk effekt, fortsatte krigshelten.

Takk til Brennpunkt-redaksjonen, for at også disse sekvensene i en flott 94 år gammel manns liv, kan bli en del av historiefortellingen. "Kjakan" blir mer hel og sammensatt, mer menneskelig gjennom disse glimtene, og ikke bare en stor krigshelt med ikonstatus på 1.klasse!

Minnesmerker har i det siste vært et tema i aviser og her på VD. De som mistet livet denne Oslo-vinterdagen i 1944, fikk aldri noe minnesmerke der navnet deres var skrift på minnestein. Det kan vi derimot fortsatt gjøre noe med, i likhet med det som skjer i terror-rettsaken av gjenopprettelsesprosesser og minnestunder. Her kan den altså få en tilbakevirkende kraft på 68 år. Et naturlig valg for minnesmerke etter bombeformørkelsen i 1944 er Slottsparken, nærmere bestemt Nisseberget, en minneknaus med utsikt til der tragedien utspant seg.

Har vi egentlig kommet noe lenger hva åpenhet rundt feilbombing angår, med Libya friskt i minne? Mer åpenhet, mer demokrati.. Eller presenterer vi bare - the same old story - når krigens sanne ansikt fremtrer i all sin grusomhet. Vi pakker oss inn i teflonbelagte byråkratiske roller, hegner om våre helter og deres bragder, men vi vegrer oss og vil helst glemme baksiden av honnørordene.