Når den radikale og den ekstreme høyresiden tråkker i det samme landskapet

Innvandringsmotstandere og islamkritikere klaget gjerne over at begrepet høyreekstremisme brukes på en udefinert måte. Merkelappen rammer derfor urettmessig en rekke forskjellige innvandringskritiske ytringer og synspunkter, hevdes det. Shoaib Sultan sitt innlegg her på Verdidebatt om Høyreekstremisme i Norge i anledning Antirasistisk senters rapport setter derfor uvilkårlig søkelys på bruken av begrepet. For her brukes betegnelsen høyreekstremisme om posisjoner som andre vil kalle kulturkonservativisme eller radikal høyrepolitikk.

På den ene siden kan innvandringsmotstandere og islamkritikere som mener seg rammet ha rett. Det høyreekstreme har noen helt bestemte fascistiske kjennetegn som vi bør holde fast ved. På den andre siden bæres budskapet til de som agiterer hardest mot innvandring og islam alt for ofte fram av resonnementer og retorikk som - i det minste til forveksling - kan minne om høyreekstremistisk agitasjon.

I utgangspunktet burde det være ganske klart at et parti som f.eks. FrP må karakteriseres høyreradikalt, og ikke som høyreekstremistisk. For i dette partiet kan man lett gjenkjenne  elementer som ofte brukes til å definere høyreradikalisme; nemlig ento-nasjonalisme og kulturkonservativ eller reaksjonær  populisme. Som statsviteren Cas Mudde har påpekt, har vi her å gjøre med en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. I dag videreføres dette av en hel rekke mindre (og ikke alltid så små) partier rundt om i Europa. Til tross for en autoritær innstilling, spesielt ovenfor sosiale og kulturelle minoriteter, deltar partier av FrPs støpning i parlamentarisk systemer og bekjenner seg til demokratiske idealer.

Nettopp det siste, fastholdelsen av det demokratiske, står i motsetning til de ekstremistiske høyrekreftene og det ideologiske landskapet som Breivik kan knyttes til. Foruten å legge ennå større vekt på essensialiserte kulturelle identiteter - eller til og med forestillinger om iboende motsetninger mellom «raser» - preges det høyreekstreme ofte av at man beveger seg utover det ento-nasjonalistiske. Her er referansene gjerne et tradisjonelt fascistisk tankegods. Den sentral ledestjerne blir dermed forsvaret av et rasemessig og kulturelt «rent» Europa mot barbarenes invasjon,representert ved globalisering, migrasjon og islam.

Brevik oppfatter seg selv som en «soldat». Han er imidlertid ikke soldat bare for et norsk nasjonalt fellesskap. I like stor grad ser han seg selv som militant forsvarer av et «rent» Europa. Dersom Brevik "bare» hadde vært høyreradikal, etno-nasjonalist, ville han – som fascismehistorikeren Andrea Mammone har påpekt - ha sett på de aller fleste ungdommene på Utøya som ofre (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare. I stedet så han på dem som det hvite og rene Europas forrædere.

Voldelige antidemokratisme og rasistisk paneuropeisme er altså det som skiller den ekstremistiske høyresiden fra den radikale. Dermed kan det virke som at f.eks. Breivik har lite til felles med de  høyreradikale. Problemet er at det radikale og ekstremistiske høyre, til tross for noen grunnleggende skillelinjer, har flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler felles:

For det første er kombinasjonen av etno-nasjonalistiske idealer og paneuropeisk renhetstenkning om kultur og identitet slettes ikke noe som bare forekommer i Breiviks tankeverden. Ikke minst når det opereres med ideer om at demokrati og ytringsfrihet essensielt og ensidig er knyttet til en felles europeisk og kristen kulturtradisjon, blir dette tydeliggjort.

For det andre er renhetstenkning i seg selv også et felles møtepunkt mellom det radikale og ekstreme høyre. Globalisering skaper for noe mer kaos enn for andre når kategorielle skillelinjer blir utydelige eller irrelevante. Tidligere kunne Sovjet Unionen og kommunismen tjene som syndebukk og fiendebilde når sosial og kulturell flyt og endring ble opplevd som forvirrende og truende. I det vakuum som oppstod etter murens fall, har innvandrere og muslimer, «multikulturalisme»,«kulturmarxister» og islam for mange blitt erstatningen.

En tredje fellesnevner ser ut til å være reaksjonære forestillinger om at framtiden ikke kan formes gjennom politiske målsetninger. Det eneste alternativet er å se tilbake og forsøke å gjenskape en tid som ikke lenger eksisterer. Man drømmer om en tid der innvandrere ikke fantes, islam var en marginal og fjern faktor, nasjonalstatene var rene og homogene, samfunnet tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Denne nostalgiske «renhetsfetisjismen» bidrar til at det for manges del neppe er multikulturalismen i egentlig forstand som er skyteskiven. For som politisk doktrine dreier multikulturalismen seg om et prosjekt der man deler mennesker inn i et velordnet og statisk system av adskilte kulturelle og religiøse identiteter. Når det kommer til stykket er det først og fremst immigranter, migrasjon og mangfold i seg selv mange er i mot. Når begrepet multikulturalisme brukes, er det derfor ofte det siste man sikter til, og ikke den politiske doktrinen i seg selv.

For det tredje hersker det også blant høyreradikale en tilbøyelighet til å forstå både nasjonale kulturer og kontinentale sivilisasjoner som monolittiske enheter. Ikke bare tenker man seg at kulturer avgjør hvordan individer føler, tenker og handler, i det minste når det gjelder «de andre». Av og til får man inntrykk av at man snakker om «kulturer»som om de var stater i en «realpolitisk kamp» om territorier. Konsekvensene av en slik tenkning er at enhver innvandrer lett kan forstås som en brikke i denne«kampen», og kan dermed i ytterste instans bare ved sin tilstedeværelse bli definert som fiende. Å knytte assosiasjoner mellom innvandring og tyskernes okkupasjon forekommer fra tid til annen. Blant annet blir "kulturquisling" brukt som betegnelse på de som holdes ansvarlig for innvandringspolitikken. En VD-innlegg som ble postet for under ett døgn siden gir også et eksempel på at enkelte åpenbart mener at innvandring bør forstås i termer som dette.

For det fjerde, når alt reduseres til forestillinger om at en «renheten» er i ferd med å gå tapt, blir perspektivene svært enøyde, noe som kan lede ut på ganske så ville veier. For sin angivelige kamp for ytringsfriheten, har den reaksjonære populisten Geert Wilders av mange innvandringsmotstandere og islamkritikere blitt utropt til en helt. Hans uttalelser om at Koranen skal forbys, hans utsagn om at gatene bør feies rene for muslimer, hans forslag om hodeplaggskatt for muslimske kvinner og hans trussel om massedeportasjon av muslimer, setter denne helterollen i et mildt sagt underlig lys.

At kulturelle og religiøse verdier og ideer forveksles med folk i seg selv - slik som åpenbart er tilfelle når det gjelder Wilders - er selvfølgelig ikke enestående. I forskjellige varianter og innpakninger finner man eksempler på det samme i alt fra nyere forskning innen nevropsykologi, via avisartikler og reisehåndbøker til samtaler rundt lunchbordet. Når det gjøres til en ideologisk bærebjelke for eksplisitte politiske målsetninger, mister det imidlertid sin uskyld.

Et eksempel på det siste ble vi med all tydelighet stilt ovenfor da både document.no og Human Rights Service (rights.no) i mars i fjor - og uten det aller minste tegn på reservasjon - publiserte påstander om at afrikansk innvandring er å sammenligne med en «masseimport av psykisk utviklingshemmede». Her er det slettes ikke religiøse ideer eller kulturelt forankrede praksiser som kritiseres. Snarere er det visse befolkningsgrupper i seg selv man er i mot. I slike tilfeller blir avstanden så avgjort svært liten mellom det som i utgangspunktet kan karakteriseres som høyreradikale posisjoner og de høyreekstreme perspektivene som f.eks. Anders Behring Breviks målbærer, der rasistisk hat og frykt, og til syvende og sist vold, er dominerende.