Hogne Øian

22

Når den radikale og den ekstreme høyresiden tråkker i det samme landskapet

Det kan nok hende at mange innvandringsmotstandere og islamkritikere urettmessig gis merkelappen høyreekstremistisk. Samtidig tråkker disse selv rett som det er ut i retorisk og ideologisk landskap der også de virkelige høyreekstreme er ute og går.

Publisert: 11. mai 2012

Innvandringsmotstandere og islamkritikere klaget gjerne over at begrepet høyreekstremisme brukes på en udefinert måte. Merkelappen rammer derfor urettmessig en rekke forskjellige innvandringskritiske ytringer og synspunkter, hevdes det. Shoaib Sultan sitt innlegg her på Verdidebatt om Høyreekstremisme i Norge i anledning Antirasistisk senters rapport setter derfor uvilkårlig søkelys på bruken av begrepet. For her brukes betegnelsen høyreekstremisme om posisjoner som andre vil kalle kulturkonservativisme eller radikal høyrepolitikk.

På den ene siden kan innvandringsmotstandere og islamkritikere som mener seg rammet ha rett. Det høyreekstreme har noen helt bestemte fascistiske kjennetegn som vi bør holde fast ved. På den andre siden bæres budskapet til de som agiterer hardest mot innvandring og islam alt for ofte fram av resonnementer og retorikk som - i det minste til forveksling - kan minne om høyreekstremistisk agitasjon.

I utgangspunktet burde det være ganske klart at et parti som f.eks. FrP må karakteriseres høyreradikalt, og ikke som høyreekstremistisk. For i dette partiet kan man lett gjenkjenne  elementer som ofte brukes til å definere høyreradikalisme; nemlig ento-nasjonalisme og kulturkonservativ eller reaksjonær  populisme. Som statsviteren Cas Mudde har påpekt, har vi her å gjøre med en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. I dag videreføres dette av en hel rekke mindre (og ikke alltid så små) partier rundt om i Europa. Til tross for en autoritær innstilling, spesielt ovenfor sosiale og kulturelle minoriteter, deltar partier av FrPs støpning i parlamentarisk systemer og bekjenner seg til demokratiske idealer.

Nettopp det siste, fastholdelsen av det demokratiske, står i motsetning til de ekstremistiske høyrekreftene og det ideologiske landskapet som Breivik kan knyttes til. Foruten å legge ennå større vekt på essensialiserte kulturelle identiteter - eller til og med forestillinger om iboende motsetninger mellom «raser» - preges det høyreekstreme ofte av at man beveger seg utover det ento-nasjonalistiske. Her er referansene gjerne et tradisjonelt fascistisk tankegods. Den sentral ledestjerne blir dermed forsvaret av et rasemessig og kulturelt «rent» Europa mot barbarenes invasjon,representert ved globalisering, migrasjon og islam.

Brevik oppfatter seg selv som en «soldat». Han er imidlertid ikke soldat bare for et norsk nasjonalt fellesskap. I like stor grad ser han seg selv som militant forsvarer av et «rent» Europa. Dersom Brevik "bare» hadde vært høyreradikal, etno-nasjonalist, ville han – som fascismehistorikeren Andrea Mammone har påpekt - ha sett på de aller fleste ungdommene på Utøya som ofre (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare. I stedet så han på dem som det hvite og rene Europas forrædere. 

Voldelige antidemokratisme og rasistisk paneuropeisme er altså det som skiller den ekstremistiske høyresiden fra den radikale. Dermed kan det virke som at f.eks. Breivik har lite til felles med de  høyreradikale. Problemet er at det radikale og ekstremistiske høyre, til tross for noen grunnleggende skillelinjer, har flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler felles:

For det første er kombinasjonen av etno-nasjonalistiske idealer og paneuropeisk renhetstenkning om kultur og identitet slettes ikke noe som bare forekommer i Breiviks tankeverden. Ikke minst når det opereres med ideer om at demokrati og ytringsfrihet essensielt og ensidig er knyttet til en felles europeisk og kristen kulturtradisjon, blir dette tydeliggjort.

For det andre er renhetstenkning i seg selv også et felles møtepunkt mellom det radikale og ekstreme høyre. Globalisering skaper for noe mer kaos enn for andre når kategorielle skillelinjer blir utydelige eller irrelevante. Tidligere kunne Sovjet Unionen og kommunismen tjene som syndebukk og fiendebilde når sosial og kulturell flyt og endring ble opplevd som forvirrende og truende. I det vakuum som oppstod etter murens fall, har innvandrere og muslimer, «multikulturalisme»,«kulturmarxister» og islam for mange blitt erstatningen.

En tredje fellesnevner ser ut til å være reaksjonære forestillinger om at framtiden ikke kan formes gjennom politiske målsetninger. Det eneste alternativet er å se tilbake og forsøke å gjenskape en tid som ikke lenger eksisterer. Man drømmer om en tid der innvandrere ikke fantes, islam var en marginal og fjern faktor, nasjonalstatene var rene og homogene, samfunnet tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Denne nostalgiske «renhetsfetisjismen» bidrar til at det for manges del neppe er multikulturalismen i egentlig forstand som er skyteskiven. For som politisk doktrine dreier multikulturalismen seg om et prosjekt der man deler mennesker inn i et velordnet og statisk system av adskilte kulturelle og religiøse identiteter. Når det kommer til stykket er det først og fremst immigranter, migrasjon og mangfold i seg selv mange er i mot. Når begrepet multikulturalisme brukes, er det derfor ofte det siste man sikter til, og ikke den politiske doktrinen i seg selv.

For det tredje hersker det også blant høyreradikale en tilbøyelighet til å forstå både nasjonale kulturer og kontinentale sivilisasjoner som monolittiske enheter. Ikke bare tenker man seg at kulturer avgjør hvordan individer føler, tenker og handler, i det minste når det gjelder «de andre». Av og til får man inntrykk av at man snakker om «kulturer»som om de var stater i en «realpolitisk kamp» om territorier. Konsekvensene av en slik tenkning er at enhver innvandrer lett kan forstås som en brikke i denne«kampen», og kan dermed i ytterste instans bare ved sin tilstedeværelse bli definert som fiende. Å knytte assosiasjoner mellom innvandring og tyskernes okkupasjon forekommer fra tid til annen. Blant annet blir "kulturquisling" brukt som betegnelse på de som holdes ansvarlig for innvandringspolitikken. En VD-innlegg som ble postet for under ett døgn siden gir også et eksempel på at enkelte åpenbart mener at innvandring bør forstås i termer som dette.

For det fjerde, når alt reduseres til forestillinger om at en «renheten» er i ferd med å gå tapt, blir perspektivene svært enøyde, noe som kan lede ut på ganske så ville veier. For sin angivelige kamp for ytringsfriheten, har den reaksjonære populisten Geert Wilders av mange innvandringsmotstandere og islamkritikere blitt utropt til en helt. Hans uttalelser om at Koranen skal forbys, hans utsagn om at gatene bør feies rene for muslimer, hans forslag om hodeplaggskatt for muslimske kvinner og hans trussel om massedeportasjon av muslimer, setter denne helterollen i et mildt sagt underlig lys.

At kulturelle og religiøse verdier og ideer forveksles med folk i seg selv - slik som åpenbart er tilfelle når det gjelder Wilders - er selvfølgelig ikke enestående. I forskjellige varianter og innpakninger finner man eksempler på det samme i alt fra nyere forskning innen nevropsykologi, via avisartikler og reisehåndbøker til samtaler rundt lunchbordet. Når det gjøres til en ideologisk bærebjelke for eksplisitte politiske målsetninger, mister det imidlertid sin uskyld.

Et eksempel på det siste ble vi med all tydelighet stilt ovenfor da både document.no og Human Rights Service (rights.no) i mars i fjor - og uten det aller minste tegn på reservasjon - publiserte påstander om at afrikansk innvandring er å sammenligne med en «masseimport av psykisk utviklingshemmede». Her er det slettes ikke religiøse ideer eller kulturelt forankrede praksiser som kritiseres. Snarere er det visse befolkningsgrupper i seg selv man er i mot. I slike tilfeller blir avstanden så avgjort svært liten mellom det som i utgangspunktet kan karakteriseres som høyreradikale posisjoner og de høyreekstreme perspektivene som f.eks. Anders Behring Breviks målbærer, der rasistisk hat og frykt, og til syvende og sist vold, er dominerende.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sten André Fagermo

59 innlegg  1334 kommentarer

Ett poeng

Publisert rundt 7 år siden

hvorfor var fascismen i Italia, først og fremst i begynnelsen rettet mot barbarene? Nemlig barbarene i NORD (tyskerne)???

Jeg tror man må se forskjell på den moderne fascismen, og den opprinnelige fascismen...Det vil si at fascistiske partier idag, f eks i Italia representert ved Fiamma Tricolore, har andre ideer om hva fascisme er på en måte, enn hva Partito Nazionale Fascista hadde.......Fiamma Tricolore synes jeg kan kalles mer ny-nazistisk, derfor er det en viss baktanke med hva venstresiden prøver å skape?

Jeg synes man skal holde seg til begreper som rasisme, nazisme og ikke sause opp alt av høyresiden, bare for å score billige politiske poeng, og dermed kneble andre meninger, enn sine sosialistiske meninger....

I min mening er Breivik en rasistisk ekstremist, og må behandles deretter...Nå var ikke den opprinnelige italienske fascismen helt demokratisk heller, men å koble DEN til Breivik blir litt feil, fordi den opprinnelige italienske fascismen var verken spesielt rasistisk eller kristelig......

Jobbik i Ungarn for eksempel, er ett eksempel på ett rasistisk og antisemittisk parti, men fascistisk a la italiano??? Jeg vet ikke helt, men man må skille litt her......For eksempel Sheikh Pierre Gemayel, mannen bak Kataeb i Libanon, var han rasistisk? Han fikk sine ideer fra Hitler i OL '36 ja, men han kan vel sies å være mer sekterisk? altså kristen vs muslim i Libanon?

Jeg tror det rett og slett mer går ut på sekterisk rasisme, både for Breivik og Gemayel. Ikke for å sammenligne de to, da.

 

 

Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Et fornuftig innlegg fra Øian

Publisert rundt 7 år siden

Mye fornuftig i det innlegget fra Øian. Men jeg vil påpeke et par momenter, kulturell forvirring kan knapt stemples for høyreekstrem, isolert sett kan den faktisk være en naturlig eller forståelig reaksjon, det avhenger av kritikkens innhold og kritikerens agenda. Først når denne forvirringen blir gitt definisjoner som kultur-marxistisk eller islamsk etc, kan den sies å dyrke irasjonelle fiendebilder og bli politisk ekstrem. Her må man skille "skitt og kanel" ellers blir en hver seriøs samfunnsdebatt umulig. Som jeg tidligere har skrevet, det er trekk å kritisere ved den kulturelle utviklingen i den vestlige verden, men årsaksfaktorene har knapt sin opprinnelse i klassisk marxisme eller islam. Årsakene ligger i nittensekstitallets kulturelle metarmorfose, en forvandling som for mange mennesker, både til høyre og venstre fremstår som fremmed, absurd og uforståelig. Men det skal adskillig mer til enn holdninger av denne typen til å stemples som høyreekstrem. Som forfatteren selv nevner i sin artikkel blir vel lakkmustesten synet på demokratiet og på mennesket. På et slikt grunnlag kan knapt heller saklig religionskritikk av kristendom eller islam heller defineres som ekstrem, for det blir til sist ikke ordene i seg selv som blir avgjørende, men meningsinnholdet og holdningene som blir utslagsgivende. Derfor er det ofte direkte morsomt, eller kansje heller  absurd, at kritikere av demokratiet, av folkesuvereniteten, ofte også fremstår som kritikere av islam, nettopp for de at de hevder at denne religionen fremstår som anti-demokratisk og anti-humanistisk. I slike tilfeller bør "det ringe noen bjeller". Så avslutningsvis til Øians uttalelse om at anti-islamister kan finnes både til høyre som henholdvis radikale og ekstreme høyretendenser,  men de finnes også faktisk til venstre i det politiske landskapet. Men det som forundrer meg mest er ikke distinksjonen mellom "radikale og ekstreme høyre", om vi da kan bruke den klassiske høyredefinisjonen her, siden mange av disse grupperingene ikke inntar et klassisk høyrestandpunkt i for eksempel motsetningen mellom arbeid og kapital, det er slik jeg ser det noe annet enn et klassisk høyre, også nazismen og fascismen var også "noe annet en det klassiske høyre"men som sagt det som både undrer og sjokkerer meg er med hvilken kritikkløshet "de, altså kritikerne fra venstresiden, kjører kompis med de høyreekstreme". Skal de bedrive islamkritikk bør de kansje gjøre det ut fra sitt ståstred, og ikke i tospann med høyreekstremister.

Kommentar #3

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Kan du være litt mer konkret eventuelt komme med eksempler hva du mener med "anti-islamister" på venstresiden. Er Jan Hårstad et eksempel?

Kommentar #4

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Mulig det

Publisert rundt 7 år siden
Erling Grape. Gå til den siterte teksten.

Kan du være litt mer konkret eventuelt komme med eksempler hva du mener med

Jeg finner konkretiseringer av den typen du etterlyser ganske uspiselige, det er mitt syn, siden de fleste dette måtte angå knapt er til stede på VD eller i denne debatten. Men siden du nevner Hårstad, som er en flittig bidragsyter her inne, så er vel han muligens et eksempel. Men nå vet ikke jeg hvor nevnte debattant befinner seg politisk i dag, det får du heller spørre vedkommende om. Men jeg har vel heller ikke registrert noe politisk oppgjør fra den kanten. Så med forbehold om at han muligens har skiftet politisk ståsted så kan han være ett eksempel. Personlig er jeg mer interessert i å diskuterer tendeneser enn personer.

Kommentar #5

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Jeg finner konkretiseringer av den typen du etterlyser ganske uspiselige

Aller først så synes jeg Hogne Øians (HØ) innlegg er meget bra så Bra!-knappen er aktivert.

På samme måte som HØ sin distinksjon mellom "høyreradikale" og "høyreekstreme" er viktig, så er det også viktig å skille "anti-islamister" fra "islamkritikere" selv om ulikheten noen ganger kan være vanskelig å få øye.

Selvsagt kan det være farer med å konkretisere slik kritikk, men samtidig så synes jeg også det er mest redelig å være konkret i sin kritikk. Problemet er at når en skyter med hagl så risikerer en å treffe mer enn blinken.

Det går for eksempel an konkret å vise hvordan slike "anti-islamister" konkret viser seg enten i ord eller gjerning dersom en kvier seg for å bruke personer. Ut i fra det du skriver så oppfatter jjeg at dette er noe du har merket deg og jeg liker konkret kritikk.

Akkurat på det punktet er jeg uenig med deg.

Kommentar #6

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Greit nok

Publisert rundt 7 år siden
Erling Grape. Gå til den siterte teksten.

Aller først så synes jeg Hogne Øians (HØ) innlegg er meget bra så Bra!-knappen er aktivert.

På samme måte som HØ sin distinksjon mellom "høyreradikale" og "høyreekstreme" er viktig, så er det også viktig å skille "anti-islamister" fra "islamkritikere" selv om ulikheten noen ganger kan være vanskelig å få øye.

Selvsagt kan det være farer med å konkretisere slik kritikk, men samtidig så synes jeg også det er mest redelig å være konkret i sin kritikk. Problemet er at når en skyter med hagl så risikerer en å treffe mer enn blinken.

Det går for eksempel an konkret å vise hvordan slike "anti-islamister" konkret viser seg enten i ord eller gjerning dersom en kvier seg for å bruke personer. Ut i fra det du skriver så oppfatter jjeg at dette er noe du har merket deg og jeg liker konkret kritikk.

Akkurat på det punktet er jeg uenig med deg.

Jeg respekterer den uenigheten. For min del bruker jeg generelle formuleringer så lenge det så klart ikke dreier seg om spesifikke saker.

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere