Å ha 10 plater på en øde øy. Hvilke?

Setter innlegget innunder rubrikken Famile/Fritid - "Følelser", i mangel på noe bedre. For de av oss som har hatt gleden av å diskutere Pink Floyds mangfoldige musikk og Venneslas store sønner i cover-bandet "Puls", så kom det opp en digresjon rundt hvilke 10 plater man kunne tenke seg å ta med seg som personlige klenodier om man, mot formodning skulle ende opp alene på en øde øy. Har valgt å starte en egen tråd om nettopp dette spørsmålet (så slipper vi for store avvik fra lobbyarbeidet som nå foregår for Puls, hehe), siden mine egne valg unektelig fikk meg til å reflektere en hel del over personlig smak, samt hva min musikksmak egentlig sier om meg selv som person. For ordens skyld, her er min egen liste (sortert i kronologisk rekkefølge etter utgivelsedato):

Stan Getz & João Gilberto - Getz/Gilberto
Otis Redding – Otis Redding sings Soul
Frank Zappa – Hot Rats
Tom Waits – The Heart of Saturday Night
Daft Punk – Discovery
Sigur Ros – ( ) (Untitled)
Håkan Hellström – Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg
Antony & The Johnsons – I Am A Bird Now
The Whitest Boy Alive – Dreams
Herbie Hancock – River: The Joni Letters

Det var vanskeligere enn jeg trodde å distillere en musikksmak som inneholder tusener av forskjellige artister, ned til bare 10. For en stakket stund følte jeg meg like håpløs som Rob fra High Fidelity og hans top 5 lister. Å ikke liste opp Bob Dylan smerter meg meget, men å skulle høre på ham hele livet ut? "Money doesn't talk, it swears". Likeså med Dylan.

• Men det er noen observasjoner jeg kan notere meg rundt min egen smak (og meg selv). Jeg hører på musikk andre også liker. Så mye står klart, med kun 3 artister som ikke har solgt over millionen av plater.
• Som man så ubesudlet sa før i tiden, "jeg skulle vært farvet". Bossa nova, soul og jazz-aspektet farver listen med mørkere toner av gull. Selv bandet som unektelig høres en smule rasistisk ut, "The Whitest Boy Alive", spiller en form for loungepop med klare elementer av funk. Derav også navnet som norske Erlend Øye kom opp med; Du må være sabla hvit for å like dette.
• 70-tallet påvirker meg klart. Impulsiv, psykedelisk og lekent. Med anskuelse av alvorlighet når kvelden begynner å nærme seg 3 om morgenen.

Dog fant jeg oppgaven med å forsøke å komponere min egen liste svært tilfredstillende. Å sitte kontemplativt å tenke over hva i musikkens verden som var viktigst for meg, og meg alene, ga meg en følelse av dyp undring over hvor forskjellig musikksmak vi alle kan ha. Og samtidig evner de fleste av oss å holde opp tilnærmet de samme platene å vise at her, i denne skiva her, er det god kvalitetsmusikk! Å skulle forsøke å forklare andre hvorfor jeg liker akkurat disse platene, blir vanskelig. Men de har kvaliteter, kanskje ikke utover det vanlige, men kvaliteter som jeg søker, eller føler meg dratt mot.

Så får heller fanden ta hånd om musikk-kritikerne. Om du hadde strandet opp på en øde øy, hvilke 10 plater ville du da aller helst hatt med deg? Om du har tid, så ta en reise inn i deg selv da vel!