Spaltist Sofie Braut

Nasegrus tilbeding av nøytraliteten

Både Kristoffer Schau si dekking av 22. juli-rettsaka i Morgenbladet og info-materiellet til humanistisk konfirmasjon skin av noko som liknar barnleg tiltru til det sekulære, a-religiøse samfunnet.

Publisert: 8. mai 2012 / 1129 visninger.

Først til ungdommen: Nettopp i desse dagar baskar tallause foreldre rundt med ulike grader av førebuingsprolaps i samband med at familiens femtenåring skal stå konfirmant. Konfirmasjonen, eingong sjølve inngangsbilletten til vaksensfæren, obligatorisk og streng, har dramatisk endra karakter sidan han vart innført på 1700-talet. I dei dagane gjekk vegen utanom kyrkjekonfirmasjonen via gapestokk eller tukthus, og det gjev seg sjølv at oppmøteprosenten var noko høgare enn med dagens frivillige opplegg. No vert gjerne konfirmasjonen rekna som ein ungdomsfest og ikkje minst ein gåvegenerator av rang.

Humanistisk rettruande

Sidan 1951 har det eksistert eit tilbod også til den som ikkje ønskjer å konfirmera seg kristeleg, men som heller ikkje vil stå utanfor når det er duka for fest og feiring. Den tidlegare «borgarlege», no «humanistiske» konfirmasjonen, vert av og til presentert som eit livssynsnøytralt alternativ. Arrangøren sjølv, Human-Etisk Forbund, er sjølvsagt medviten nok til å flagga foreldreretten sin her. Det er jo nettopp det humanistiske livssynet konfirmantane skal få innblikk i!

Likevel, når ein les gjennom materialet som presenterer den sekulære konfirmasjonsvrien, skin snart den humanistiske rettrua gjennom. Ein helsar konfirmanten velkommen som aktiv og kritisk deltaking i undervisinga; «Ikkje fordi vi vil påverke deg, men for å inspirere deg til å tenkje sjølv», som det heiter. Ein tek rolla som tilretteleggjar, men ikkje påverkar. Det høyrest vel fint ut? Men kor kjem eigentleg denne rare og umogelege ideen om «ikkje-påverknad» frå? Kva skulle vera ideelt med eit undervisningsrom utan påverknad? Kor skal i det heile framtidas tankekraft skapast om ikkje i brytning med påverknad og overføring mellom generasjonane?

Seigliva naivt

Samfunnet let i dag til å knaka i mange samanføyingar nettopp som ein følgje av denne nasegruse nøytralitetstilbedinga. Langt betre er det heller å auka medvitet om kva ein ønskjer å møta dei unge med, enn å lulla seg inn i visse førestellingar om at ikkje-påverknad er mogleg eller ønskjeleg. Formuleringar som denne må tilskrivast ei djup overtyding mellom humanetikarar om at dei eigentleg er grunneigarane av alt nøytralt og fornuftig. Denne førestillinga er like seigliva som ho er naiv; det må sjølvsagt ein god porsjon tru til for å avvisa ein kvar ide om noko guddommeleg gåtefullt ved tilveret, for å meina at alt det vesentlege er nedfelt materielt. Å avskriva ånda må vera eit gigantsteg i tru for den som vil tenkja som eit åndsmenneske. Om ein vel å reflektera over dette paradokset, er ei anna sak.

Også frå Oslo Tinghus byr det seg sjansar til å hylla det sekulære. Blant dei som rapporterer derfrå om dagen er kapable Kristoffer Schou for Morgenbladet. For eit par veker sidan stirte han ei mørk erkjenning i kvitauga: Han har noko til felles med massemordaren. « Breivik ser på kristendommen som en krigsmaskin. Kunne ikke vært mer enig», slår ein dyster Schou fast. Dei deler dette synspunktet «hundre prosent», får me vidare vita, men også at dei har trekt komplett motsette konsekvensar av dette samanfallande synet. Merkelappen krigsmaskin på kristendommen er på ingen måtar original, men det interessante er jo at dette poenget, sentralt plassert i ein brei reportasje i Morgenbladet, som ein gjerne kan nikka til - «ja, så sant som det er sagt», faktisk er totalt blotta for meining og innhald. Ein kan naturlegvis like gjerne seia at det sekulære livssynet er ei krigsmaskin, eller at det ateistiske livssynet er ei krigsmaskin, det er jo nok av grufulle døme her, men kor fører så dette oss? Mennesket vel mellom vondt og godt. Menneske har i seg noko som kan gjerast til krigsmaskinar. Evna til å handla urett let til å vera ein uløyseleg del menneskehistoria, på same måte som evna til det gode, kreative og tenlege også er det.

Kulturell heimløyse

Mykje av religionskritikken i dag står på liknande vis til stryk når det gjeld å vera etterretteleg. Schous poeng om kristendommen som krigsmaskin er eit typisk døme. Dette er ein myte mellom andre mytar; det at dei vert gjentekne og får oppslutning gjer dei sjølvsagt ikkje meir sanne. Vidare er ideen om at ein brått har eit nøytralt konfirmasjons- eller klasserom når ein kastar på dør religiøse førestillingar naiv, og bidreg til fragmentering og kulturell heimløyse. Jakta på «nøytrale» rom er eigentleg ei ansvarsfråskriving frå oss vaksne, anten me er foreldre, lærarar eller politikarar. Ettersom det nøytrale rommet ikkje eksisterer, bør ein heller gjera kva ein kan for sjølv å vera forankra og open om eigen ståstad. På sitt minst appellerande, når det utgjev seg for å vera det nøytralt sjølvskrivne, når det freidig blottstiller kunnskapsløyse om tru og andre måtar å oppfatta tilveret på, er det sekulære ikkje berre gudlaust men også smaklaust.

Sofie Braut er fast spaltist i Stavanger Aftenblad. Denne artikkelen stod trykt der 7. mai 2012.
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  591 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.

Likevel, når ein les gjennom materialet som presenterer den sekulære konfirmasjonsvrien, skin snart den humanistiske rettrua gjennom. Ein helsar konfirmanten velkommen som aktiv og kritisk deltaking i undervisinga; «Ikkje fordi vi vil påverke deg, men for å inspirere deg til å tenkje sjølv», som det heiter. Ein tek rolla som tilretteleggjar, men ikkje påverkar. Det høyrest vel fint ut? Men kor kjem eigentleg denne rare og umogelege ideen om «ikkje-påverknad» frå? Kva skulle vera ideelt med eit undervisningsrom utan påverknad? Kor skal i det heile framtidas tankekraft skapast om ikkje i brytning med påverknad og overføring mellom generasjonane?

Takk for innspillet ditt. Jeg har vært gruppeleder for humanistiske konfirmanter et par år, og lurer på om du har noen annen kunnskap om humanistisk konfirmasjon enn å ha lest brosjyren?

Som kursleder skal jeg selvsagt gi en presentasjon av den sekulære humanismen som livssyn - 1 av mine 10 kurskvelder var viet til dette.  Her blir vi som kursledere opplært til at vi IKKE skal fronte humanismen som et livssyn som er overlegent andre, men diskutere om hvordan humanister tenker i forhold til meningen med livet, etisk refleksjon, egoisme/altruisme, muligheten for et liv etter døden etc.

Jeg presenterer mitt livssyn, argumenterer hvorfor jeg har gjort mitt valg, men prøver ikke noe annet enn å få ungdommen til selv å tenke.  Jeg tror svært få melder seg inn i HEF/HU som følge av kurset (kanskje 10%).  Mange forblir statskirkemedlemmer.

Jeg vet at noen av "mine" konfirmanter går ut fra kurset og likevel tror på overnaturlige fenomener (f.eks. spøkelser).  Det bekymrer meg lite - min oppgave er ikke å avlære dem slikt, men å stimulere dem til å reflektere over sine oppfatninger av virkeligheten.

Svar
Kommentar #2

Robin Tande

12 innlegg  3333 kommentarer

Total kortslutning?

Publisert rundt 5 år siden

Det er da vel ikke staten og samfunnet som har et humanistisk livssyn, og driver humanistisk konfirmasjon? Hvem har sagt at humanisme er et nøytralt livssyn?

Svar
Kommentar #3

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

jeg

Publisert rundt 5 år siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.

Sidan 1951 har det eksistert eit tilbod også til den som ikkje ønskjer å konfirmera seg kristeleg, men som heller ikkje vil stå utanfor når det er duka for fest og feiring

ble konfirmert i 1965.i kirken.ingen hadde informert meg om alternativer,det var bare slik en gjorde det.jeg trodde absolutt ikke,og dette var en av de virkelige store løgner i mitt liv.

Svar
Kommentar #4

Jens Brun-Pedersen

32 innlegg  192 kommentarer

Den smakløse nøytraliteten

Publisert rundt 5 år siden

Hva har Kristoffer Schau sin dekning i Morgenbladet av 22.juli-rettsaken til felles med info-materiellet til Humanistisk konfirmasjon? Slik lyder  inngangen til lektor Sofie Brauts artikkel ”Tilforlatelig ugudelig” (Stavanger Aftenblad 7. mai).  Spørsmålet får vi selvfølgelig ikke svar på i Brauts utlegninger om naivitet og nøytralitet i Human-Etisk Forbund.

Nøytralitet contra misjonering er et interessant tema og Human-Etisk Forbund (HEF) må tåle i denne sammenhengen påstander om at vi er naive. Etter Brauts artikkel er det likevel påkrevet med noen oppklaringer.

Human-Etisk Forbund er like lite nøytralt som Den norske kirke. HEF er et livssynssamfunn. Vi er verken verdinøytrale eller livssynsnøytrale. Når HEF arrangerer Humanistisk konfirmasjon er det arrangøren som representerer livssynet. I respekt for de unge som velger denne typen konfirmasjon, er vi påpasselige med ikke å overbevise dem om vårt eget livssyns fortreffelighet. Om livssyn forteller vi at det kan de selv velge når de har fylt 15 år, som er den livssynsmessige myndighetsalderen i Norge. At vi respekterer denne retten, burde komme klart til uttrykk ved at vi som trolig det eneste livssynssamfunnet i Norge, nekter individer medlemskap i vårt forbund før fylte 15 år.

HEF står for verdier, som evnen til å se på både oss selv og andre med kritisk blikk. Vi forteller de unge at vi verdsetter fellesverdier som medmenneskelighet, gjensidighet, solidaritet, demokrati og menneskerettigheter.

Slik påvirker vi selvsagt ungdom på våre konfirmasjonskurs, men ikke til å velge verken det ene eller andre livssyn. De unge velger ikke et personlig livssyn gjennom vår konfirmasjon. Nærmere 80 prosent av våre konfirmanter er for øvrig medlemmer av Den norske kirke.

HEF er et ikke-misjonerende livssynssamfunn i likhet med de fleste - med unntak av de kristne og muslimske samfunnene. Likevel tillater vi oss å forsøke å styrke den unges evne til selvstendig tenkning og etisk handling. Det gjør vi med å fremme innsikt i egen opplevelse, holdninger og atferd. Vi oppmuntrer til refleksjon og til å stille kritiske spørsmål – også til Human-Etisk Forbund og det livssynet forbundet representerer. Vi oppmuntrer til bevissthet om livssyn. Samtidig sier vi uten blygsel at evne til omtanke, respekt og toleranse er gode verdier for oss alle – på tross av forskjellig livssynstilhørighet. For å si det banalt, alt dette er vi i stand til å gjøre uten å mene noe om ”sannheten” om en guds – eller guders eksistens.

Sofie Braut mener det er en ansvarsfraskrivelse fra de voksne å jakte på det ”nøytrale” rom. Hun mener det er å kaste på dør religiøse forestillinger når konfirmasjons- eller klasserom er nøytrale. Å sette religiøse forestillinger i en kunnskapssammenheng – til forskjell fra en opplæringssammenheng, mener vi ikke er å fornekte slike forestillinger.  Snarere vil vi mene det er et uttrykk for anerkjennelse av religiøsitet og det hun kaller åndsmennesker. 

Mange religiøse ser det som sin oppgave å overbevise sine barn om at eget livssyn er sannheten. Det er har de mulighet til gjennom foreldreretten. Like fullt har noen av oss lik rett til ikke å påvirke unge i det eventuelle livssynsvalget  – samtidig som vi kan være iherdige i forsøk på verdipåvirkning. Noen av oss mener til og med at det er mest i tråd med Barnekonvensjonens intensjoner. 

Frykten for nøytralitet ser man ofte hos folk som representerer et hegemoni. Når livssyn nå i moderne pedagogikk skal behandles i en kunnskapssammenheng med objektivitet, pluralisme og kritisk tilnærming som honnørord, er det ikke minst de som har nytt privilegier i skolesammenheng, som reagerer. Det er ikke til å forundres over, etter århundrer med særrettigheter for et utvalgt livssyn i et nokså monokulturelt samfunn. Det krever tid å omstille seg til livssynsmessig tilbakeholdenhet i fellesinstitusjoner når det økende mangfoldet og internasjonale konvensjoner påkrever det. Å erstatte trosopplæring med kunnskapsformidling oppleves som krevende av mange. Da er det enkelt å beskylde andre for naivitet.

Braut avslutter med å sette nøytralitet og sekularitet i sammenheng med det smakløse. Vel, det burde hun fortelle USA, Frankrike, FN og Røde Kors. Slike nasjoner og organisasjoner er i stand til å ha en basis som er livssynsnøytral, men representerer i høyeste grad verdier – som religionsfrihet. Samtidig. Det samme forsøker Human-Etisk Forbund i konfirmasjonssammenheng.

 

 

 

 

 

Svar
Kommentar #5

Jakob Anfindsen

9 innlegg  108 kommentarer

Nøytralitetens dilemma og HEF sitt særpreg

Publisert rundt 5 år siden

Jens Brun-Pedersen er tydelig på at HEF står for noe, de er verken verdinøytrale eller livssynsnøytrale. Likevel er dette ikke en misjonerende livssynsorganisasjon, og de forsøker altså ikke (!) å overbevise ungdom om fortreffeligheten i det livssynet de selv står for, selv om vi får håpe at de selv er overbevist om at det er hold i det de står for.

Derimot forsøker de å oppmuntre til (selv-)kritisk tenkning, og de forsøker å fortelle ungdom at verdier som omtanke, respekt og toleranse er gode. Vi kunne sikkert lagt til respekt for demokrati og menneskeverd. Men disse verdiene, fremholder Brun-Pedersen, er verdier vi kan slutte opp om uavhengig av livssynstilhørighet. Sant nok - men hva er det da som gjør at HEF representerer et distinkt og selvstendig livssyn? Hva er det som hindrer HEF i å bli et slags meta-livssyn som forsøker å mane til oppslutning om fellesverdier, og som generelt ønsker å bidra til livssynsrefleksjon? 

Dette forekommer meg å være HEF sitt store dilemma.

Sagt på en annen måte: er ikke nettopp den (påstått) åpne holdningen til hvor sannheten er å finne, oppslutningen om verdier man anser for å være fellesmenneskelige, og fokuset på kritisk tenkning det som kjennetegner HEF som livssyn (i tillegg til at man avviser det overnaturlige)?

Dersom dere aktivt forsøker å oppmuntre ungdom til kritisk tenkning, til oppslutning om verdier som er verdifulle uavhengig av livssynstilhørighet, samtidig som dere er påpasselige med å gjøre alt dette uten å nevne Gud - dersom dette er pakka ungdom serveres av HEF - blir de ikke da oppmuntret til å omslutte nettopp det som kjennetegner det humanistiske livssynet?  

Dersom svaret er nei på dette siste spørsmålet? Hva er det da som kjennetegner HEF som et distinkt livssyn? Hvis det altså ikke er disse verdiene, kombinert med fokus på kritisk refleksjon og avvisning av overnaturlige forklaringer? Hva er det dere står for i HEF som dere er påpasselig med å ikke oppmuntre konfirmater til, etter selvstendig å kritisk refleksjon, å gi sin tilslutning til?

Svar
Kommentar #6

Robin Haug

127 innlegg  11018 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Sofie Braut. Gå til den siterte teksten.

Ein kan naturlegvis like gjerne seia at det sekulære livssynet er ei krigsmaskin, eller at det ateistiske livssynet er ei krigsmaskin, det er jo nok av grufulle døme her, men kor fører så dette oss?

Grunnleggende misforståelse. Ateisme er ikke noe livssyn. Humanisme og annet er livssyn, men ikke ateisme. Ateister kan ha vidt ulike livssyn. Men ateismen som deles er bare dommen om at 'a- og theos.' Slik sett er derfor ateismen ingen "krigsmaskin." Mange religioner er derimot slike krigsmaskiner, noe historien viser til fulle. Det er aldri klokt å fornekte historiske realiteter. 

Det ligger i nøytralitetens begrep at den nettopp ikke godt kan forenes med "nesegrus tilbedelse." Nøytraliteten er, som Brun-Pedersen så riktig skriver, den institusjon som anerkjenner, og muliggjør den noenlunde fredelige sameksistensen av, det reelle mangfoldet av ulike livssyn. Gjennom sekularismens nøytralitetsprinsipper sørger staten for at ikke én type livssyn skal få okkupere offentligheten. Prisnisppielt er det slik at bredde og sameksistens vektes tyngre enn én enkelt tros totale selvrealisering. Og dette er ikke bare godt tenkt; historien viser oss at sekularismen er det naturlige alternativ ettersom historien har systematisk vist oss hva som skjer når religion er koplet til politikk.

Svar
Kommentar #7

Sofie Braut

19 innlegg  12 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Ja, ein innser jo fort at omgrepet tidsklemme fort kan få eit meir oppdatert og nærare presisert meiningsinnhald om ein verkeleg skal kasta seg ut i debatten her, men det er interessant å lesa svar og innspel. 

Til Brun-Pedersen kunne det vera interessant å stilla spørsmålet om kor i innlegget  mitt eg skreiv at det sekulære er utan verdiar? Det har eg ikkje sagt. Sidan det kristne livssynet gjennom hundreåra har sett sterkt preg på heile samfunnet vårt, er det jo sjølvsagt og nokså naturleg at me deler ei mengd verdiar; både kristne, agnostikarar og ateistar. Mykje av det me vurderer som allmennmenneskelege verdiar har jo sitt utspring nettopp i ei kristen tolking av tilveret.

Eg har på ingen måte noko behov for å seia noko "sanningsord" verken til Raudekrossen eller andre som byggjer ut fellesplattformar, tvert i mot, det kan jo vera svært tenleg i mange samanhengar. Eg spesifiserte jo mot slutten av innlegget mitt i kva samanhengar eg oppfattar det sekulære smaklaust. På den bakgrunn var det jo også interessant å merka seg responsen frå Brun-Pedersen, HEFs utrøyttelege utsending. Ein kunne jo i ein svak augneblink verta freista til å tru ein hadde truffe på ei øm tå.

Til Robin Haug, fint at du er påpasseleg med omgrepsbruken, der har eg noko å læra. Ateismen, ja. Ikkje livssyn, seier du, men om ein tek for seg eit par døme frå historia, så har vel ateistar gått i takt, etablert maktbastionar og sett i verk system som ikkje har gjeve særlig med rom for dei vidt ulike livssyna du nemner. Så om det ikkje er eit livssyn, så har det i allefall vore ein sterk komponent i system som har vore ansvarlege for krig, forfølging og undertrykking. Dermed er det ikkje berre religion kopla til politikk som har hatt tragiske følgjer, men også areligiøse politiske system. Elles er slutten på kommentaren din ein glimrande illustrasjon på poenget i artikkelen min.

Svar
Kommentar #8

Ole Vold

0 innlegg  19 kommentarer

Til Sofie Braut

Publisert rundt 5 år siden

Jeg har lest innlegget ditt flere ganger og opplever det som noe vanskelig å finne ut hvor du egentlig vi med det du skriver. Det blir mange ord, og ikke like mye mening.

Jeg har noen konkrete spørsmål det hadde vært fint å få tilbakemelding på

Du skriver:

«Sidan 1951 har det eksistert eit tilbod også til den som ikkje ønskjer å konfirmera seg kristeleg, men som heller ikkje vil stå utanfor når det er duka for fest og feiring. Den tidlegare «borgarlege», no «humanistiske» konfirmasjonen, vert av og til presentert som eit livssynsnøytralt alternativ. Arrangøren sjølv, Human-Etisk Forbund, er sjølvsagt medviten nok til å flagga foreldreretten sin her. Det er jo nettopp det humanistiske livssynet konfirmantane skal få innblikk i!»

Hva vil egentlig fram til med dette avsnittet? Hvem er det som framstiller det som et livsynsnøytralt alernativ, har du ingen kilder til dette blir det bare smakløs synsing. 

Du skriver videre:

«Likevel, når ein les gjennom materialet som presenterer den sekulære konfirmasjonsvrien» Hvor har du det fra at dette presenterer noe sekulært? Vet du hva sekulært betyr? Mener du at Humanetisk forbund er sekulære?

Så skriver du:  «skin snart den humanistiske rettrua gjennom» Kan du utdype hva du mener med dette, hvilken retttro? På meg viser dette en freidig blottstilling av kunnskapsløyse di. 

I neste avsnitt skriver du:

«Samfunnet let i dag til å knaka i mange samanføyingar nettopp som ein følgje av denne nasegruse nøytralitetstilbedinga»

Jeg spør igjen, hva mener du med dette? Dette blir jo bare en menigsløs påstand uten å forklare nærmere. 

Hvilke sammenføyninger knaker det i, og hvorfor er det denne nesegruse nøytralitetstilbedinga som får det til å knaka?

Du fortsetter: 

«Formuleringar som denne må tilskrivast ei djup overtyding mellom humanetikarar om at dei eigentleg er grunneigarane av alt nøytralt og fornuftig. Denne førestillinga er like seigliva som ho er naiv; det må sjølvsagt ein god porsjon tru til for å avvisa ein kvar ide om noko guddommeleg gåtefullt ved tilveret, for å meina at alt det vesentlege er nedfelt materielt. Å avskriva ånda må vera eit gigantsteg i tru for den som vil tenkja som eit åndsmenneske. Om ein vel å reflektera over dette paradokset, er ei anna sak» 

Dette blir underlig, først tillegger du humanetikere en mening som du selv bare tar ut av luften, så prøver du å gi den tynge ved å kalle den seiglivet. Hvis noe skal være seiglivet er det noe som noen har påstått over meget langt tid, og gjentatte ganger. Dette har du ikke grunnlag for å påstå, skulle du ha belegg for påstanden ser jeg fram til å se den.

Og det neste du skriver gir rett og slett ingen mening, at man må ha tru for å avvise det gudommelige.

Ha ei flott helg.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Torry Unsgaard kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
6 minutter siden / 201 visninger
Siv Engebråten Bonde kommenterte på
Berøringens vendepunkt - oppstandelse og sårbarhet
7 minutter siden / 107 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
37 minutter siden / 1027 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 250 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2877 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
rundt 1 time siden / 201 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
rundt 1 time siden / 632 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1706 visninger
Johan Velten kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1027 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2877 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2877 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Alt vi ikke vet: om Gud og kirkeretten…og om en dåres gudstro
rundt 3 timer siden / 728 visninger
Les flere