Bård Larsen

30    40

Jødehat blant muslimer

FRANSK TERROR: Det største ubehaget er knyttet til følgende spørsmål: Hvordan er det å være barn og jøde i den norske hverdagen?

Publisert: 8. mai 2012 / 2105 visninger.

Drapene på franske soldater og de jødiske skolebarna i Toulouse ble fulgt av et ubehagelig paradoks: Selv om det var jødiske skolebarn som ble drept – av en muslim – er det hensynet til muslimers sensitivitet som settes på dagsorden, ikke jødenes situasjon.

Elefanten i rommet er at vi i dag finner den klart største utbredelsen av antisemittisme, holocaustfornektelse og fordommer mot jøder i den muslimske verden. Det er ingen vanntette skott mellom mainstream holdninger i den muslimske verden og ekstrem islamisme (aksept av vold er selvsagt et vannskille når det gjelder handling).

Hvorfor utviser vi så stor varsomhet med å tillegge muslimer et ansvar for å reflektere over antisemittismen som er utbredt i den muslimske verden?

På samme måte som nasjonalsjåvinisme, rasisme og fascisme er skampletter på den europeiske palett, er islamsk fundamentalisme, jødehat og manglende pluralisme det tilsvarende innenfor den muslimske hemisfæren.

Kollektiv moralisme
Da nyhetene om drapene iToulouse begynte å rulle, antok jeg, som så mange andre, at drapene var høyreekstremt motivert. Var det fordomsfullt?

Intuitivt vil de fleste av oss mene at det ikke er fordomsfullt å anta at nazister dreper jødiske skolebarn. 22/7 antok mange av oss at det var jihadister som sto bak, og i etterkant har vi fått våre fordommer utfordret. Nå er mange ekstra varsomme med prematurt å utpeke ekstreme islamister som gjerningsmenn, selv om mye peker i den retning.

Dette er en åpenbar mismatch, en kognitiv dissonans. Hva skyldes den? Hvorfor antok jeg og mange andre at høyreekstreme sto bak den franske terroren?

Var vi ærlige mot oss selv, eller er vi fanget i et moralsk nett, en form for refleksjon og selvgransking, som på ett vis er fornuftig og riktig, men som er preget av platonisk idealisme hvor den erfarte virkelighet er underordnet sinnelagsetikk og kollektiv moralisme?

Islamofascisme
Var det frykten for ikke å fremstå som ”snill” som gjorde at jeg selv publiserte hypoteser om høyreekstreme gjerningsmenn på fjesboka?

Det skal ikke mye etterpåklokskap til for å se at mangt også pekte i retning av jihadisme – som det jo også gjorde 22/7. Det viser vel egentlig bare at europeisk nyfascisme og jihadisme har mange ubehagelige berøringspunkter. Islamofascisme er et dekkende begrep for overlappingen.

Man kan diskutere hvor hensiktsmessig det er å forskuttere gjerningsforhold. Men det er etter alle fornuftsmessige vurderinger ingen moralsk forskjell på å forskuttere jihadistisk terror fremfor høyreekstrem terror – eller omvendt. Begge er høyst reelle fenomener.

Det siste tiåret har vi imidlertid oppfattet jihadisme som en mye større trussel mot vår sikkerhet enn andre typer ekstremisme – ikke minst mot jøder og andre ikke-muslimske minoriteter.

Muslimers offerrolle
Hvorfor er vi så varsomme med å kalle terroren ved dets rette navn? Mye av svaret ligger i det vi kan kalle en kulturalistisk dreining i opinionsdannelsen.

Fenomenet ble omtalt av antropologen Robert Redfield som «the lower moral expectation». Han hevdet at kulturrelativisme (vel og merke ikke som antropo­logisk metode) er feilslått i en globalisert verden fordi den impliserer at det som på 1950-tallet ble kalt «primitive folk», ikke kan påtvinges moderne konsepter som politisk demokrati og ytringsfrihet.

Våre vurderinger av den ikke-vestlige verden er dermed sterkt preget av histo­risk, politisk og moralsk relativisme, som fratar mennesker i den tredje verden aktørrollen: De er ofre, ikke aktører.

Redfields tese finner vi igjen i dagens islamdebatt. Kritikk av islam og islamisme blir for ofte omtalt som rasisme eller islamofobi. Ifølge noen er islamkritikk basert på en stereotyp og kolonialistisk oppfatning av den arabiske og muslimske verden (noe som åpenbart også i stor grad er tilfelle). Enkelte mener at kritikk av radikal islam overskygger de virkelige motsetningene i samfunnet og verden for øvrig.

Muslimer kan fremstå som fanget av sin offerrolle. De har ikke engang rett til å kritisere seg selv. I vår hjemlige debatt har muslimer som etterlyser universelle menneskeret­tigheter, blitt omtalt som kokosnøtt, svart utenpå og hvit inni.

I en svensk aviskommentar skrev redaktøren og forfatteren Göran Greider om attentatmannen i Toulouse: «… redan nu framstår han som ett tragiskt exempel på hur en instabil människa slits sönder av sin tid… Mohammed Mareh – söndersliten av de globala krigen och motsättningarna, men också av det franska samhälle där klassorättvisorna och främlingsfientligheten är starka.»

Dette er radikalt og sammenlignet med den allmenne omtale av Anders Behring Brevik virker det nesten aparte. Men det antyder noe om hvordan vi fort kan tenke om temaet: Vi tyr til «unnskyldende» kontekstualiseringer snarere enn å vise til individuelt ansvar. Og antisemittismen nevnes ikke med ett ord.Og slik går dagene i den postkoloniale diskursen.

Holocaust. Erfaringene med Holocaust, kolonialisme og rasisme – og selvransakelsen som måtte følge - har gitt oss en skjev forestilling om at den vestlige kulturen er «ondskapens» førstebeveger. I dagens offentlighet kan vi lese narrativ som nærmest fremstiller slaveriet som en vestlig innovasjon. Men slaveriet har vært regelen, snarere enn unntaket, i menneskehetens historie. Det anslås at fire av fem noenlunde avanserte agrarsamfunn var basert på slavearbeid i en eller annen form. En stor andel av den afrikanske befolkningen – kanskje så mye som en tredel – var slaver før den europeiske slavehandelen begynte.

Noen historiske epoker har vært voldsommere enn andre, og det er ingen tvil om at Vesten har påført sine tidligere kolonier store lidelser som følge av strukturell og økonomisk utbytting. Men pendelen har svingt frem og tilbake. Fra Holocaust til Maos flerfoldige millioner ofre, via dødsmarkene i Kambodsja til nedslaktingen i Rwanda. Mange av de tidlige sivilisasjonene var genocidale og brutale. Det osmanske riket drev en form for imperialisme som i perioder ikke sto mye tilbake for den belgiske kolonialismen. Osmanene satte kronen på verket ved å myrde en million kristne landsmenn under folkemordet på armenere og assyrere i 1915.

I nåtidige stater som Kongo og Sudan slaktes hundretusener, uten øye for alder, kjønn eller bønn om nåde. Påfal­lende er det også at despoter som Robert Mugabe og Isaias Afwerki skyver kolonialismen foran seg når de begrunner tyranniene sine, at historien har gitt dem mandat til å handle med makt.Det vestlige mennesket fremstår også, i enkelte ”diskurser”, som fratatt sin autonomi, fanget av vår koloniale underliggende rasistiske historie, og derfor uten legitim rett til å kritisere. Noe av utgangspunktet for denne tankemåten har sitt utspring i det den moderne kulturforskingen gjerne omtaler som orientalismen, basert på det Edward Said ganske klokt mente var en stereotyp og kolonialistisk oppfatning av den arabiske og muslimske verden.Men Saids kritikk gjør også blind og åpner for kulturrelativistiske moraliseringer, slik Pascal Bruckner hevder det i ”Botferdighetens Tyranni.Et essay om Vestens masochisme”.

I sitt aller ytterste føyer slike forestillinger seg inn i rekken av europeisk venstreradikal selvpisking. Mange kjenner nok igjen Jean-Paul Sartres famøse forord til Frantz Fanons Jordens fordømte: «Krigerens våpen er beviset på hans menneskelighet. For i opprørets første stadium gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: Man kvitter seg med en gang med en slavedri­ver og med en slave. Det som blir igjen, er på den ene siden en død mann og på den annen en fri mann.»

Uproporsjonalt engasjement
Et eksempel på hvordan vi oppfatter verden gjennom idealistiske og relativistiske briller, er forholdet mellom det overdimensjonerte og dikotomiske bildet av Israel-Palestina-konflikten og forfølgelsen av kristne i mange muslimske land.

Engasjementet er uproporsjonalt. Kristne minoriteter er i ferd med å evaporere – mens verdensopinionen er tilnærmet taus. Det er sjelden kost å se protester og demonstrasjoner mot egypternes forfølgelse av koptere, av apostater og assyrere i Iran eller jøder i Europa.

Hvorfor forblir en spekulasjon, men en delforklaring er nok at kristendommen og jødedommen av enkelte anses for å være forlengelser av den dominante vestlige kulturarven, uten særlig behov for beskyttelse eller anerkjennelse.

Deler av venstresiden identifiserer seg med muslimer som ofre for vestlig makthegemoni og Israel som Vestens utpost mot den arabiske verden. Samtidig vet vi at antisemittisme og konspirasjonsteorier står sterkt i store deler av den muslimske verden, og slikt påvirker i en stadig mer globalisert og sånn sett mindre verden.

Hva om vi for eksempel sammenligner med afrikanske kriger og despo­tier, der ofrene teller hundretusener uten å pirre samvittigheten i særlig grad. Behandlingen av kvinner i deler av den muslimske ver­den er et annet eksempel. Det er ikke slik at dette aldri diskuteres og problematiseres. Men det underkommuniseres. Og årsaken er ganske enkelt at også overgriperne i våre øyne oppfattes som ofre. Underforstått: De vet ikke hva de gjør.

Muslimsk antisemittisme
Vi er altså – muligens – redde for å fremstå som stigmatiserende når vi antar at terrorhandlinger er utført av ekstreme muslimske gjerningsmenn, fordi vi oppfatter muslimer som en særlig utsatt gruppe.

For mange er antagelig den bakenforliggende årsaken velment nok: Man vil ikke sette svake grupper (jøder og muslimer) opp mot hverandre.Vi kvier oss for å spekulere i at islamister er i stand til å drepe jødiske skolebarn eller utføre andre terrorhandlinger i Allahs navn, ganske enkelt fordi ekstremislamister dessverre også er muslimer. Det er vanskelig å avvise dette som et irrelevant dilemma.

Vi kan diskutere oss blå på i hvor stor grad vi definerer islamisme som ekstremisme, mens ordet ”islam” dirrer i luften. Skillet er der åpenbart, ikke minst det selvfølgelige skillet mellom islam som religion og religionens tolkningshorisont. Essensialistiske påstander om at jødehat er en uunngåelig del av islam som religion, hører hjemme i diskusjonens periferi.

Snakke om det ubehagelige
Det er kun gjennom full åpenhet og ærlighet at vi kan få et klarere innsyn i hvor overgangen er. Slik har det også forholdt seg i det europeiske oppgjøret med forholdet mellom nazismen og dens nasjonalkonservative røtter, den ennå ikke komplette gjennomgangen av sivilsamfunnet og Holocaust.

Slik har det også forholdt seg i debatten etter 22/7, hvor alle eventuelle slektskap mellom Anders Behring Breiviks manifest og generell fremmedfrykt blant ”norskinger” har blitt grundig dissekert.

Slik står vi i fare for å tabuisere en del av debatten og feie åpenbare behov for diskusjon under teppet. Det er igjen med på å øke avstanden mellom erfaring og idealisme – mellom common sense (unnskyld uttrykket) og teori. 

Vanlige oppegående mennesker kjenner seg ikke igjen i forestillinger om at terror utført i islams navn overhodet ikke har noe med islam å gjøre – samtidig som de opplever at Anders Behring Breiviks handlinger assosieres med et vagt definert folkedyp.

Erfaringen er at tilsløring og uærlighet gjør mennesker usikre – men at å snakke om forhold – også det som er ubehagelig – hjelper oss til å bli bedre til å kommunisere med hverandre.

Muslimers sensitivitet
Aftenposten skriver på lederplass at ”den mest krevende utfordringen kan vise seg å bli selvransakelsen i det franske samfunnet i ettertid”. Lederen ble skrevet på et tidspunkt da gjerningsmannens identitet var ukjent. Aftenposten holdt alle muligheter åpne.

At den franske terroren antagelig er gjennomført av en islamist, reiser i lys av Aftenpostens leder derfor en rekke vanskelige problemstillinger: Hvordan skal den franske selvranskelsen arte seg?

Frankrike har i likhet med de fleste europeiske land en lang antisemittisk tradisjon. Halve Frankrike var fascistisk under Vichy-regimet. Dreyfuss-saken er viden kjent. En høyreekstrem gjerningsmann kunne enkelt settes inn i en fransk-europeisk mentalitetshistorisk kontekst, med dertil adekvat selvgransking.

At en muslim står bak, kan derimot føre til at mye snus på hodet: Den islamske antisemittismen har i stor grad andre historiske, demografiske og politiske røtter enn den europeiske (men selvsagt også likheter). Det iranske presteregimet og palestinske Hamas er eksempler på islamistisk antisemittisme på sitt aller mest aggressive.

Ikke svartmale.
Man skal ikke male fanden på veggen, heter det. Målet mitt har ikke vært å svartmale eller blåse med basuner. Den norske debattvirkeligheten har allerede gode tilløp til åpen og redelig debatt. Vi har en stadig større andel norske muslimer som deltar i og beriker det offentlige ordskiftet.

Mye fornuftig har kommet ut av metadebatten etter 22/7: Gammelt grums mellom venstre- og høyresiden har kommet til overflaten etter mange års stillstand – og en viss enighet har man kommet frem til når det gjelder behovet for anstendighet og inkludering.

Er jødene trygge?
I vår tid har antisemittisme igjen begynt å flyte mellom de politiske skillelinjer, noe som åpenbart er knyt­tet til Israel-Palestina-konflikten, 11. september og kampen mot terror.

Det største ubehaget er knyttet til følgende spørsmål: Hvordan er det å være barn og jøde i den norske hverdagen?En grundigere debatt om jødenes situasjon vil med nødvendighet tvinge seg frem fordi de faktiske forhold ikke lenger er mulig å overse.

Klassekampen kunne 22. mars i år melde at: «Dalil Boubakeur, leder ved Grand Mosque i Paris, gikk ut og advarte mot stigmatisering av muslimer etter at det ble klart at drapsmannen hadde nordafrikansk opprinnelse. Boubakeur sa at: «99,9 prosent av muslimene i Frankrike er lovlydige borgere, og at drapene er verket til en svært smal gruppe».»

Man vil, forståelig nok, ikke settes i bås. Samtidig erBoubakeurs uttalelse med på å spre usikkerhet. Uttalelsen er utidigog tar ikke tyren ved hornene: Den beviselig utbredte og voldelige antisemittismen som utføres i islams navn.

Journalist i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, skrev følgende fredag den 22. mars: «Mange, meg selv inkludert, har over tid bagatellisert hat og hets mot jøder ... vi anså det som så outrert at vi nektet å tro på at det fortsatt kunne forekomme… Å stå opp mot jødehat betyr å anerkjenne at problemet finnes på lik linje med muslimhat, og gjøre sitt ytterste for å bekjempe det. Altfor lenge trodde jeg jødehat var noe som hørte 40-tallet til. Dessverre tok jeg feil.»

Kristjánsson kommer med en viktig innrømmelse som mange av oss langt på vei vil kjenne oss igjen i. En viktig problemstilling henger da i luften: Hvem er det vesteuropeiske jødehatets fremste eksekutører i dag? Kan det mulige svaret, som gjør vondt, også være en indirekte årsak til at vi ofte overser at det forekommer?

Hvis norsk-jødiske skolebarn føler seg utrygge – hvem og hva er det som får dem til å føle seg utrygge? Hvorfor vegrer lærerne seg for å ta tak i det? Her bør man svare ærlig, ikke med eufemismer eller generaliseringer.

Hvorfor oppfattes ikke jøder – av alle – i en europeisk kontekst – som en svak, utsatt gruppe på linje med muslimer? Jeg tror ikke alle svarene er like behagelige.

 Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Storebror dreper (2008) og Idealistene – venstresidens reise i det autoritære (2011).

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Sten André Fagermo

57 innlegg  1300 kommentarer

Jeg tror skylden

Publisert rundt 5 år siden

som dessverre så mye her i verden, er europeernes først og fremst....Jeg tenker da spesielt på kolonitiden som du nevner, og Europa svarte historie når det gjelder jøder...Men man må ikke bare tro at det var bare europeerne som "ga" jødehatet til muslimene....Allerede på Muhammads tid, var det jo som kjent store konflikter mellom muslimer og jøder med påfølgende kriger....

Hvorfor oppfattes ikke jøder som en svak gruppe i Europa idag?

Min mening er at Israel må ta sin del av skylda pga sin behandling av palestinerne, men først og fremst synes jeg at ansvaret for det nye jødehatet ligger hos politikerne.....Og da tenker jeg først og fremst på den røde eller rosa horde, som ukritisk støtter alt som kan brukes mot USA og Israel....Mye er saklig av det de støtter, men mye er også usaklig og direkte farlig.....

Så i min mening som sagt, ligger hoveddel av skylden hos de hvite europeerne, siden de var blant de første "pioneerne" som hatet jøder, og idag har mange tatt opp skikken igjen...Dessverre.

 

 

 

Svar
Kommentar #2

7 innlegg  815 kommentarer

jødehat på Utøya !?

Publisert rundt 5 år siden

muslimer er en ting, de er forhåndsprogramert til å hate både lørdags- og søndagsfolket.

Men hva med Utøya, på Tv´n så jeg handlelista i kiosken, det var vanlig mat, og hallal-mat, men niks kosher. De som en gang elsket Israel, hater nå israel, tydelig at det drar seg til.

Boikott Israel, sa de, og så smalt det. 

Ok, litt av sporet, men i samme gate.

til saken, Nei, Fagermo. Årsaken til jødehatet er åndskreftene. Djevelen vet at når jødene er samlet i Israel er hans dager på denne jord sterkt begrenset. Det er det som drar i gang dette holocoust, gjentatte ganger.

Gud reiser menigheten, han skjerper og bygger den stadig sterkere, og Israels re-etablering i 48 er en side av denne saken.

Åndskrefter, Fagermo, det som også plaget israelhaterne på Utøya, og de fikk forbannelsen.

Svar
Kommentar #3

Magnus Husøy

19 innlegg  4126 kommentarer

Takk

Publisert rundt 5 år siden

En takk til Bård Larsen for det jeg oppfatter som et lesverdig og interessant innlegg! Jeg tror at mange kan ha godt av å lese og reflektere over det du skriver! Velkommen til VD!

Svar
Kommentar #4

Torill Born

295 innlegg  1290 kommentarer

Kan ikke du lese på nettet "thewatchman.org"

Publisert rundt 5 år siden
Sten André Fagermo. Gå til den siterte teksten.

av skylda pga sin behandling av palestinerne, men først og fremst synes jeg at ansvaret for det nye jødehatet ligger hos

Selv arabiske ledere har uttalt at ordet palestinsk bare er oppfunnet. Gå i DYBDEN. Jeg var også u-informert om hva ledere i denne midt-østen-debatten kan ha ment eller mener. Hvorfor kalte den tidligere statsminister i Israel, Golda Meir seg for palestiner. Hvorfor het The Jerusalem Post - tidligere The Palestinian Post. Det er SÅ MYE uetterettelighet i disse saker. Men det er de som kjemper for Bibelens ord og dens klare sannheter som virkelig har gått i dybden og sett hva er hva. Sannheten kommer an på med hvilke øyne man ser den. JEG holder fast på Bibelens ord. Og jeg anbefaler deg å lese web-siden thewatchman.org ledet av den svenske pastoren Lars Enarson. Selv ARAFAT påpekte at ordet palestiner ikke sto for noe bestemt folkeslag.

En av kandidatene til det republikanske partiet uttalte under valgkampen på kandidater - at ordet palestiner var bare et påfunn. Hillary Clinton kritiserte han og sa at det ikke var passende å si slikt. Har du hørt....passende. Hun påpekte IKKE at dette var løgn, men at det ikke var passende. HVA FOREGÅR egentlig i verdens kroker og kriker.....

Jeg er så glad for at vi har en Gud og Jesus som SER ALT som foregår. Det står at selv vår marg skal kløves og granskes - vel i overført betydning, men våre innerste tanker og vårt hjerte skal granskes slik at INTET menneske skal ha noen unnskyldning overfor en rettvis Gud. Og det høres også veldig logisk ut synes jeg. DET tror jeg på.

Svar
Kommentar #5

Robin Haug

127 innlegg  11018 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bård Larsen. Gå til den siterte teksten.

Selv om det var jødiske skolebarn som ble drept – av en muslim – er det hensynet til muslimers sensitivitet som settes på dagsorden, ikke jødenes situasjon.

Jeg tror dette var en viktig erkjennelse. Så det gis ikke annen grunn enn til å meditere litt.

"Sensitiviteten."

Svar
Kommentar #6

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Toleranse og respekt

Publisert rundt 5 år siden

Takk for en god og innsiktsfull analyse, som jeg slutter meg til hovedinnholdet i. Dette med «sensitivitet» viser vel til at man i de senere årene har utviklet et begrep om toleranse, der å være tolerant blandes sammen med å respektere. Når noe man synes er forkastelig ytres, kan man tolerere at det ytres. Noe helt annet er å respektere det.

Det eneste jeg umiddelbart vil sette fingeren på i Larsens innlegg er bruken av uttrykket «den muslimske verden». For finnes det finnes vel egentlig ikke én muslimsk verden, like så lite som det finnes én kristen verden? I Danmark er det flere muslimer som åpent støttet publiseringen av muhammedtegningene. Dette kom lite fram i media. Grunnen er trolig at dette slettes ikke passet inn i dogmatiske og essensialiserende bilder av islam og muslimer, slik det tegnes (på til dels forskjellige måter) av ultrakonservative «islamkritikere» og av typisk «islamtolerante» krefter.

Svar
Kommentar #7

Leif Knutsen

25 innlegg  312 kommentarer

QED

Publisert rundt 5 år siden
Sten André Fagermo. Gå til den siterte teksten.

Min mening er at Israel må ta sin del av skylda pga sin behandling av palestinerne

Uansett hva man måtte mene om Israels politikk, går denne tankegang ut på å redusere ansvaret folk har for sine fordommer og handlinger. Enten den enkelte norske jøde støtter, er likegyldig til, eller tar avstand fra Israels politikk, fortjener han/hun ikke å bli utsatt for fordommer og utrygghet. 

Svar
Kommentar #8

Finn Eriksen

5 innlegg  579 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

"Enten den enkelte norske jøde støtter, er likegyldig til, eller tar avstand fra Israels politikk, fortjener han/hun ikke å bli utsatt for fordommer og utrygghet."

Dette er jeg prinsippielt enig i. På den andre siden må det bemerkes at jødene - som muslimene - sansynligvis hadde møtt langt mindre fordommer og hets, om de i høyere grad kritiserte problematiske aspekter innen egen religion og kultur etc. Jødene bl.a. mot ulovlige utbygginger på Vestbredden og muslimene mot islamisme og fundamentalisme.

Så må det selvsagt også være rom for de jøder og muslimer som tenker motsatt av dette til å hevde sine synspunkt, uten å bli møtt med annet enn uenighet og kritikk.

Svar
Kommentar #9

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Finn Eriksen. Gå til den siterte teksten.

kritiserte problematiske aspekter innen egen religion og kultur etc. Jødene bl.a. mot ulovlige utbygginger på Vestbredden

Det var kanskje ikke helt slik som Eriksen mente det, men skal man ta formuleringen på alvor, synes jeg det er å dra det vel langt å karakterisere utbyggingen av Vestbredden som et aspekt ved jødisk religion og kultur. Dette er framfor alt rå maktpolitikk der mange interesser som ikke umiddelbart her med kulturelle verdier eller religion spiller inn.

Dette kan kanskje oppfattes som en kverulerende bemerkning. Det er imidlertid ikke ment slik. Bakgrunnen er at jeg synes det generelt snakkes om ting som om alt handler om kultur og religion. Slik er det ikke. Noe annet er at makt og vold blir forsøkt legitimert gjennom kultur og religion.

Svar
Kommentar #10

Finn Eriksen

5 innlegg  579 kommentarer

Joda

Publisert rundt 5 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

men skal man ta formuleringen på alvor,

Det er nok riktig. Derfor slang jeg på et "etc". Burde kanskje skrevet sionisme/nasjonalisme, men pga. noe tidsnød blir det litt upresist.

Svar
Kommentar #11

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Meningstvang

Publisert rundt 5 år siden

"Enten den enkelte norske jøde støtter, er likegyldig til, eller tar avstand fra Israels politikk, fortjener han/hun ikke å bli utsatt for fordommer og utrygghet."

"Dette er jeg prinsippielt enig i. På den andre siden må det bemerkes at jødene - som muslimene - sansynligvis hadde møtt langt mindre fordommer og hets, om de i høyere grad kritiserte problematiske aspekter innen egen religion og kultur etc."

På dette punktet bør enigheten med Knudsen være uten forbehold. Ingen jødiske barn, eller for den saks skyld voksne, skal føle seg tvunget til å bære med seg en plakat om at de ikke støtter Israels politikk på vestbredden for å unngå fordommer og utrygghet.

Det samme gjelder for øvrig muslimske barn. Ingen skal måtte gå rundt og føle seg personlig ansvarlig for Al-Quaidas handlinger.

Det er faktisk ingen tvang til å ytre meninger i offentligheten i det hele tatt for å unngå å bli utsatt for fordommer og utrygghet.

Svar
Kommentar #12

Finn Eriksen

5 innlegg  579 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.

På dette punktet bør enigheten med

Det er ikke et forbehold. Det er en beskrivelse av realiteter. I et demokrati er ytringer mer enn en rettighet. Det er en helt nødvendig ingrediens. Også kritikk av egen kultur m.m. "Den som tier samtykker" sier et gammelt ordtak. Det er ikke nødvendigvis slik, men det vil ofte bli oppfattet slik. 

Kritikk er viktig, men selvkritikk er vel så viktig. Når selvkritikken ikke er til stede, overtar kritikken utenfra, og med den også hetsen. Slik er det dessverre. Det må være lov å påpeke dette uten å bli tillagt meninger om at de muslimene som ikke kritiserer skal føle seg personlig ansvarlig for Al-Qaida, eller at jøder som ikke kritiserer skal føle seg ansvarlig for ulovlige utbygging. Jeg skrev da også at de som tenker motsatt om dette måtte ha lov til å hevde dette uten å bli møtt med annet enn uenighet og kritikk. I det ligger det også at de som ikke kritiserer må ha rett til det. 

P.g.a. tidsnød får det bli siste ord fra meg i denne omgangen. 

God helg!

Svar
Kommentar #13

Hermod Herstad

0 innlegg  6825 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Finn Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Slik er det dessverre. Det må være lov å påpeke dette uten å bli tillagt meninger om at de muslimene som ikke kritiserer skal føle seg personlig ansvarlig for Al-Qaida, eller at jøder som ikke kritiserer skal føle seg ansvarlig for ulovlige utbyggere. Det skrev jeg da også i det som Herstad av en eller annen grunn valgte å ikke sitere meg på.

Jeg tilla deg ikke de meningene, og trodde heller ikke et øyeblikk at du hadde slike meninger. Jeg mener likevel at det er mulig å si seg enig med Knutsen uten tilleggsantydninger om at disse gruppene egentlig har seg selv og takke. Spesiellt mener jeg det er viktig med uforbeholden støtte når fordommer går ut over barn i norske skolegårder. Selvfølgelig også i andre lands skolegårder.

Svar
Kommentar #14

Leif Knutsen

25 innlegg  312 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Finn Eriksen. Gå til den siterte teksten.

Jødene bl.a. mot ulovlige utbygginger på Vestbredden og muslimene mot islamisme og fundamentalisme.

Jeg synes ikke at den enkelte muslim skylder å orientere verden om hans eller hennes private oppfatninger om "islamisme og fundamentalisme" for å være fritatt for hets og fordommer.

Blant jøder - såvel som israelere - er det stor uenighet om Israels politikk, bl.a. om jøder skal få lov til å bo på Vestbredden. (Det finnes visstnok ingen "lovlige" jødiske bosetninger på Vestbredden). Helt sikkert ville norske forståsegpåere likt dem bedre om alle stilte opp og var enige med forståsegpåere, men jeg synes det er viktigere at de stiller med sine egne oppriktige oppfatninger. 

Svar
Kommentar #15

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

Vi liger vel 10 år etter Sverige her også ?

Publisert rundt 5 år siden

http://www.folkpartiet.se/Vara-politiker/Ledamoter-av-Europaparlamentet/Cecilia-Wikstrom/Artiklar-bocker-och-tal/Artiklar/Antirasister-hotar-judar-i-Sverige-/

Kan noen fatte grunnen til at de tidligere så åpne og inkluderende svensker  har blitt så rasistiske ?  Hver tredja dag anmeldes en  antisemmitisk trussel eller forbrytelse mot etnisiteten.   Vil den samme utviklingen skje i Norge, vi følger som kjent etter Sverige i det meste ?

Svar
Kommentar #16

Sten André Fagermo

57 innlegg  1300 kommentarer

Nei, ordet palestiner

Publisert rundt 5 år siden

er ikke ett bestemt folkeslag....det kan strengt tatt benyttes om muslimer, kristne, jøder, samaritanere, drusere osv.....Men hva med ordet israeler? Kan det benyttes om andre enn jøder?

Dessuten, hvorfor samarbeidet Lehi f eks med nazistiske krefter?

Kanskje for å berge jødiske liv i Europa, og få ut britene i Palestina???

Svar
Kommentar #17

Beathe Susanne Larss Chetkowski

0 innlegg  1 kommentarer

Eldre enn man tror.

Publisert nesten 4 år siden

Muslimenes jødehat går helt tilbake til Muhammed. Muhammed fridde først til jødene, men da de nektet å godta ham som en profet snudde hele situasjonen seg og utviklet seg til aktiv forfølgelse og folkemord. Alle mannlige jøder i Medina ble slaktet ned mens kvinner og barn ble tatt som slaver. 

En av mytene som går er også at en jødinne forgiftet Muhammed. Om det var den samme som først så mannen sin drept og siden ble giftet, garantert med tvang, til Muhammed dagen etter, så må jeg innrømme at jeg har en vis forståelse for damens handling og at den var alt annet enn religiøst motivert. 

En annen anklage mot jødene var at de hadde forfalsket sine hellige skrifter og fjernet Muhammeds navn fra dem.

Så ideen om at det er Israel som er årsaken er en myte. En annen er myten om Al Andalus hvor om man skal tro dagens populærhistorikere. Slike ting som massakre, diskriminering, tvangskonverteringer ol hopper man elegant bukk over og konsentrerer seg kun om det positive. Ord som fred, toleranse og Muslimsk Paradis blir brukt. 

Det er mye hvitvask av Muslimsk historie, man nevner sjeldent deres del i slavehandelen, mens muslimene gladelig lemper hele den transatlantiske slavehandelen over på jødene, uansett om man lett kan bevise det motsatte. 

En annen ting man elegant velger å overse er nynazisme og muslimer i rørende brorskap mot jødene.

Ahmed Rami, redaktør for Radio Islam har hatt uniformerte nynazister som vakter. 

http://www.forskning.no/artikler/2005/november/1130944349.61 

I 2009 marsjerte Nynazister, venstrekstremister og muslimer sammen for å demonstrere mot Israelske tennisspillere i Malmø. Det er rørende hvordan hat forenes. 

En annen del av historien som nylig kommer til overflaten er Nazistenes forhold til den arabiske verden, som så absolutt var varm. Det eksisterte til og med en muslimsk SS divisjon -  SS Handschar. Som ble både godkjent og velsignet av  Mufti av Jerusalem, Mohammad Amin al-Husayni.

Det kan være verdt å lese boken; Legacy of Islamic Antisemitism: From Sacred Texts to Solemn History av Andrew G. Bostom 


Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
35 minutter siden / 271 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 775 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5234 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5234 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5234 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1815 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere