Lilli Spæren

172    2067

Er kristne mere redd for å dø enn andre?

Publisert: 8. mai 2012 / 853 visninger.

Jeg spør, men tror selv at svaret er ja, hvis vi skal være ærlige. Og når det gjelder tro, så må vi være inntil margen ærlige.

Ikke tenke at all gudsreklame er god, selv om den er halvsann. For vi har jo så lyst til å fortelle folk at alt blir bra, bare du blir en kristen. Selv om realiteten kan oppleves annerledes.

Gladkristendom må være dypt forankret i lidelse, dersom den skal være troverdig.

Jesus var redd for å dø. Det var ikke Sokrates, da han drakk fra giftbegeret. Sokrates var filosof og stoiker. Jesus er Frelser. Han tok både livet og døden på ramme alvor.

Gudsfrykt sier noe om vår opplevde tilstand i kontakt med himmelens og jordens skaper. Som kristne kjenner vi til Gudsfrykten, som en følelse av hellig ærefrykt, en storslått undring over å være elsket av Den Høyeste. Samtidig knytter den oss til en hellig uro som er med på å holde oss varme i troen, samtidig som den slites mellom trygg tro og tvil.

Kristne tar dommedag på forhånd, for å bli frelst når dommedagen kommer. I mellomtiden lever vi våre hverdagsliv i seire og nederlag, mens vi ser som i en gåte, som i et speil.

 

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

7 innlegg  815 kommentarer

jesus var vell ikke redd for å dø?

Publisert rundt 5 år siden

jesus fryktet lidelsen(e) ved å ta på seg all verdens synder, og å bli forlatt av sin Far?

Pinen/åndskampen han opplevde var så voldsom at han svettet blod, før piskeslagene.

nei, jeg tror ikke kristne er mere redd for å dø enn "hedninger", men man vil jo ikke dø før man er "mett av dage", helst kombinert med å dø med støvlene på. en langsom død, bortstablet på et eldresenter, fyttirakkernskinn, dvs måtte herren forby.

Svar
Kommentar #2

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Du skriver mange gode og fine innlegg og kommentarer Lilly.  Jeg har stor glede av å lese dine skriverier.  Dette innlegget ditt også.

Men, denne gangen er jeg litt uenig med deg.  Jeg er enig i at døden kan være skremmende, fordi vi ikke vet hva som venter etter døden.  Det var vel selveste Martin Luther som uttalte at vi mennesker vet like lite om det som venter oss etter døden, som et barn i mors mage før fødselen.

Men i Bibelen finner vi mye som forteller oss om livet etter døden, og vi må sette vår lit til Jesu ord om livet etter døden for de som tror.

For det første så døde Jesus og stod opp igjen, og viste seg for mer enn 500.  Der viser Jesus oss at det er et liv etter døden.  Livet etter døden bevises i tro.

Så har vi Lukas 16, 22:

22 Så døde den fattige, og englene bar ham til Abrahams fang.

Her forteller Gud ved Jesus, den Gud som kjenner Guds mystrium, om hvile i kjærligheten og i herligheten etter døden.

2. Pet 1, 16-18 forteller oss at det er en himmel:

16 Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. 17 For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» 18 Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet.

Jeg har selv erfaring om dødsriket.  For 15 år siden holdt jeg på å dø.  Legene sto maktesløse og hadde gitt opp.  Da ble jeg tatt med inn i i herligheten og inn til den rene kjærligheten.  Det var en utrolig fred.  Opplevelsen greier ikke jeg å sette ord på eller beskrive den fullt ut.  Jeg fikk en rekke andre opplevelser med den åndelige virkelighet, den gangen og i de 15 årene etter.  Jeg kan med sikkerhet si at døden trenger vi ikke frykte.

Nå mener jeg at under all angst mennesket opplever og kjenner, er dødsangsten frøet til angsten.  Men etter jeg opplevde dødsriket og mange, mange opplevelser med den åndelige virkelighet, er troen - nåden - lovnadene - ordet - kjærligheten, der det er å finne fred og bli fri fra angsten.

Simeon Teologen den ortodokse kirke hadde en lignende opplevelse som meg, og forklarer godt opplevelsen:

                             SIMEON, DEN NYE TEOLOGEN

                             En beretning om en opplevelse

 Simeon ble født i år 949 og døde år 1022. Han er omtalt som den mest fremstående av middelderens bysantiske mystikere. Han fikk tittelen "Den nye teologen" på grunnlag av hans lære om Gud. Han var også enestående blant middelaldrens ortodokse mystikere ved at han åpent formidlet sine erfaringer.

 Han forteller om en av sine erfaringer:

 "Jeg gikk så til det sted hvor jeg vanligvis pleide å be. Jeg begynte å si: Hellige Gud . Straks ble jeg beveget til tårer og kjente en slik kjærlighetens lengsel etter Gud at jeg ikke kan beskrive med ord den glede å lykke jeg da følte. Jeg falt med ansiktet mot bakken, og straks fikk jeg se et veldig immatrielt lys som skinte over meg, grep fatt i min sjel, slik at jeg ble slått av undring ved dette uventede mirakel, og jeg gikk inn i ekstase. Om jeg var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke (2.kor.12.2), men jeg samtalte med dette lyset. Lyset selv vet dette, det fikk den tåke som måtte være i min sjel til å lette, og fjernet enhver jordisk bekymring. Det løste meg fra den materielle tretthet og kroppslige tyngde som gjør mine lemmer trege og valne....... I min sjel strømmet det på en usigelig måte inn den største åndelige glede og klarsyn og en sødme som overgår en hvilken som helst smak av synlige ting, sammen med en frihet og en følelse av at alle livets tunge tanker var glemt. På en underlig måte ble det gitt meg og åpenbart for meg hvorledes vår avskjed fra denne verden vil være. Slik var hele min oppmerksomhet, min ånd og min sjel, fullkomment konsentrert mot dette usigelige lyset."

Stoler man på lovnadene om det evige livet i himmelen og hos Jesus - da hviler man godt i troen og angsten forsvinner.  Det er min erfaring.

 

 

 

 

Svar
Kommentar #3

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Jesus har overvunnet døden!

Publisert rundt 5 år siden

Personlig kjenner jeg ingen kristne som er redd for å dø. Kan heller ikke huske å ha lest noen vitnebyrd heller om kristne som har vært redd for å dø. Derfor finner jeg overskriften til innlegget ditt litt merkelig.

I Hebreerbrevet 2, 14-15 står det:

"Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måte, forat at han ved døden skulle ta makten fra han som hadde dødens makt, det er djevelen og befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv".

Her ser vi altså at Guds fremste hensikt med Kristi inkarnasjon var å knuse djevelen og befri oss fra frykt for døden. Hvorfor skulle kristne da være redd for å dø?

Alle kristne burde si som Paulus: for meg er livet Kristus og døden en vinning.

Svar
Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Troen er reell hvile, selv om det ikke alltid føles slik

Publisert rundt 5 år siden

Følelser er krusninger på livets hav. Noen er gode og beroligende, og andre er skremmende. Forankringen i Jesus er sentral, og den er trygg også når vi ikke ser noen utvei.

Når ankeret er kastet, kan jeg ikke se det lenger. I finvær er det en grunn til å takke. I uvær er det livsviktig og da merkes det.

Jeg har selv erfart at den Jesus som jeg satset på i tro, har talt til meg i drømmer når det ble vanskelig for meg å se noen utvei.  

Tror ikke livet alltid skal være enkelt. De mest dyrebare troserfaringene har jeg fått i de vanskelige stundene, i mørket.

Samtidig må vi kristne hjelpe hverandre til å stole på at det er nok det som Jesus gjorde, når det stormer som verst og dødsangsten er følbar.

Moder Theresa hadde troskvaler på slutten av sitt liv. Dette synes noen troende var rart. Jeg synes det er naturlig. Ingen kan skilte med noen som helst bragd i en sådan stund, men bare stole på Frelseren. Han er heldigvis ikke vanskelig å be.

 

Svar
Kommentar #5

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Oppbrudd

Publisert rundt 5 år siden

Når vi innser at Jesus gjennom sin død vant en avgjørende seier over synden og døden, da frykter vi ikke lenger døden. Fordi Jesus stod opp fra de døde, så vet vi at synden, døden og Satan er slått en gang for alle.

Og fordi Jesus stod opp fra de døde, så vet vi at det finnes et liv etter døden. Og hvis vi tilhører Ham så trenger vi verken frykte døden eller helvete. Ingen kristen kan unngå døden eller ha noe håp om evig liv her på jorden. Men for oss er døden heller en venn enn en fiende. Den er begynnelsen på noe, ikke slutten. Bibelen snakker om døden som et oppbrudd.

Svar
Kommentar #6

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Når livet er Kristus

Publisert rundt 5 år siden

og døden en vinning. Da er man kommet langt på troens vei. Da er man i sannhet en etterfølger. Da har Jesus fått styreplassen i livet, og livet er en storslått trosreise. På liv og død. Da har nattverden fått en ekstra dimensjon. Kristus er brudt for verden, og etterfølgeren brytes også for verden.

Dette er trosspranget som Kirkegaard snakker om. Begravet med Kristus, og oppreist med Ham. Dette er en korsvandring.

Svar
Kommentar #7

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Frimodighet i døden

Publisert rundt 5 år siden

I 1944 ble ni studenter skutt på Grini. Det er lektor Johs.Elgvin, som selv satt som fange i den beryktede konsentrasjonsleir, som fortalte dette til avisen Morgenposten:

«Det var et hode som stadig viste seg i cellevinduet, nemlig den unge kristiansanderen Kay Kristiansen. Vi som stod uten­for kunne knapt få fram våre ord eller kontrollere våre fø­lelser. Men han som satt innesperret kunne le. Kvelden før hadde han kommet bort til meg i leiren og vist seg å være en glad og spøkefull ungdom. Nå hadde han det samme åpne sinn og takket rolig og klart.

Så sa han: «Takk studentlaget for hva vi har fått der. Vi ber om lykke og framgang for dere, og vi er glade over å få eie den fred som evangeliet skjenker, selv når det menneskelig talt ser ut til å være mørkest. Vi har vunnet fred gjennom troen på Jesus Kristus, og vi er roli­ge og trygge hvordan det enn går. Det er sendt inn en ansøk­ning om benådning, men vi har små sjanser. Men vi vet hvor Vi er på vei.»

Og så kom Tomas Tægde fram bak gitteret: «Hils dem der hjemme og si at vi går fo­ran dem til himmelen, og at vi får møte hverandre der.» Noe senere kom det fram en av de andre: «Vi angrer ikke hva vi har gjort. Vi er klar til å dø. Vi er alle kristne og er i Guds hånd.»

Og det siste vi så av Kjell Koren, det var de foldede hender som forsvant bak gitteret. Kay gjorde korstegnet og sendte sin siste hilsen: «Hils mine kjære og si at dette tegn- korsets tegn - det holder i både liv og død.»

Så kom Olav Wetterstad, som så sine venner stå utenfor, og han sa med fast og varm stemme: «Gi aldri opp kampen for Jesus.» Det hadde blitt kveld, og vi måtte gå til våre brakker. Sommersolen sendte sine siste stråler over åsene og skogene i vest, som disse våre kamerater nå hadde blikket vendt mot og som de fanget inn, - en del av det Norge som de hadde sett for sitt syn og som de hadde viet sine liv for og som de hadde vært tro imot inntil døden.

De må vel da ha tenkt på skogen og fjellet der de hadde øvd seg for å gjenvinne vårt land, og fra dette Norge fikk de svar og et takknemlighetens glimt da en av kameratene, daværende arkitekt Alv Erikstad i Kristiansand, sang fra brakken sin 60-70 meter borte. Det var som om sangen ble båret over det åpne feltet og like inn i cellen:

Norge, mitt Norge! så gi meg din vår med sol over vuggende vanne! Men hør meg, ja hør meg: Når dagen forgår og aften skygger min panne, da lær meg å visne, å Norge min mor!
Da red meg en seng i den hellige jord, når sommeren drager av landet.

Litt senere sang kameratene ennå en sang. Merkelig nok grep tyskerne ikke inn. Det ble sent i celle nr.21 den kvelden. De dødsdømte lot sine sanger lyde gjennom fengselsmurene til cellekameratene både over og under. Fra sterke stemmer lød det: ”Navnet Jesus blekner aldri, tæres ei av tidens tann.” Til sist kom kardinal Newmans sang: ”Leid milde ljos igjennom skoddeeim, leid du meg fram.”

Sent på natten ble portene åpnet til leiren. Hele raden av dødsbiler kjørte inn og svingte bort til hovedbygningens inngang. Øyenvitner forteller at de unge mennene løftet sine ansikter mot himmelen. Og så knallet skuddene. Og ungdommene falt ned i sin grav.

 

Svar
Kommentar #8

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Salme 23 forteller om det samme.  Jeg fikk selv i en opplevelse være med inn i denne salmen av David.  Det er også kjent fra konsentrasjonsleirene at fanger som skulle dø, samlet seg og sang og messet denne salmen døgnet rundt før henrettelsen og fikk Guds fred.  Det er en herlighets opplevelse David forteller oss om her:

 23

En salme av David.
        
          Herren er min hyrde,
          jeg mangler ikke noe.
          
     2 Han lar meg ligge i grønne enger,
          han leder meg til vann der jeg finner hvile.
          
     3 Han gir meg nytt liv.
          Han fører meg på rettferdighets stier
          for sitt navns skyld.
          
     4 Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
          frykter jeg ikke noe ondt.
          For du er med meg.
          Din kjepp og din stav,
          de trøster meg.
          
     5 Du dekker bord for meg
          like foran mine fiender.
          Du salver mitt hode med olje.
          Mitt beger renner over.
          
     6 Bare godhet og miskunn
          skal følge meg alle mine dager,
          og jeg skal bo i Herrens hus
          gjennom alle tider.

Svar
Kommentar #9

Geir Rune Larsen

2 innlegg  3811 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.

Jesus var redd for å dø. Det var ikke Sokrates, da han drakk fra giftbegeret. Sokrates var filosof og stoiker. Jesus er Frelser. Han tok både livet og døden på ramme alvor.

redsel for det ukjente ikke noe nytt, og jeg tror ikke at sokrates var uten frykt selv om det står  at han drakk uten å vise frykt..

Når jeg leser tidlig kirkehistorie fra matyrkirken , så var de som var dømt til døden langt fra fryktløse, de viste som Jesus en stor redsel for det ukjente, men på tross av denne redsel var de lydige..

Spesielt la jeg merke til at de som ikke gav etter for redselen fikk en enorm kraft til å stå i prøvelsene, og døde ofte så værdig at de som satt på arenaene og bivånet dette lurte på hvordan det var mulig..

Storparten av de som ble frelst i martyrkirken var blitt nyskjerrig på hva kristustroen handlet om gjennom disse vitner(martyrer), justin martyren sier det klart og tydelig at hans tro kom etter å ha bivitnet disse mennesklige under på arenaen.

Svar
Kommentar #10

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Takk for trosstyrkende kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Det er visst frigjøringsdagen idag.

En stor gledesdag for det norske folk. Men tyske tropper var fremdeles i landet, noe som sikkert innebar stor usikkerhet. Hvor mye glede kunne de vise, uten å risikere fiendtlig reaksjon?

I overført betydning er det slik for oss troende også etter påsken. Djevelen har tapt, men er likevel til stede slik at gleden fullt ut må vente.

 

 

Svar
Kommentar #11

Ragnhild Kimo

7 innlegg  1785 kommentarer

Frykter vi døden?

Publisert rundt 5 år siden

 

Er det et tegn på at vi ikke er ”skikkelig frelst”, eller mangler tro, hvis vi er redd for å dø?

Lilli spæren oppfordrer oss til å være ærlige.

Jeg har vært redd for å dø mange ganger! Angst er ikke spesielt ukristelig. Det er en del av den menneskelige natur. Vi ønsker å leve det livet vi har fått i gave. Når vi er redd for å feks kollidere i trafikken, er det ikke egentlig en angst for å dø?

Nå behøver ikke det å være redd for å dø være det samme som å være redd for døden.

Vi frykter skilsmissen fra ektefelle, barn og barnebarn. Vi kan føle oss uunværlige J

Vi klamrer oss til livet og oppsøker lege når vi blir syke. For vi vil leve! Den som er frisk og ikke har sett døden i ”kvitøyet” vet ikke kanskje ikke hva det vil si? Vi ser på døden som en fiende som vil frarøve oss noe.

Men vi som tror finner trøst i Guds Ord!

1Kor 15:26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.

2Tim 1:10 Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,

1Joh 4:9 Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
 10
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Allikevel ser vi ofte at troende mennesker plutselig blir grepet av angst hvis de forstår at livet nærmer seg slutten. Er jeg rett omvendt? Har jeg virkelig bekjent alt? Har jeg kanskje oppfattet noe galt, og feilet på målet? Er jeg rett døpt? Ja, en kan til å med komme til å tvile på alt en tidligere har trodd! Sjelesørgere kaller det anfektelse. Da er Guds Ord den beste trøst.

Jeg har selv sittet ved dødsleier og sett at den døende har fått en stor fred etter en tid med angst.

Min bestemor lå de siste dagene av sitt liv med et lykkelig skjær over ansiktet, mens hun ba: Jesus, nå må du hente meg snart! Jeg satt ved sengen og følte Jesu nærvær!  

Takk til Bjørn Erik Fjerdingen for et fint vitnesbyrd!

 

 

Svar
Kommentar #12

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Gleden er her og nå

Publisert rundt 5 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.

I overført betydning er det slik for oss troende også etter påsken. Djevelen har tapt, men er likevel til stede slik at gleden fullt ut må vente.

Jeg ser det ikke på den måten. Fordi jeg mener gleden er her og nå. Det er ikke noe vi trenger å vente på til vi kommer til himmelen. I bibelen står det at ”gleden i Herren er vår styrke” dette gjelder i dette jordiske livet. Ut fra bibelen ser vi at det faktisk går an å glede seg selv i vanskelige tider. Fordi Jesus har salvet oss med “gledens olje” og gitt oss “lovprisningens klær”.

David sa til seg selv: “Min sjel, lov Herren” (Salme 103,1) David visste at skulle han beholde gleden, måtte han oppmuntre seg selv i Herren. Du skjønner, gleden kommer innenfra. Det er opp til oss å hente den fram.

Svar
Kommentar #13

robert ommundsen

80 innlegg  4869 kommentarer

på nett

Publisert rundt 5 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.

Personlig kjenner jeg ingen kristne som er redd for å dø. Kan heller ikke huske å ha lest noen vitnebyrd heller om kristne som har vært redd for å dø. Derfor finner jeg overskriften til innlegget ditt litt merkelig.

har jeg opplevd at mange kristne har vært redd for å dø

Svar

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 5 timer siden / 5420 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 6 timer siden / 1850 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 7 timer siden / 401 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 806 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5420 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 9 timer siden / 1202 visninger
Les flere