Grunnloven, Jesus og folk flest

Underskriftsaksjonen mot endringen av Grunnlovens § 2 har fått en viss oppmerksomhet. Både fordi ingen representanter fra Stortinget møtte opp for å motta oppropet med underskriftene.  Men mest for oppropets hovedanliggende om” å beholde Jesus i grunnloven”. Det siste fremstår som forførende og tilslørende demagogi uten saksvarende innhold. Enkelte vil si at Jesus aldri har vært nevnt i grunnloven. Mens andre retorisk vil hevde at det er Luther som nå fjernes fra grunnloven og ut fra oppropets absurde problemstilling stille spørsmålet om Jesus var lutheraner.

De som støtter grunnlovsendringen beskyldes for landssvik og datoen for grunnlovsendringen 21. mai 2012 er en større ulykke for landet enn 9. april 1940. Det ligger mye oppriktig omsorg for land og folk i engasjementet til de 13 000 underskriverne. Men den ensporede grunnlovsromantikken og hyllesten til statsreligionssystemet fremstår både som prinsipp- og historieløs. Endringene i relasjonen mellom staten og Den norske kirke er støttet av alle kristne trossamfunn i Norge.

Frikirkenes historie i Norge har også vært en kamp mot statskirkesystemet. Forbindelse mellom statsmakt og -kirke har gjennom historien påført mennesker med en annen konfesjonell, religiøs eller livssynsmessig bakgrunn trakassering, utestengelse, diskriminering og stigmatisering. Dette vel å merke mens den nåværende og lovpriste § 2 var gjeldende. Var denne grunnloven i Jesu Kristi ånd, som det hevdes, er det et paradoks at den inneholdt den antisemittiske jødeparagrafen. Statsreligionens historie i Europa er en historie om religionskriger, inkvisisjon, massakrer av religiøse dissidenter. Vi finner noen av røttene til mange av dagens frikirkelige bevegelser blant ofrene.

Først etter den ultimate moralske krisen i det kristne Europa, med andre verdenskrig og holocaust som det absolutte nullpunkt, klarte verden i 1948 å samle seg om en ny moralsk verdensorden formulert i artikkel én i Verdenserklæringen om menneskerettigheter: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter."  Selv om ideene om menneskeverd, demokrati og beskyttelse av minoriteter er gamle, er det først i nyere tid de har fått mer eller mindre allment gjennomslag. Det er også først i etterkrigstiden at hovedstrømmene i kristenheten omfavnet prinsippene i verdenserklæringen og utviklet et forsvar for disse ut fra eget teologisk ståsted. Det viktigste dokumentet i så måte må vel sies å være erklæringen "Dignitate humanae" fra Det annet Vatikankonsil i 1965.

For mange er tanken om at staten skal utrykke preferanse for en bestemt teologisk eller livssynsmessig retning uforenlig med ikke-diskrimineringidealene i menneskerettighetene. Som operasjonelt instrument for hele folkefellesskapet og deres demokratiske beslutninger, bør staten være nøytral i slike spørsmål. Det kan derfor stilles spørsmålstegn ved den nå foreslåtte verdiparagrafen i grunnloven. I et irreversibelt multireligiøst og -kulturelt samfunn kan en verdiparagraf med særlig vektlegging av visse religiøse og idémessige normsystemer virke ekskluderende. At en slik verdiparagraf ikke har reel normgivende kraft eller juridisk betydning er en annen sak. Dens symbolverdi har nok større indremedisinsk verdi som sukret pille for de politiske miljøer som under tvil har sluttet seg til Stortingsforliket.

Denne såkalte verdiforankringen er både upresis og udefinerbar og kan beste fall beskrives som å kaste ankeret i bunnen på egen skute. På kort sikt er den muligens politisk nyttig, men på lengre sikt overflødig. Den bør betraktes som et provisorium på vegen mot en forfatning som reelt likestiller alle tros- og livssynssamfunn under en felles lov.

Debatten om verdiparagrafen vil fortsette etter at grunnlovsendringene er gjennomført. Innenfor det mangfoldige fellesskapet av kristne trossamfunn i Norge vil det være ulike synspunkter på den. Men at kampen mot grunnlovsendringene er en kamp for å beholde Jesus, vil de færreste være med på.