Reservasjonsrett og abort – hva blir det neste?

Debatten om fastlegers rett til å kunne reserve seg mot å henvise til abort gikk jevnt og trutt på dette forum for en tid tilbake. Selv synes jeg debatten, og noen av argumentene som ble brukt, er minst like viktig å disktuere som selve spørsmålet. Selve saken, fastlegers reservasjonsrett, kan fort vise seg å ha vært langt større enn seg selv.

Blant de vanligste argumentene mot adgang til reservasjon syntes å være at det blir umulig å trekke en grense for hva som skal kunne gjelde som gyldig og alvorlig nok "samvittighetsgrunn". En av de som synes å argumentere langs disse linjer er Høyres Bent Høie. Med henvisning til at vi får et stadig mer pluralistisk samfunn, med stadig mer pluralistiske samvittighetsoverbevisninger, skriver han at å åpne for reservasjonsrett for fastleger er "et prinsipp som også kan bære uheldig av sted".

Med andre ord: hva blir det neste?

Dette er imidlertid en argumentasjon som synes å hvile på en meget problematisk forutsetning – nemlig at det ikke finnes allmenne moralske verdier som vi som samfunn kan navigere etter. Dersom slike allmenne moralske verdier finnes, og dersom det er mulig å komme til erkjennelse av hva disse består i, da er det også mulig å skjelne mellom hvilke verdier vi som samfunn ønsker å verne om, og ikke. Da er det, i hvert fall i prinsippet, mulig å argumentere rasjonelt for at visse samvittighetsoverbevisninger burde utløse reservasjonsordninger, mens andre ikke gjør det. At det likevel i praksis vil være krevende å vite nøyaktig hvor man trekker grensen, endrer ikke på dette viktige prinsipielle poenget.

Men dersom moralske overbevisninger ikke kan påberope seg å være knyttet til allmenne moralske verdier, men kun reduseres til å være et uttrykk for private synspunkt, er saken en helt annen. Som en av debattantene på dette forum uttrykte det: "Det jeg synes er høyst problematisk ved å åpne døra med å gi fastlegen reservasjonsrett pga "samvittighet" er at dette faktisk signaliserer at legen på eget forgodtbefinnende kan sette seg til doms over og selv definere innholdet i en offentlig betalt ordning. Ene og alene ved å peke på høyst individuelle og irrasjonelle "samvittighetsgrunner" - som i praksis gjør det uangripelig, for det finnes overhode ingen rasjonell måte å avgjøre hvilke grunner som er gyldige eller ikke."

Dette høres kanskje litt vel radikalt ut, men når Stoltenberg og Høie reduserer spørsmålet om henvisning til abort til legers privatmoral, står de i fare for å hevde akkurat det samme. Da er det heller ikke så rart at man bekymrer seg for at stadig nye grupper skal påberope seg samvittighetsfrihet i gitte saker, for da har man ikke noen rasjonell måte å avgjøre saken på.

Dersom moral er en privatsak, og dersom objektive moralske verdier ikke eksisterer, får vi et samfunn hvor irrasjonelle aktører kjemper for at nettopp deres private moral skal få gjennomslag i samfunnet. Altså: en ren maktkamp. Og dersom moral kun er et spørsmål om makt likevel, er det tross alt fordelaktig at dette avgjøres ”demokratisk.” Da må hva som regnes for RETT utgår fra folkets MAKT.

Flere har altså bekymret seg for hvilke implikasjoner det har dersom fastleger innrømmes reservasjonsrett i spørsmål knyttet til abort: ­Hva blir da det neste? Man er bekymret for at samvittighetsrommet skal utvides til å omfatte stadig nye områder i samfunnet, noe som vil innskrenke folkemaktens anledning til å vedta hva som er rett.

Jeg, derimot, er bekymret for at folkeviljens makt skal utvides, slik at den fortrenger moralske verdier. Det er grunn til å minne om at også totalitære regimer kan være folkevalgt, og at noen av historiens grimmeste hendelser har utgått fra flertallsviljen. Men hvem har vel rett til å kritisere flertallet ut ifra sin egen irrasjonelle og høyst private samvittighet?

Innenfor helsesektoren vil trolig de etiske dilemmaene stå i kø de nærmeste generasjonene. Kombinasjonen av ny teknologi og en stadig lavere aksept for avvik og svakhet gir grunn til uro. Noen relativt ferske artikler (her, her og her) gir oss en pekepinn på hvilke spørsmål som kan bli aktuelle: selektert abort på bakgrunn av sykdom eller kjønn; aktiv dødshjelp på spedbarn og psykisk syke. Vi beveger oss med andre ord inn i et svært krevende landskap. Jeg fristes derfor til å stille spørsmålet tilbake til de som nå ønsker at fastleger skal tvinges til å henvise til abort – hva blir da det neste?

Dersom teknologien stiller oss foran stadig nye dilemma, og dersom vi også beveger oss inn i et offentlig klima der stadig færre tror at det finnes allmenne moralske verdier som det er mulig å erkjenne og å navigere med utgangspunkt i, skal det bli uhyggelig spennende å se hva folkeviljen vedtar i fremtiden. Kanskje det om en generasjon er ”rett” å drepe spedbarn med visse karakteristika? Eller eldre som er blitt demente? Det er det som kjent bare folkeviljens makt som avgjør, og da gjelder det å rydde av veien brysomme hinder for at folkemakten skal få utfolde seg i kraft av statens helseapparat.

Dersom du skulle være så uheldig å befinne deg blant mindretallet neste gang samvittighetsfrihet diskuteres – så husk at det ikke finnes objektive moralske standarder du kan påberope deg eller henvise til. Din moralske samvittighet er og blir en privatsak. Når de etiske dilemmaene står for døren er det godt å vite at det finnes noen som tar grep og bruker flertallsmakt, og hindrer at dette sklir fullstendig ut.