Verdidebatt

Syse om "prinsipper" og "erfaringer"

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I papirutgaven av VL 4.5 tar Henrik Syse opp et viktig, men krevende tema: Hvordan forene «erfaringer» og «prinsipper» i kirkens liv.

I teologien (og mer allment i filosofien) har dette vært et sentralt tema, som har frembrakt dyptloddende refleksjon. Her skal bare antydes visse utfyllende perspektiver.

Protestantisk vekkelseskristendom har lagt avgjørende vekt på den individuelle erfaring som avgjørende både for veien til tro og for troens liv. I erfaringen så man prosesser og strukturer av psykologisk karakter som ble konstituerende for bestemmelsen av den gyldige kristelige erfaring. Men her lå konfliktstoff. Gammelpietistisk lære om «frelsens orden», som forutsatte en lang (bots)prosess før det store gjennombruddet, ble møtt med det nyevangeliske: «Kom som du er, helst i kveld.»  Denne minimalistiske, nyevangeliske erfaring var på sin side ikke kompatibel med kirkelig sakramental oppdragelseskristendom.  Nyevangelismen forutsatte - tross sin erfaringsminimalisme - en særegen omvendelsesopplevelse som man helst burde kunne tidfeste om man skulle regnes som «frelst».  Den sakramentale oppdragelseskristendom kunne vanskelig oppfylle et slikt krav. For den lå omvendelsen i dåpshandlingen.

Viljen til å tømme kristelig erfaringen for dogmatisk innhold («prinsipper») har vært sterk i nyere tid. Det betyr ikke «større åpenhet», som ofte hevdes, men egentlig det motsatte: Skillet mellom gyldig og ugyldig kristelig erfaring blir bestemt ut fra holdning, mentalitet, dvs. ved psykososiale kriterier. Man ha det rette «sinn», være «nær». Dette har formet også det moderne fromhetsideal. Kristne som «søker», er «åpne», «usikre» eller såkalt «inkluderende» anses som frommere enn andre.

Dette er en refleks av en alminnelig mentalitet i vår tids kultur. Den kjærlighet som inngår i ideologien for «det nye norske Vi», som er blitt offentlig demonstrert ved blomstertog etc., er sterkt emosjonell og uttrykkes ved erfaring av «nærhet». som har et visst terapeutisk drag. Det er vanskelig å få tak i dens etisk innhold eller «prinsipper». Disse hindrer i hvert fall ikke at denne «kjærligheten» går sammen med hatretorikk.

Syse berører homofilisaken og fremhever nødvendigheten av å være seg erfaringen bevisst. Det er det lett å være enig i. Men i den offentlige etiske debatten om homofili er det et mønster som går igjen. Talsmenn for etisk likestilling mellom homo- og heterofile forhold viser gjerne til unge homofile som har erfart utstøtelse og fordømmelse osv. i kristelige konservative miljøer. De har gjort vonde og vanskelige erfaringer. Da de kom ut av «skapet», ble livet lettere, ja, det ble godt.

Det finnes erfaringer fra det samme feltet som er helt annerledes. Mennesker er gjennom kristen sjelesorg blitt ledet fra homofil til heterofil legning. Det gis altså konflikter om erfaringer. Hvilke skal man tillegge størst argumentativ vekt? Hvilke er mest autentiske, utbredte, troverdige? Slike spørsmål er vanskelig å avgjøre. Men noen vet råd. Man fremhever de erfaringer som bidrar til å lede historien fremover i riktig retning, mot det utopiske mål – mot homofil frigjøring og likestilling eller andre mål. Erfaringenes gyldighet avgjøres her ut fra deres betydning for utopiens realisering. Det var Karl Marx som utviklet dette tenkesettet: Arbeiderklassens vonde erfaringer som fremmedgjort under kapitalismen, gir dem en revolusjonær bevissthet som krever forandring av den politiske økonomi. På den måten blir arbeiderklassen historien motor.

Man bør lytte til menneskers erfaringer. Men om de anvendes teologisk, filosofisk, etisk, politisk etc. er det viktig å kjenne prinsippene for hvordan de er blitt erkjent og etablert, dessuten de prinsipper som blir lagt til grunn for deres argumentative bruk.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt