Kirkens eskatologiske krise

Den siste tidens teologiske ordskifte på verdidebatt har tydeliggjort
det som egentlig har vært et faktum siden helvetesdebatten på
femtitallet. Kirken er i en eskatologisk krise, og klarer ikke å komme
til rette med de bibelske tekstene som omhandler fortapelse og
helvete. Dette er en del av det religiøse språkets krise, der ordene
gradvis har mistet sin mening, og nå begynner også en del teologer og
prester å stille spørsmål om det fortsatt gir mening å bruke dem.

Helvetesdebatten førte til et vakuum i den delen av kirken som tok et
oppgjør med Hallesby og vekkelseskristendommen. Folkekirkens prosjekt
har vært å frigjøre "folket" fra helvetesangsten og å allmenngjøre
troen. Dette har langt på vei lykkes, selv om forestillinger om
helvete og fortapelse har vært seiglivede og levd videre i bedehus, i
lavkirkeligheten og i kirkens dogmer har de sakte men sikkert
forsvunnet fra "folkesjela" og folkekirkens bevissthet.

Den delen av den norske kristenhet som aktivt har holdt i hevd
forkynnelsen om fortapelse, dom og helvete har blitt stadig mer
marginalisert, selv om biskopene og et flertall av presteskapet i
teorien har holdt fast på læren om den dobbelte utgang. En
undersøkelse som Vårt Land publiserte i vinter understøtter dette,
halvparten av befolkningen tror ganske enkelt ikke på et liv etter
døden, mens enda færre tror på fortapelse og helvete.

Kirkens offisielle svar har vært å fremholde læren om livets dobbelte
utgang, men debatten om apokastasis viser at det nå er flere
fagteologer og prester som ikke lenger holder fast på denne læren.

I begravelser i den norske kirke forkynnes håpet om det evige liv,
uavhengig av den avdødes tro og bekjennelse. Dette innebærer åpenbart
en fare for å drive et dobbelt bokholderi, ved at en ting blir sagt i
møte med sørgende og i sjelesørgerisk sammenheng, og en annen ting når
dogmatiske spørsmål blir diskutert. Den samme dobbeltheten kommer frem
i forhold til andre religioner, der vi på den ene siden kan holde frem
dialogens betydning, samtidig som vi fastholder en dogmatikk som sier
at eneste veien til frelse er gjennom Kristus.

Vi kan ikke lenger skyve disse spørsmålene foran oss og late som
kristen tro først og fremst handler om hvilke synspunkter kirken bør
ha i forhold til homofilt samliv, miljøvern og sosial rettferdighet.
Dette er viktige spørsmål i seg selv, men kristen tro kan aldri
reduseres til etikk og moral. Vi må våge å ta opp den dogmatiske
samtalen om hva kristen tro er, og hva kristne grunnbegreper som
frelse og fortapelse handler om.

En sannhet som vi ikke våger å si til et annet menneske, er ikke
verdig å kalles en sannhet. Dette må også gjelde for vår tale om
frelse og fortapelse. Jeg kan ikke se et av Breiviks ofre i øynene og
si at hun skal møte Breivik igjen etter døden, men jeg kan heller ikke
se Breivik inn i øynene og fortelle ham at han vil gå fortapt som en
følge av det han har gjort. Liv og død er i Guds hånd og dommen
tilhører Gud. Det er når vi prøver å se for oss konkret hva som skjer
etter døden, at det bærer galt av sted.

Det kreves en besinnelse i måten vi snakker om det som sprenger
grensene for den menneskelige erkjennelse. Uansett hvilket standpunkt
vi har, så må grunnpremisset være at vi ikke vet hva som skjer etter
døden og ved historiens ende. Bibelens eskatologi og tale om frelse og
fortapelse gir oss ikke innsyn i hva som skjer etter døden, det gir
oss derimot et religiøst symbolspråk i møte med døden og yttergrensen
for vår erkjennelse. Bare ved å holde fast på at vi ikke vet og ved å
besinne oss på at vi snakker om bilder og metaforer, kan det religiøse
språket reddes.

Forestillingene om frelse og fortapelse peker alltid tilbake på livet
her og nå, det er fra det dennesidige at de henter sitt billedlige
materiale. De understreker at døden står for oss som den absolutte
trusselen mot våre liv, det er i møtet med dette altoppslukende sorte
hull, dette intet, at våre liv møter sin endelige dom. Døden tvinger
meg til å stille spørsmålet, hva står igjen av mitt liv, den dagen jeg
blir lagt i en grav? Er det hele nytteløst og et jag etter vind, eller
er det noe som står igjen, noe som sprenger grensene for mitt
individuelle liv og den tiden jeg er gitt?

I dette vil jeg også hevde at Gudsfrykten spiller en rolle som en
autentisk del av min relasjon til Gud. Jeg frykter dommen over mitt
liv, fordi jeg vil være min egen Herre, jeg vil ikke se konsekvensen
av alle mine valg, og jeg ønsker ikke å se min egen egoisme og
selvrettferdighet. En dom som vi ikke frykter er ikke en dom i det
hele tatt, og en Gud som vi aldri frykter er heller ikke noe annet en
projeksjon av våre egne idealiserte gudsbilder.

Dette alvoret og denne trusselen kan ikke fjernes fra vår
livsvirkelighet og erfaring, og det kan heller ikke fjernes fra
kirkens tro. Men skrittet derfra til å dele menneskeheten inn i to
grupper, de som går fortapt og de som blir frelst, er langt. Det er
like problematisk å legge moralske kriterier til grunn for frelse og
fortapelse, som det er å legge bekjennelsesmessige kriterier til
grunn. Livet og troen er for komplekst til at vi enkelt kan sette et
skille mellom gode og onde mennesker, og mellom rett og vrang tro.

Ved å orientere kirkens eskatologi i forhold til det livet jeg lever
nå, kan bibelens begrepsverden fortsatt gi mening. Begreper som
frelse og fortapelse, synd og nåde, og himmel og helvete, kaster lys
og skygge over livet her og nå, de tydeliggjør og fortolker mitt liv.
Hva som skjer etter døden overlater jeg til Gud.