Ivar Bu Larssen

22    22

Kirkens eskatologiske krise

Publisert: 4. mai 2012 / 1278 visninger.

Den siste tidens teologiske ordskifte på verdidebatt har tydeliggjort
det som egentlig har vært et faktum siden helvetesdebatten på
femtitallet. Kirken er i en eskatologisk krise, og klarer ikke å komme
til rette med de bibelske tekstene som omhandler fortapelse og
helvete. Dette er en del av det religiøse språkets krise, der ordene
gradvis har mistet sin mening, og nå begynner også en del teologer og
prester å stille spørsmål om det fortsatt gir mening å bruke dem.

Helvetesdebatten førte til et vakuum i den delen av kirken som tok et
oppgjør med Hallesby og vekkelseskristendommen. Folkekirkens prosjekt
har vært å frigjøre ”folket” fra helvetesangsten og å allmenngjøre
troen. Dette har langt på vei lykkes, selv om forestillinger om
helvete og fortapelse har vært seiglivede og levd videre i bedehus, i
lavkirkeligheten og i kirkens dogmer har de sakte men sikkert
forsvunnet fra ”folkesjela” og folkekirkens bevissthet.

Den delen av den norske kristenhet som aktivt har holdt i hevd
forkynnelsen om fortapelse, dom og helvete har blitt stadig mer
marginalisert, selv om biskopene og et flertall av presteskapet i
teorien har holdt fast på læren om den dobbelte utgang. En
undersøkelse som Vårt Land publiserte i vinter understøtter dette,
halvparten av befolkningen tror ganske enkelt ikke på et liv etter
døden, mens enda færre tror på fortapelse og helvete.

Kirkens offisielle svar har vært å fremholde læren om livets dobbelte
utgang, men debatten om apokastasis viser at det nå er flere
fagteologer og prester som ikke lenger holder fast på denne læren.

I begravelser i den norske kirke forkynnes håpet om det evige liv,
uavhengig av den avdødes tro og bekjennelse. Dette innebærer åpenbart
en fare for å drive et dobbelt bokholderi, ved at en ting blir sagt i
møte med sørgende og i sjelesørgerisk sammenheng, og en annen ting når
dogmatiske spørsmål blir diskutert. Den samme dobbeltheten kommer frem
i forhold til andre religioner, der vi på den ene siden kan holde frem
dialogens betydning, samtidig som vi fastholder en dogmatikk som sier
at eneste veien til frelse er gjennom Kristus.

Vi kan ikke lenger skyve disse spørsmålene foran oss og late som
kristen tro først og fremst handler om hvilke synspunkter kirken bør
ha i forhold til homofilt samliv, miljøvern og sosial rettferdighet.
Dette er viktige spørsmål i seg selv, men kristen tro kan aldri
reduseres til etikk og moral. Vi må våge å ta opp den dogmatiske
samtalen om hva kristen tro er, og hva kristne grunnbegreper som
frelse og fortapelse handler om.

En sannhet som vi ikke våger å si til et annet menneske, er ikke
verdig å kalles en sannhet. Dette må også gjelde for vår tale om
frelse og fortapelse. Jeg kan ikke se et av Breiviks ofre i øynene og
si at hun skal møte Breivik igjen etter døden, men jeg kan heller ikke
se Breivik inn i øynene og fortelle ham at han vil gå fortapt som en
følge av det han har gjort. Liv og død er i Guds hånd og dommen
tilhører Gud. Det er når vi prøver å se for oss konkret hva som skjer
etter døden, at det bærer galt av sted.

Det kreves en besinnelse i måten vi snakker om det som sprenger
grensene for den menneskelige erkjennelse. Uansett hvilket standpunkt
vi har, så må grunnpremisset være at vi ikke vet hva som skjer etter
døden og ved historiens ende. Bibelens eskatologi og tale om frelse og
fortapelse gir oss ikke innsyn i hva som skjer etter døden, det gir
oss derimot et religiøst symbolspråk i møte med døden og yttergrensen
for vår erkjennelse. Bare ved å holde fast på at vi ikke vet og ved å
besinne oss på at vi snakker om bilder og metaforer, kan det religiøse
språket reddes.

Forestillingene om frelse og fortapelse peker alltid tilbake på livet
her og nå, det er fra det dennesidige at de henter sitt billedlige
materiale. De understreker at døden står for oss som den absolutte
trusselen mot våre liv, det er i møtet med dette altoppslukende sorte
hull, dette intet, at våre liv møter sin endelige dom. Døden tvinger
meg til å stille spørsmålet, hva står igjen av mitt liv, den dagen jeg
blir lagt i en grav? Er det hele nytteløst og et jag etter vind, eller
er det noe som står igjen, noe som sprenger grensene for mitt
individuelle liv og den tiden jeg er gitt?

I dette vil jeg også hevde at Gudsfrykten spiller en rolle som en
autentisk del av min relasjon til Gud. Jeg frykter dommen over mitt
liv, fordi jeg vil være min egen Herre, jeg vil ikke se konsekvensen
av alle mine valg, og jeg ønsker ikke å se min egen egoisme og
selvrettferdighet. En dom som vi ikke frykter er ikke en dom i det
hele tatt, og en Gud som vi aldri frykter er heller ikke noe annet en
projeksjon av våre egne idealiserte gudsbilder.

Dette alvoret og denne trusselen kan ikke fjernes fra vår
livsvirkelighet og erfaring, og det kan heller ikke fjernes fra
kirkens tro. Men skrittet derfra til å dele menneskeheten inn i to
grupper, de som går fortapt og de som blir frelst, er langt. Det er
like problematisk å legge moralske kriterier til grunn for frelse og
fortapelse, som det er å legge bekjennelsesmessige kriterier til
grunn. Livet og troen er for komplekst til at vi enkelt kan sette et
skille mellom gode og onde mennesker, og mellom rett og vrang tro.

Ved å orientere kirkens eskatologi i forhold til det livet jeg lever
nå, kan bibelens begrepsverden fortsatt gi mening. Begreper som
frelse og fortapelse, synd og nåde, og himmel og helvete, kaster lys
og skygge over livet her og nå, de tydeliggjør og fortolker mitt liv.
Hva som skjer etter døden overlater jeg til Gud.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

50 innlegg  1283 kommentarer

Ein respons

Publisert rundt 5 år siden

Takk for innspelet i debatten, Ivar. Eg har nokre spørsmål til deg. 

- Du skriv: 

"Uansett hvilket standpunkt vi har, så må grunnpremisset være at vi ikke vet hva som skjer etter døden og ved historiens ende. Bibelens eskatologi og tale om frelse og fortapelse gir oss ikke innsyn i hva som skjer etter døden, det gir oss derimot et religiøst symbolspråk i møte med døden og yttergrensen for vår erkjennelse. Bare ved å holde fast på at vi ikke vet og ved å besinne oss på at vi snakker om bilder og metaforer, kan det religiøse språket reddes."

Dette er noko uklart for meg. Når du seier at vi "ikkje veit kva som skjer etter døden eller ved historiens ende", kva meiner du då med "viten"? Meiner du at Bibelens "eskjatologiske symbolspråk" i det heile teke kan gje oss noko truverdig kunnskap om framtida, eller kva som skjer etter døden? Fint om du kan gje eit tydeleg svar på kva du meiner om dette. 

- Det kunne også vore fint om du sa nokre ord om kva normative rolle du meiner Jesu ord i evangelia, samt dei apostoliske orda i brevlitteraturen, bør ha i vår forståing av eskjatologien. Litt sånn konkret: Meiner du at Jesus er/var Messias, Guds Son, og at han stod lekamleg opp frå dei døde? 

Eg undrast altså fyrst og fremst på "kvar landet ligg" i di grunnforståing av teologien. Eg forstår at du har sansen for Tillich, så det kunne jo vere fint om du sa nokre ord om korleis din teologi evt. er forma av han.

Svar
Kommentar #2

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Grunntroen må da være Jesu oppstandelse og Hans ord og lovnad om tro, frelse og evig liv.  Jeg minner om de mer enn 500 som Jesus viste seg for etter oppstandelsen.  Dette for å vise oss alle at det er et liv, som lovet, etter døden.  Jesus vant over døden.

1 Kor 15,6-11

 
6 Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7 Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8 Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9 For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10 Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 11 Men enten det er jeg eller de andre – dette forkynner vi, og dette har dere tatt imot i tro.

Svar
Kommentar #3

Ivar Bu Larssen

22 innlegg  22 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Hallvard;

Spørsmålene du stiller kan hver for seg være gjenstand for en teologisk avhandling, så svarene mine må bli antydningsvise.

Du har rett i at jeg i stor grad er influert av teologien til Paul Tillich, i en ontologisk forståelse av Gud og en eksistensiell tilnærming til livet og troen. Jeg er også preget av en prosess - teologisk tankegang som Catherine Keller og Philip Clayton er representanter for. Når det gjelder min forståelse av bibelen og det nye testamentet, så har jeg sans for blant annet Marcus Borg og John Dominic Crossan.

Et av poengene til de sistnevnte er at det er umulig å forstå Jesus isolert fra hans kontekst, som jøde under romersk okkupasjon. Det er bare med dette som ”bakgrunn” at vi i det hele tatt kan forstå begreper som ”Messias, Guds søn, og legemets oppstandelse”. Jeg legger dette til grunn for min forståelse av Jesus i det nye testamentet.

Jeg tror at evangelienes vitnesbyrd har blitt til som et resultat av disiplenes erfaring av å møte Jesus igjen etter hans død. Hva dette møtet består i vil jeg være forsiktig med å gå inn på, fordi det sprenger grensene for den menneskelige erfaring. Men jeg tror at det kan dreie seg om visjoner og erfaringer av et spesielt nærvær, som bare kan skildres i symbolfortellinger.

Oppstandelsen genererer således en hermeneutisk prosess, som resulterer i nedtegnelsen av evangeliene, det samme kan sies om brevlitteraturen. Jesu oppstandelse er utgangspunktet for den kristne kirke som sprer seg som et resultat av den kraft og mening som ligger i erfaringen av Jesu fortsatte nærvær, og i hans budskap om Guds rike. Samtidig er denne spredningen også betinget av de historiske forhold som gjør kirkens utbredelse mulig. Kall det gjerne Guds forsyn.

Jeg tror ikke at bibelen gir oss sikker kunnskap om framtiden eller det som skjer etter døden. Men jeg tror dens visjonære symbolspråk gir oss mot til å møte fremtiden og døden med tro og tillit. Jeg kan ikke uttrykke dette så mye klarere, mine egne forestillinger om dom og frelse kan jeg bare skildre i et lignende symbolspråk. Sentralt er at jeg at jeg betrakter evigheten som en dimensjon som griper inn i vår eksistens her og nå. Min eskatologi handler derfor om hvordan begreper som dom, frelse og fortapelse, himmel og helvete, evighet og evig liv, relaterer seg til mitt liv her og nå. Jeg har del i to dimensjoner, den forgjengelige og den evige. Mitt liv er en del av tiden, Chronos, som går fra begynnelsen til enden, samtidig, som Guds tid, Kairos, griper inn i denne.

For å summere, så foretrekker jeg en symbolsk, og dynamisk fortolkning av troen, fremfor en kategorisk og mer statisk fortolkning. Jeg tror ikke det er mulig å forstå hva tro dreier seg om, isolert fra den menneskelige erfaring, og konteksten som former fortolkningen av denne. Dette gjelder også min forståelse av bibelen og den kristne tradisjon. Jeg tror at menneskets erfaring rommer Guds åpenbaring, slik de første kristne erfarte Gud i og gjennom det sant menneskelige i Jesus fra Nasaret, og kalte ham Kristus, den salvede, Guds sønn.

Dette er ikke et fullgodt svar, men det gir deg en pekepinn på hvor landet ligger.

Svar
Kommentar #4

Hallvard Jørgensen

50 innlegg  1283 kommentarer

Takk

Publisert rundt 5 år siden

Takk for svaret, Ivar, som eg las med interesse. Då skjønar eg kvar landet ligg, ja. Eg må seie det hadde vore veldig spennande å ta ein samtale om Crossans Jesus-forståing ein gong. Personleg er eg overtydd om at hans (ofte veldig interessante og originale og stimulerande!) forståing av Jesus og urkyrkja har ein del fundamentale problem som for ein stor del kan påvisast med utgangspunkt i etterprøvbare argument. (Her er eg - igjen - mykje påverka av Wrights tre band i serien Christian origins and the question of god). Men ja, dette er eit tema som er eigna for lengre samtale i ein eigen tråd, evt. 

Svar
Kommentar #5

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Noen ord fra en som er på vei mot fortapelsen!

Publisert rundt 5 år siden
Ivar Bu Larssen. Gå til den siterte teksten.

Men skrittet derfra til å dele menneskeheten inn i to
grupper, de som går fortapt og de som blir frelst, er langt. Det er
like problematisk å legge moralske kriterier til grunn for frelse og
fortapelse, som det er å legge bekjennelsesmessige kriterier til
grunn. Livet og troen er for komplekst til at vi enkelt kan sette et
skille mellom gode og onde mennesker, og mellom rett og vrang tro.

Jeg har nå diskutert noen få måneder her på VD, og jevnt og trutt fått klar beskjed om at jeg er inspirert av ondskap, taler demoners budskap, farer med løgn, vranglære og villfarelser, er på vei mot fortapelsen og helvete osv.

For en som meg, som altså til de grader bekjenner seg til ondskap i følge diverse kristne, oppleves det ganske befriende å lese så kloke, velvalgte og ydmyke ord fra en mann som ser ut til å være en av kirkens egne menn!

Larssen er jo helt på linje på det jeg har argumentert for, når jeg har hevdet at Bibelen ikke kan brukes til å slå fast at menneskeheten skal deles i to, og den ene skal få evig frelse og den andre evig fortapelse.

Hittil har han ikke fått sitt pass tydelig påskrevet i noen av kommentarene, men dersom debatten får den sedvanlige utviklingen, bør det ikke drøye lenge før de"rett-troende" popper opp med sine sedvanlige påstander om løgn, villfarelse og vranglære, og om at Larssen har forlatt Bibelens "entydige" lære.

Jeg skulle ønske alle de som taler veldig høylytt  om hvordan vi som ikke tror som dem, er på vei mot fortapelse og evig lidelse, visste hvordan det oppleves for et følsomt menneskesinn å bli fortalt dette i en jevn strøm i innlegg etter innlegg, når man forsøker å beskrive en annen trosmulighet.

I vårt samfunn regnes det som straffbare trusler dersom man truer folk med onde lidelser her på jorden, men i etterlivet kan man visst true med hva det skal være. Hva er det som får reletivt oppegående mennesker til å velge å ha det som en viktig del av sin trosutøvelse å stadig fortelle folk at de skal lide evig, og gå evig fortapt?

Er det ikke tilstrekkelig å glede  seg over sin egen tro? Er det nødvendig å fortelle andre at resultatet av deres tro, er at de skal gå evig fortapt?

På meg virker denne trangen til å sette seg til doms over andres tro usympatisk, intolerant, ondskapsfull og hensynsløs. Jeg kan ikke forstå at mennesker som mener seg å være troende idet hele tatt får seg til å hevde rett ut overfor andre at de skal havne i helvete! Det kan ikke kalles annet enn en form for åndelig tortur, spør du meg!

Hva er det som motiverer en slik trang til å dømme store deler av menneskeheten til evig fortapelse, mens de fremhever seg selv som de eneste rett-troende og de utvalgte til å leve i salighet i Guds evighetsrike?

Dette vil aldri slutte å forundre meg.

Dersom dette er å tale Guds sak på jorden, er det ikke merkelig at folk slutter å tro!

Mvh Sverre

 

 

 

 

Svar
Kommentar #6

Elisabeth Tveito Johnsen

7 innlegg  11 kommentarer

Nyansert og klokt innlegg

Publisert rundt 5 år siden

Takk til Ivar Bu Larssen for et velskrevet, nyansert og klokt innlegg. 

Svar
Kommentar #7

Hallvard Jørgensen

50 innlegg  1283 kommentarer

Ok

Publisert rundt 5 år siden

Elisabeth, om eg får lov å utfordre deg også: Er du samd i Ivars konklusjonar her i innlegget? Til dømes når det gjeld at

- vi ikkje kan vite noko som helst om kva som skjer i framtida (d. e. Guds rike) eller kva som skjer etter døden.

- at Jesus ikkje er lekamleg stått opp frå dei døde.

Svar
Kommentar #8

Ole Amund H. Gaustad

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Mulig jeg henger meg opp i en detalj her, Hallvard, men synes det er underlig "Jesus ikkje er lekamleg stått opp frå dei døde" er hva du får ut av Ivars svar omkring oppstandelsen. Da kan jeg ikke hjelpe å tenke at det også er et filosofisk problem på spill her: i hvilken grad kan et fenomen (som oppstandelsen) gis en tilstrekkelig språklig signifikasjon (f.eks. begrepene legemlig/ikke-legemlig). Jeg leser Ivars svar som et uttrykk for at noen fenomen sprenger rammene for hva et enkelt, predikativt språk kan uttrykke. Altså en prioritet av fenomenet over begrepet. Derav "som bare kan skildres i symbolfortellinger", fordi språkets "normale" operasjon ikke kan gjengi virkeligheten.

Samtidig kjenner du, i motsetning til meg, Crossans og Borgs lesninger av oppstandelsen, og kanskje er din konklusjon, i lys av disse, mer rettferdig enn jeg gir uttrykk for. Jeg sier bare, som vår felles venninne Karoline G. så klokt en gang sa til meg: "Noen ganger ligger det viktigste i nyansene".

Svar
Kommentar #9

Hallvard Jørgensen

50 innlegg  1283 kommentarer

Respons til Ole Amund

Publisert rundt 5 år siden

Hei, Ole Amund, og takk for sist! Til ditt innlegg. Her er det Ivar skreiv:

"Jeg tror at evangelienes vitnesbyrd har blitt til som et resultat av disiplenes erfaring av å møte Jesus igjen etter hans død. Hva dette møtet består i vil jeg være forsiktig med å gå inn på, fordi det sprenger grensene for den menneskelige erfaring. Men jeg tror at det kan dreie seg om visjoner og erfaringer av et spesielt nærvær, som bare kan skildres i symbolfortellinger."

Eg tykkjer det er veldig vanskeleg å tolke "visjoner og erfaringer av et spesielt nærvær" som lekamleg oppstode. Crossan fester heller ikkje lit til den tome grava, men er open for at læresveinane likevel hadde "visjonar" av Jesus etter hans død, så vidt eg forstår. (Men hans forståing av tekstane er meir komplisert). Men her kan jo uansett Ivar bryte inn, dersom eg mot formodning tolkar han feil.

Svar
Kommentar #10

Ole Kristian Nordsveen

0 innlegg  5 kommentarer

Legemlig oppstandelse - spørsmål til Hallvard J.

Publisert rundt 5 år siden

Jeg følger med interesse debatten her og synes oppstandelsen er et spennende tema som man sjelden våger å diskutere. I denne tråden har Ivars meninger kommet godt frem, selv om vi avventer svar på de siste spørsmålene fra Hallvard. Det som er mer uklart for meg er hva, du Hallvard mener om temaet. Jeg savner i grunnen at dere som er kirkens menn og kvinner våger å ha meninger om det som for mange er opplagt problematisk. En måte å forholde seg til oppstandelsen viser Ivar med sin symbolforståelse.

Så da er spørsmålene til deg Hallvard: Hva mener du? Hva er alternativet til å møte disse erfaringene (om oppstandelse) med et symbolspråk? Hva legger du i uttrykket "legemlig oppstandelse"? Hvis jeg har forstått det riktig så innebærer det at Jesu døde kropp ble vekket til liv igjen. Altså at cellene startet opp med celleånding etc. Var det i så fall de samme cellene? Eller var det en ny type celler? Og hvor ble de i så fall av ved himmelfarten? Dette er spørsmål som melder seg dersom man ikke skal nærme seg denne problematikken med et symbolspråk - altså om man forholder seg til legemlig oppstandelse konkret og bokstavlig.

Svar
Kommentar #11

Tania Randby Garthus

66 innlegg  661 kommentarer

Legemlig oppstandelse

Publisert rundt 5 år siden

Når Bibelen forteller at Thomas etter oppstandelsen fikk stikke fingeren inn i Jesu sår så han kunne tro, så er vel dette konkret og forståelig tale?

Hvordan er det mulig å tolke dette som noe annet enn en legemlig oppstandelse?

Hvorfor er vi så redde for å lese det som står bokstavelig? Er vi i en slags akademisk rus der alt skal vris og vrenges på i en slags ullen intellektuell teologisk forståelseskontekst?

 

 

Svar
Kommentar #12

Hallvard Jørgensen

50 innlegg  1283 kommentarer

Nokre ord

Publisert rundt 5 år siden

Ja, eg kan då godt svare litt kort på dette. Men det blir då ut frå eit nytestamentleg perspektiv. Ein kan godt spekulere på korleis dette er å forstå reint naturvitskapleg. Vel, eg har relativt stor tillit til historisiteten i evangelia, og eg meiner eg kan føre gode og etterprøvbare argument for dette også med tanke på tekstane om oppstoda. 

Men ja, bodskapen i NT er kort sagt at det er den same kroppen som står opp, men han er likevel fornya. Jesu oppstode er dermed "paradigmet" - og også startskotet - på nyskapinga av heile skaparverket. Difor er det oppstoda som er sjølve nykjelen for nytestamentleg eskjatologi, Jesu oppstode er "foregripinga" av historias ende, eller "fyrstegrøda", for å bruke Paulus' metafor. Slik Jesu oppstode var, slik skal også vår oppstode bli.

Vidare: Jesu lekamlege oppstode inneber altså at Gud har starta på nyskapinga av skaparverket. "Lova vere Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som har gjeve oss ei levande von ved Jesu Kristi oppstode frå dei døde." NT er ikkje spesielt mykje oppteke av kva som skjer "etter døden", men langt meir oppteke av Guds plan for å setje skaparverket i stand att. Og Jesu verke, hans død og - fyrst og fremst - oppstode er "teiknet" på at planen er på skinner. På same måte som også Jesu lekamlege oppstode er Guds garanti for at Jesus verkeleg var Messias som iverksette Guds Andes nyskaping av skaparverket allereie i sitt verke (lamme går, blinde ser etc.)

Eg vil også meine at Jesus er lekamleg til stades med Gud i "himmelen", d. e. den sfæren der Gud er. Han har fått kongemakt, og skal ein gong kome til syne, når himmelen openberrast på jorda, d. e. når Gud openberrast synleg slik at skaparverket dømast og nyskapast. 

Korleis skal vi forstå oppstoda reint naturvitskapleg? Vel, eg tenker som i oldkyrkja, at innanfor ortodoksiens grenser kan ein her spekulere litt som ein vil, og freiste å finne tenlege og tentative modellar. Eit slags grunnmotiv må vere at oppstoda ikkje er ein negasjon av skaparverket, så å seie, men ei slags oppfylling av dets djupaste potensial (for å tale litt abstrakt). Poenget er i alle fall at Guds rike, oppstoda etc. ikkje dreier seg om noko kvalitativt anna enn det skaparverket vi lever i no, jfr. korleis Jesus gjenoppretta liv, skapte shalom i naturen etc.

Svar

Siste innlegg

Ett av flere verktøy
av
Tom Arne Møllerbråten
rundt 7 timer siden / 78 visninger
1 kommentarer
Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
rundt 7 timer siden / 113 visninger
1 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 8 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 9 timer siden / 102 visninger
1 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 10 timer siden / 183 visninger
12 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 11 timer siden / 137 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Politikk og verdier
rundt 1 time siden / 262 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Dan-Thomas Tveita kommenterte på
Alt vi ikke vet: om Gud og kirkeretten…og om en dåres gudstro
rundt 2 timer siden / 1558 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1163 visninger
Les flere