Morten Erik Stensberg

63    17

En kirke på vei ut av keiser Konstantins skygge?

Vesten er i ferd med å gå over i en etter-kristen fase - kristendommen er i ferd med å miste sin framskutte posisjon.

Publisert: 4. mai 2012 / 680 visninger.

Den er i ferd med å bli skjøvet ut i ytterkanten av samfunnet og kulturen. Hva gjør dette med kirkens selvforståelse?

LES OGSÅ: En kirke i skyggen av Konstantin

Vi er i ferd med å gjennomgå et kulturskifte. Modernismen og opplysningsfilosofien er i ferd med å gi slipp på sitt hegemoni. Kulturen er i ferd med å fragmenteres, samfunnet likeså. Vesten er i ferd med å gå over i en etter-kristen fase som kjennetegnes ved at kristendommen er i ferd med å miste sin framskutte posisjon. Den er i ferd med å bli skjøvet ut i ytterkanten av samfunnet og kulturen.

Vel vitende om det et slikt standpunkt vil provosere noen, vil jeg likevel med styrke hevde at en slik erkjennelse kan vekke oss til nytt liv og gi nytt håp. Et slikt perspektiv kan i siste instans føre til en vitalisering av kirkene og en kristen spiritualitet.

Den avdøde sør-afrikanske missiologen David Bosch beskrev utfordringen for de kristne i Vesten på denne måten: “Slik som jeg ser det vil den vanskeligste leksen å lære for en kirke som vil utføre misjonsoppdraget å bli det den opprinnelig var og alltid egentlig skulle ha vært, en kirke uten privilegier, en katakombenes kirke, og ikke en kirke som finnes på steder for de berømte, rike og mektige… Siden keiser Konstantins seier over Maxentius ved den milviske bro den 28. oktober 312 e. Kr. har kirken i Vesten alltid kompromisset i møte med makt og privilegium i en eller annen form. Og til denne dag har den ikke blitt frigjort fra den skyld den har pådratt seg i møte med privilegiene. Det ville selvsagt være masokistisk av kirken i vesten å be om å bli forfulgt, men det ville være troskap mot Evangeliet om den ba om å bli en kirke som utførte oppdraget sitt i en tjeners skikkelse. Slik kan den handle i solidaritet med sine forfulgte og lidende søstre og brødre andre steder”.

Jeg tror kristne i Vesten har et stort stykke arbeid å gjøre nettopp her, hva betyr det for oss å gå fra en majoritets- til minoritetsposisjon?  Tross alle tegn på kirkens og kristendommens framskutte posisjon vil jeg fastholde at numerisk oppslutning er en ting, mens den reelle oppslutningen er en annen. De facto er kristendommens posisjon marginal og som regel har den vært det gjennom kristendommens to tusenårige historie. Denne tilnærmingen har også briten Kenneth Leech som neppe kan beskyldes for å være verken sekterisk eller konservativ i sin teologi eller sitt samfunnssyn. For ham er det en forutsetning at teologien blir til i ytterkantene, hva enten det er i kirke eller samfunn.

Med Bosch må vi våge å spørre oss hva betyr det å være en kirke uten privilegier, en katakombenes kirke? Hele vår måte å tenke på preges fortsatt av at vi har vært kirke innenfor det som kan kalles for et kristianisert samfunn (engelskmennene bruker uttrykket “Christendom” for dette, på norsk har vi vel ikke noe tilsvarende uttrykk).

Våre handlingsmønstre, kirkelige strukturer, talemåter og forventninger sier mye om at vi fortsatt ikke er kommet til rette med tapet av kirkelig makt, status, velstand og samfunnsmessig betydning. Det er lite sannsynlig at de privilegiene som kirken har nytt i det kristianiserte vestlige samfunnet vil kunne bestå i uoverskuelig framtid. Et spørsmål som har streifet meg er om ikke alle de forskjellige tradisjonene innenfor kirken bærer på en slags “gullalderdrøm” - en forestilling om tid da alt var så mye bedre enn det er nå, eller at alt en gang skal bli så mye bedre enn det er nå!

Det kan skje under dekke av en forherligelse av “folkekirkeligheten” eller forventningen om “den store vekkelsen som skal komme”. Eller en kan høre paven snakke om “re-evangeliseringen av Europa”.Kort sagt, så virker det som om nesten alle fromhetsretninger og teologiske grupperinger innenfor kirken i Norge har sin egen måte å agere og reflektere på i møte med det faktum at kristendommen er i ferd med marginaliseres. Spørsmålet er om vi i det hele klarer å finne fram til en spiritualitet som kan hjelpe oss å gå fra sentrum til ytterkantene av samfunnet? Fra det gjennomgående kristianiserte samfunn til det pluralistiske og flerkulturelle?

Den asiatiske teologen Vinoth Ramachandra (anglikaner fra Sri Lanka) uttrykker seg slik når han omtaler disippelskapets vei i dagens verden: “Fellesskapet av Jesu disipler, de som går i sin Herres fotspor, må være forberedt på å bli begravd, begravd i en verden av ondskap, fattigdom, dobbeltmoral, vold, håpløshet… den samme verden korsfestet deres Herre. Den kirke som søker sikkerhet, prestisje og verdslig makt er ikke lenger den korsfestede Jesu kirke”.

Institusjonelt sett er kirken fortsatt intimt knyttet opp til forståelsen og ideen om et kristent samfunn, denne tilknytningen er på mange måter egnet til å hemme både kreativitet og radikalitet. Kirken skulle mer enn noe annet være et fellesskap som bevisst gjør “gudsrike arbeid” og sentralt i dette arbeidet burde Jesu ord om at: “Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike” stå.

På vei inn i det tredjeårtusen er det avgjørende at kirken i Vesten våger å stille seg selv en del grunnleggende spørsmål, også de den selv ikke har svar på. Alt sammen handler om å finne nye måter å være kirke på. Om å bli til en kirke som bryter opp fra privilegiene og som våger å ferdes i ytterkantene av samfunnet. En slik måte å være kirke på vil kreve mindre institusjonell støtte (hvis den i det hele tatt kan regne med det), være mindre storslagen og koste mindre å opprettholde. Mange av spørsmålene jeg har stilt utfordrer ekklesiologien (læren om kirken) vår på fundamentale områder. Ikke minst gjelder dette hele spørsmålet om vår nåværende måte å tenke og å være kirke på i vesten. Vi har arvet en modell som er tuftet på den konstantinske visjon for det å være kirke . Nå slår denne visjonen for alvor sprekker, kristendommen er i ferd med å marginaliseres. Alan Kreider sier det slik: “Erfaringen min sier meg at de fleste mennesker i dag ikke ser på kristne som forkjempere for noe nytt og spennende, men mer som forsvarere av gamle synspunkter som har vært prøvd ut og ikke viste seg å fungere”.

Dette sammenbruddet utfordrer vår spiritualitet på nærsagt alle områder. Kulturelt sett er vi fortsatt vant til å se på suksess som noe flott, vi forblindes av den, også på det kristne området. Er det derfor Willow Creek virker så dragende på oss, er det derfor mange kristne drømmer om voksende menigheter? Men ofte virker det som om Gud ofte virker i ytterkantene, på usannsynlige plasser, i fellesskap som synes å mangle både makt og innflytelse.

Slik var det for de kristne som levde før det konstantinske vendepunktet. Det er  heller ikke til å komme fra at disse tidlige kristne stiller oss noen utfordrende spørsmål: “På arbeid eller hjemme… kjenner dine naboer deg? Er du kjent som medlem av en superstitio, et avvik i forhold til de normene som er sosialt akseptable? Er du annerledes på grunn av Jesus, hvis lære og vei gir deg perspektiver og måter å leve på som er nye? Og hva med menigheten? Hvordan fungerer den i sin væremåte og tilbedelse, som et sted hvor den blir til et fellesskap preget av fred og frihet som vitner om evangeliets sannhet? Er ritene sterke og levende og setter de mennesker i stand til å møte utfordringene i sammenhengene de hører til? Hvordan vurderes gudstjenesten, først og fremst i forhold til hvordan mennesker føler seg under den, eller i forhold til graden den er med på å prege den enkelte og menigheten som fellesskap slik at de blir mer lik Jesus Kristus?”

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

133 innlegg  1376 kommentarer

Fra den ene skyggen til den andre?

Publisert rundt 5 år siden

Takk for inspirerende lesning. Jeg ser i din herværende tekst i hvert fall en liten og viss tangering av den andre debatten om at "alle blir frelst uansett" og velger å kommentere slik: 

Til din tekst: "For ham er det en forutsetning at teologien blir til i ytterkantene, hva enten det er i kirke eller samfunn." Men, så spørs det da hvem eller hva som faller inn under begrepet "ytterkantene"? Og i ytterkantene av hva? Og videre er vel ikke nødvendigvis det å overse en rekke tekster fra NT og omformulere trosbekjennelsen å forstå som fornying og et skritt i konstruktiv og riktig retning? Som du skriver i annet innlegg: "Utfordringen til dem som står for klassisk kristendom er like fullt fornyelse og fordypning." Fordypning er noe annet enn endring.

Nå skal jeg vel gå varsomt her, fordi begrepet "sannhet" i vår sammenheng viser seg å være et nyttig begrep og gyldiggjøres ut fra spesielt gitte kriterier og etter hvert anta en tja... heller subjektiv form? Like vel: Slik jeg ser det skal kirken i verden bære frem og vokte et budskap som nettopp ikke er av denne verden. Bekjennelse og tradisjon er ikke nødvendigvis kun uttrykk for det gamle og døende. Det er heller ikke slik at det som gir trygghet nødvendigvis er uttrykk for en syntetisk egentlig falsk trygghet som heller burde bekjempes og på nytt finne bo i andre og bedre sammenhenger. Å vokte budskapet og bære det frem er et ansvar kirken ikke kan unndra seg, heller ikke om den vil.

Kirken skal altså ikke fordreie Guds sannhet, eller gå på kompromiss med den fordi den for flere ikke virker tidsmessig eller sakssvarende. Gjør den dét vil den gjøre både troende og ikke-troende en ødeleggende bjørnetjeneste og unndra folk det sanne Lys, Guds mysterium i Kristus. Samtidig er selvsagt kirken alltid forpliktet til å alltid gjennomtenke sannheten på nytt og uttrykke den i et egnet språk. Uten at språket som velges samtidig paradoksalt nok benyttes til å oppheve det det egentlig er i ferd med å uttrykke. Fornyelse for å bevare er altså vesentlig, men "fornyelse" betyr heller ikke kun en ny variant av "opplagte gjentakelser på en utfordrende tematikk." Bak det opplagte kan det skjule seg verdier nettopp fordi det som er selvfølgelig og opplagt har blitt en del av det man tar for gitt og dermed ser man ikke det egentlige og genuine her. Da er det dumt og synd å kaste det "opplagte" ut og bort med badevannet.

Jeg må med respekt melde at det i denne debatten nærmest se ut  som vi er kommet inn på et område hvor man i stedet for å gi adekvate og logiske grunder for sin egen overbevisning gir psykologiske grunner for at andre ennå nærer de "gamle oppfatninger" man selv anser som "out of date". Det er verdt å bemerke at de to fra TF ikke gir noen antydning til adekvat teologisk begrunnelse for sine langt fra selvinnlysende påstander. Jeg kan ikke se at det å fastholde elementer av troen som er mer enn godt og bredt beskrevet i bibelen, kirkens bekjennelse og troen er å "holde fast ved det gamle" på den måten at det her foreligger en nevrotisk klamring til det gamle fordi man engster seg for en utfordrende nåtid.

Fiendekjærligheten er like gammel og aktuell som nevnte "gamle" elementer, men den settes i en annen ramme enn TF-teologenes. Kjærlighetens glødende spiss her på jord er nettopp fiendekjærligheten; å gjøre det gode mot nettopp dem man langt fra elsker, endog avskyr. Verden har sin redning nettopp gjennom denne pulserende og aktive kjærligheten gitt og oppretholdt av kjærlighetens hjerte selv; Kristus. Om ordene om fiendekjærlighet forstått slik at "alle skal med" og "alle blir uansett frelst" er de ikke til stor hjelp; de dekker over vesentlige sider av livsvilkårene. Vår største nød er ikke mangel på å bli bemøtt med flotte inkluderende ord, men det å bli sett, sett helt. Mangelen på varme hjerter og klare hjerner ser ut til å ramme oss alle.

Tapet av dybdedimensjonen repareres ikke nødvendigvis med å endre verken teologi eller bekjennelse; da disse like vel kun er dører og veivisere inn og ned i denne dimensjonen. Når hastigheten i vår tid øker, inntrykkene øker voldsomt fra år til år, så rekker man ikke lenger å analysere og tenke gjennom ting. Nye tenkemåter; psykologiske, politiske og bilogiske har befridd mennesket fra synden og skylden. Da bør kirken og teologene veilede, og ikke villede.

 

Svar
Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Hadde bare Konstantin lidd nederlag ved den Milviskebro

Publisert rundt 5 år siden

Hadde bare Konstantin tapt slaget ved den Milviskebro, ja da hadde vi både vært forskånet fra kristendom og islam, og religiøse fanatikere som tror de besitter den eneste og hellige sannhet, som de ved hjelp av ord eller sverd, tortur eller trusler og forbannelser ser seg forpliktet til å påprakke andre. Ja, verden hadde kansje vært et bedre sted om stoaen hadde fått sette våre moralske standarder. Hvem vet? Men dette blir kontrafaktisk.

Svar

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 5 timer siden / 5420 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 6 timer siden / 1850 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 7 timer siden / 401 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 806 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5420 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 9 timer siden / 1202 visninger
Les flere