Nå skal ABBs røst stilne

For mange har det vært en prøvelse å måtte se Anders Behring Breivik – både med smil, tårer og steinansikt – og å lese og høre hundrevis av analyser av ham. Rosetoget og visesangen i Oslo sentrum forrige uke var et uttrykk for denne frustrasjonen, og oppslutningen viste det oppdemte behovet for å markere en motstand mot det han står for.

Men nå skal Breiviks røst stilne. I de neste ukene er det ofrene som skal vies oppmerksomhet. Først gjennom rettsmedisinernes dokumentasjon av drapene, dernest gjennom vitnesbyrdene fra de overlevende på Utøya.

Dette begynte allerede forrige uke, da ofrene fra eksplosjonen i regjeringskvartalet var tema for rettsforhandlingene. Men det druknet litt. Først i Breiviks angrep på rettspsykiaterne, og så i rosetoget.

Det som kom fram, var imidlertid sterkt nok. Harald Føsker og en ung kvinne fortalte om sin kamp for å komme tilbake til livet etter skadene de ble påført av Breivik.

– Jeg er stolt av rettssystemet vårt, sa Føsker, som arbeider i Justisdepartementet. Men mange har satt spørsmålstegn ved det norske systemet. Selv var jeg i Danmark forrige uke, og fikk flere ganger spørsmål om hvorfor vi skal ha en så lang prosess om en sak som er så opplagt. Samme spørsmål stilles også her i landet.

Men det som skiller denne saken fra de fleste drapssaker, er at det er så mange offer. Det er ikke ett offer, men 119 fornærmede. Hver enkelt forbrytelse skal dokumenteres i retten. Det er hva ofrene har krav på.

Rettsaken er nemlig samfunnets måte å gi dem oppreisning. Det skal reageres konkret på det som skjedde med dem, ikke bare generelt på en terrorhandling. Derfor skal de neste 19 dagene handle om dem. Og ikke om terroristen.

Faren er derfor ikke at det nå skal bli for mye oppmerksomheten om ham som alle helst vil gjøre seg ferdig med. Derimot at vi kan gå trett når vi dag etter dag skal konfronteres med nye og grusomme historier. Da kan ofrene oppleve at de sviktes.

Mange – ikke minst utlendinger – undret seg også over at vi kunne la en massemorder uhindret begrunne sine handlinger for en sivilisert og høflig lyttende forsamling. Men det har langt fra vært til hans fordel – bortsett fra når det gjelder hans ønske om å bli kjent tilregnelig.

Hans ideologiske presentasjon har framstått som et sammensurium av halvsannheter og forenklinger rasket sammen fra de forskjelligste kilder – der den eneste røde tråd er hatet til «kulturmarxistene» og «multikulturalistene» – det vil i praksis si alle som er til venstre for Fremskrittspartiet. Selv muslimene blir en slags stråmenn for dette hatet.

Derimot har han framstått som en både gjennomtenkt og rasjonell representant for terrorismens voldsideologi – slik den ikke minst forfektes av al Qaida. Det gjelder å finne aksjonsformer som kan skape mest mulig avsky og frykt, og som kan provosere fram motreaksjoner og konflikter, slik at det etterlengtede rensende ragnarok kan framskyndes.

Dette kan høres ut som galskap. Men det er en tankeverden han slett ikke er alene om.

Dermed blir det også vanskelig å avskrive 22. juli som en gal manns verk. Det kan heller ikke avskrives som utslag av en fremmedartet og importert voldskultur, slik vi kanskje ville gjort om gjerningsmannen var muslim. Dette er noe som er sprunget ut i vår midte, et produkt av vårt samfunn.

Kanskje det er derfor vi føler trang til å distansere oss fra ham og det han står for. For eksempel gjennom et rosetog der vi synger om å stå sammen som barn av regnbuen. Men vi trenger nok også å spørre oss hva det er i vårt samfunn som kan produsere slike resultater.