Morten Erik Stensberg

63    17

Utøya i keiser Konstantins skygge

Keiseren ble sett på som et verktøy for Gud, det fremste redskapet for å bygge og trygge en kristen stat med verdslig makt. Fortsatt blomstrer politisk tankegods som drømmer om det kristne Europa som en gang «var».

Publisert: 2. mai 2012 / 1194 visninger.

28. oktober år 312 kjempet keiser Konstantin for sin framtid. Hans rival Maxentius gjorde også krav på keisertronen i det romerske riket. Det avgjørende slaget stod ved den milviske bro utenfor Roma - Konstantin seiret. Fortsatt preger seieren og tolkningen av den oppfatningen vår av hva som er grunnlaget for en kristen stat og hvilke midler den kan bruke for å trygge sin eksistens.

Derfor er det verd å reflektere over at vendepunktet som fant sted år 312 fortsatt preger oppfatningen vår av hva som er grunnlaget for en kristen stat og hvilke midler den kan tillate seg å bruke for å trygge sin eksistens. Jeg mener det er gode grunner for å hevde at Vest-Europa fortsatt befinner seg i det som kan kalles Konstantins skygge.

Keiser Konstantins biograf og biskop, Eusebius av Cesarea (ca 260-340) satte begivenhetene som ledet til seieren inn i en ny tolkningsramme og skapte grunnlaget for en politisk teologi og kristen historieforståelse som gjorde kristendommen til fundament og orienteringspunkt for forholdet mellom stat og kirke. Keiseren ble sett på som et verktøy for Gud, det fremste redskapet for å bygge og trygge en kristen stat med verdslig makt. 1700 år har gått siden seieren ved den milviske bro, men fortsatt kaster keiser Konstantin skygge.

Biskopen hevdet at seieren skyltes inngripen av Kristus selv i form av et syn - et kors som lyste på himmelen, fulgt av ordene ”ved dette tegn skal du seire”. I en drøm skal Kristus dessuten ha gitt Konstantin beskjed om å male det som siden ble kirkens Kristus-monogram (to greske bokstaver ’chi’ og ’ro’ som utgjør de to første bokstavene i Kristus skrevet på gresk) på hærens standarter. Gjennom denne ”guddommelige” årsaksrekken ”døpes” hæren, dermed blir dens bruk av makt legitimert og sanksjonert, ikke bare av keiser og biskop, men i siste instans av Kristus selv.

I Konstantins skygge trives og blomstrer politisk tankegods og tenkning som har en ting til felles, nemlig drømmen om det kristne Europa som en gang ”var”. Spørsmålet er om en slik monolittisk kristen enhetskultur noen gang har eksistert. Ikke desto mindre er drømmen fortsatt levende. For visse krefter i dagens Europa er den et mytisk referansepunkt for hva som skal forsvares og hvilke verdier som står på spill i møte med en multikulturell virkelighet. Hendelsene 22. juli og den pågående rettsaken mot Anders Behring Breivik viser at i dette halvmørke trives mye av den antiislamske retorikken svært godt sammen med angsten for en flerkulturell virkelighet og et pluralistisk samfunn.

Det største paradokset er, slik jeg ser det, at en kristen enhetskultur dypest sett aldri har eksistert som annet enn en drømmeaktig og fiktiv størrelse. Likevel fungerer en slik tilbakeskuen for noen krefter i dagens Europa som et mytisk referansepunkt for hva som skal forsvares og hvilke verdier som står på spill i møte med en multikulturell virkelighet.

Før år 312 hadde de kristne sett på keiseren og keiserriket med en dyp ambivalens. De fleste kristne gav ikke sitt bidrag til den stabiliteten som det romerske riket så sårt trengte og forventet av sine borgere og undersotter. Den tidligste kristne bekjennelsen ”Jesus er Herre” – var politisk sett tvilsom. Den ble av mange oppfattet som en religiøs fundert avvisning av keiserens guddommelighet og hans politiske rolle. En kristen kan ikke tjene to Herrer, hevdet de fleste kristne. Alle borgere innenfor det romerske riket, med unntak av jødene, var forpliktet til å brenne røkelse for keiserens bilde – rikets Herre. Mange kristne nektet. De hadde bare en Herre, Kristus selv. Dessuten nektet de å gjøre tjeneste i keiserens hær, fordi det å følge Kristus etter innebar å ikke gripe til våpen, ikke gjengjelde vold med vold. Dette var en uoppgivelig tanke, begrunnet i Bergprekenen og Jesu liv og død. Først år 170 e. Kr. finner vi sporadiske vitnesbyrd om kristne soldater, men i hovedsak dreier dette seg om menn som er blitt kristne etter at de vervet seg til tjeneste i keiserens hær. Men de måtte uansett motsette seg en hver ordre om å drepe. Menn som gikk til katekese (undervisning i den kristne tro) måtte avstå fra senere tjeneste i keiserens hær, å verve seg til tjeneste var det samme som å oppgi troen. De som likevel gjorde det, ble nektet adgang til det kristne fellesskapet ”for gjennom sin adferd viste de forakt for Gud” sier en samtidig kilde.

Den kristne teologen Origenes (185-253) skriver: ”Vi kristne griper ikke lenger til sverd mot nasjoner, heller ikke øver vi oss lenger på krig, for vi har blitt fredens barn for Jesu skyld, som er vår leder”.

Men i løpet av noen tiår etter 312 endret ting seg, motstanden mot militærtjenesten og bruken av vold erstattes langsomt av Augustins (354-430) lære om rettferdig krig. Til sist råder tausheten om det som tidligere hadde vært sett på Kristi vei, forsakelsen av vold og bruk av makt. Det som det før ble tolket som forakt for Gud hadde blitt til en hellig plikt, den kristne staten skulle trygges ved sverdet.

Det konstantiske paradigmet ble bestemmende for forholdet mellom kirke og stat i århundrene som fulgte etter 300-tallet. Det ble for alvor anfektet av anabaptistene (gjendøperne) som tilhørte den radikale fløyen av reformasjonen på 1500-tallet. Tankene deres ble ikke uventet vurdert som farlige og kunne virke undergravende og destabiliserende. Bekjempelsen av gjendøperne forente katolikker, reformerte og lutheranere. Dogmatiske og konfesjonelle stridigheter måtte ikke tjene til å legitimere et før-konstantinsk syn på forholdet mellom kirke og stat. Derfor var det heller ingen tilfeldighet at en ved religionsfreden i Augsburg i 1555 fastholdt det konstantinske paradigmet. Et forhold var likevel nytt, nemlig en konfesjonell tillemping som betydde at fyrstens religion også ble bestemmende for undersottenes konfesjonelle tilhørighet – ”cuius regio, eius religio”. Slik falt skyggen fra Konstantin også tungt over reformasjonsårhundret.

Dermed forble den kristne nasjonalstaten det primære referansepunktet for et kristenmenneske også de neste fem århundrer. Fortsatt kunne staten gjøre et nærmest absolutt krav på sine borgeres lojalitet, enheten mellom de kristne strakk seg på sitt mest radikale til landegrensene mellom de kristne nasjonalstatene. Fra å være et tegn på en radikal og annerledes form for tilhørighet og enhet i og med Kristus, på tvers av kjønn, nasjonalitet, etnisitet og klasse, ble dåpen innenfor en konstantisk referanseramme sett som et tegn på at en først og fremst var borger i en kristen nasjonalstat.

På et tragisk vis falt Konstantins skygge også over Utøya 22. juli. Tiden er blitt mer enn moden for at kirken går seg selv og spør om det ikke koster for mye å forbli værende i keiser Konstantins skygge.

 INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 2. MAI 2012

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Jan Ingar Grindheim

3 innlegg  186 kommentarer

Meget bra innlegg

Publisert rundt 5 år siden

Bra knappen aktivert. Jeg tar meg friheten til å poste en høyst lærerik Channel 4-dokumentar om Konstantins påvirkning på den kristne kirke, som jeg tidligere har posten i en lignende tråd om samme tema, "Det kristenkonservative grumset".

Svar
Kommentar #2

Njål Kristiansen

140 innlegg  18016 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.

På et tragisk vis falt Konstantins skygge også over Utøya 22. juli. Tiden er blitt mer enn moden for at kirken går seg selv og spør om det ikke koster for mye å forbli værende i keiser Konstantins skygge.

Jeg kommer til kort her, men kanskje kan trådstarter forklare; Hvis Breivik er sprøyte gal, som folk har sagt siden 22. juli kl 18, hvordan kan man da trekke inn en logisk deduksjon helt fra Konstantins tid.

I retten i forrige uke  krøp en av psykiaterne som har synset i media halvveis til korset og sa at "i dag snakket han seg nærmest inn i utilregnelighet" slik at det med en viss rimelighet kan sies at han nærmer seg "ikke straffeskyld". Hvordan belegge kirkehistorien på en gal manns premisser slik?

Forøvrig vil jeg gi Janne Haaland Matlary rett i sine utsagn i dag. Begrens tiden vi bruker på å definere, forklare og forstå. Er mannen syk er det for så vidt greit. Da er det ikke spess mye mer å diskutere. Da går den politiske falangsen fri. Da faller han ned blandt de psyke.

Den politiske falangsen må rimeligvis gå fri fordi vi ikke kan gruppediagnostisere. Det utelukker ikke at de psykiatriske kasusene kan stå i kø like tett som en venneliste på en internettside, men det er et spørsmål som må betraktes på individnivå. Så langt har rettssaken dreiet seg om jus og psyke, og det politiske vil bare i liten grad komme til doms. Her ser vi konturene av den  fremtidige debatten.

Svar
Kommentar #3

Kjartan Ruset

11 innlegg  13 kommentarer

Konstantinismen lever

Publisert rundt 5 år siden

Det er bra at Morten Stenberg og VL set fokus på dette temaet.

Spesielt i president George W. Bush sit tilfelle må ein vel kunne tale om "ny-konstantinisme".

Under press måtte han gje sparken til sin tryggings-sjef general Boykin, som vart ein litt for ivrig korsfarar på private, kristelege møter - ein reinvaska "Onward Christian Soldiers"-ideolog.

Bush sitt kristne vitnemål var truverdig nok, men også for han vart den politiske ideologien overordna trua, desverre.

På dollarsetelen står det: "In God we trust". Det minner sørgeleg nok altfor mykje om beltespenna til Hitlers soldatar, som var støypt med teksten"Gott mit uns". Fylgjeleg vart atombombene over Hiroshima og Nagasaki  sende av stad under feltprestens bønn. Ein debattant gjorde nyleg merksam på at resonnementet bak bruken av atombomba i august 1945 (verdas til no desidert største terror-handling - som general Eisenhower var imot), var til forveksling likt slik vår eigen 22.juli-terrorist ressonerte: han drap for å førebygge og forhindre (på lang sikt) ein større tragedie. Og desverre er han ikkje åleine om å underbyggje sin ideologi "kristeleg".

Jau, konstantinismen lever, og er ei stadig freisting for dei kristne kyrkjer: å gå i to-spann med Makta for å tryggje sin eksistens. Det var likevel oppmuntrande å registrere korleis kyrkjesamfunn over eit breidt og verdsvidt  spekter tala imot krigen i Irak.

 

Svar
Kommentar #4

Sten André Fagermo

57 innlegg  1300 kommentarer

Ikke bare kristne

Publisert rundt 5 år siden

tror Gud er med de, når de utfører onde handlinger.....Hvorfor roper f eks muslimer Allah-u Akhbar når de avfyrer sine skudd mot motstanderne??? Nå, senest fra Syria?

Jeg tror mennesket har behov, av egen egoisme, å tro at Gud er med dem uansett hva de gjør.....

Svar
Kommentar #5

Arnt Thyve

17 innlegg  1299 kommentarer

Ikke Konstantins skyld

Publisert rundt 5 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.

På et tragisk vis falt Konstantins skygge også over Utøya 22. juli. Tiden er blitt mer enn moden for at kirken går seg selv og spør om det ikke koster for mye å forbli værende i keiser Konstantins skygge.

Man kan vel vanskelig gi Konstantin skylden for Utøya? Det er i så fall meget sært. Når det gjelder kristendom og Europa, er det vel bred enighet om at Europa har vært regnet som et kristent kontinent. Det er jo derfor vi har vært ledende i verden de siste hundreårene. Jeg ser ikke noe galt i å drømme seg tilbake til et mer enhetlig samfunn, men jeg ser mye galt i de metodene enkelte ønsker å bruke.

Hva konkret mener du kirken skal gjøre for å komme seg ut av "Konstantins skygge"?

Svar
Kommentar #6

Mette Solveig Müller

53 innlegg  4794 kommentarer

Politikk og livssyn

Publisert rundt 5 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.

Keiser Konstantins biograf og biskop, Eusebius av Cesarea (ca 260-340) satte begivenhetene som ledet til seieren inn i en ny tolkningsramme og skapte grunnlaget for en politisk teologi og kristen historieforståelse som gjorde kristendommen til fundament og orienteringspunkt for forholdet mellom stat og kirke.

Interessant vinkling på artikkelen din :-) Den viser vel egentlig hvilken sammenblanding det har vært av religion og politikk også i vår kultur? Kanskje er det nettopp Konstantin som inspirerte Muhammed til å bygge sitt nye samfunn over både religionen og politikken?

Uansett har det vært store kriger i kjølvannet av begge disse tradisjonene, for nettopp å befeste sin makts posisjoner. Det er makten som utøver volden til sitt eget forsvar, og for å styrke sine posisjoner.

Hvordan du mener Utøya passer inn i denne politisk - religiøse forståelsen er noe uklart for meg? Kanskje det hadde blitt tydeligere om en koblet politikk og anti-religion?

Men en sak brenner jeg for. - Og det er at vi nå evner å se de verdier våre religiøse tradisjoner har med seg i bagasjen for menneskets dannelse. Samtidig som vi må innse, at neste trinn i vår sivilisasjonsbygging, brobyggingen mellom islam og kristendommen, MÅ foregå uten bruk av vold. Bruk av vold har vist seg å bare føre til mere vold.

Og da gjelder det også ordene vi bruker. For du verden hvor mye vold vi utsetter medmennesker for med vår onde tunge? Vi kan nok skryte på oss, at vi ikke så lett blir voldelige, men vi bruker likevel tungen som sverd.

Det er med glede jeg nå leser om, at mennesker rundt om i verden innser at vold ikke løser noen problem. De skaper bare nye. Jeg tror faktisk vi beveger oss mot stadig mer fred i verden.

vennlig hilsen mette

Svar
Kommentar #7

Morgan Lindstrøm

7 innlegg  633 kommentarer

Drømmeaktig og fiktiv størrelse

Publisert rundt 5 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.

Det største paradokset er, slik jeg ser det, at en kristen enhetskultur dypest sett aldri har eksistert som annet enn en drømmeaktig og fiktiv størrelse

 Ja vel. Tror du f.eks. den muslimske verden ser det slik også..? 

Svar
Kommentar #8

Kjartan Ruset

11 innlegg  13 kommentarer

Trua og Makta

Publisert rundt 5 år siden
Meisteren utfordra både den politiske og religiøse makta. Det same gjorde apostlene og dei fyrste kristne. Når Paulus skaut si sak inn under Keisaren [som romersk borgar] var det fordi omsynet til forsamlingane kravde at han var med enno ei tid. Han hadde vore i livsfare mange gonger, og visste nok at martyriet venta før eller seinare. Breik ser seg som kristen korsfarar og riddar. Han tek Makta i eigne hender med valdelege midlar, og forventar at det skal inspirere ein revolusjon som med liknande maktmiddel skal reinse Europa for framand kulturell innverknad. Dette er i og for seg ikkje "konstantinisme" i streng forstand,men har likevel det felles med konstantinismen at trua skal verjast med makt, og om nødvendig vald.
Svar
Kommentar #9

Leif Halvard Silli

68 innlegg  589 kommentarer

Den einskilde konstantinist — veljaren

Publisert rundt 5 år siden
Kjartan Ruset. Gå til den siterte teksten.

Jau, konstantinismen lever, og er ei stadig freisting for dei kristne kyrkjer: å

Medan dollarsetelen i USA seier «In God we trust», so har Noreg heller teke ein stor kross i bruk som flagget sitt …  Eg går ikkje inn for å fjerna honom.

Korleis lever konstantinismen? Er dette, som dei ikkje har i USA, konstantinisme:

Statskyrkje-løysinga Statsstønad til trussamfunn

Det dei har i USA, er ein stendig kamp om ei mengd ting som har med kyrkja sin plass i samfunnet å gjera — til dømes:

Kva skal borna læra — og kva kan ein seia — om koss verda vart til? Skal det finnast «einkjønna ekteskap»?

Dei fleste vil kunna vera samde i at kampen mot einkjønna ekteskap — her i Norg — ikkje var nokon kamp. I grunnen finst det ikkje noko betre døme på det med «politisk korrekt» enn mangelen på reell debatt i den saka.

Er det konstantinisme å tilpassa kristen etikk til Stortinget sin etikk? (Jamfør arbeidet i Den norske kyrkja med å få til eitt eller anna ritual for einkjønna sambuarar/ekteskap.)

Eg var ikkje akkurat nokon tilhengjar av krigen i Irak. Men, då Bush skulle veljast for andre gong — og  dersom eg hadde budd i USA — kva hadde eg røysta? Kva hadde du røysta? Skulle eg har røysta på han som var bitte litt mindre for krigen i Iraq og Afghanistan? Eller på han som kunne få konservative folk inn i Høgsteretten?

Bortset frå internet usemje i kvar einskild kyrkje, er det nær gratis å vera imot krig. Det er som når kyrkja er imot oljeboring: Ingen høyrer. Ja, det å vilja at staten/oljeselskap skal høyra på kyrkjelege fråsegner om oljeboring er vel si eiga form for konstantinisme?

Kyrkja bør ha som ambisjon å prega samfunnet. Kyrkja kan ikkje prega samfunnet dersom det å vera kristen, det å stå for kristen etikk, det å vera kyrkje i seg sjølv vert rekna for å vera i strid med samfunnet. Kyrkja kan ikkje prega samfunnet dersom samfunnet si einaste haldning til kyrkja er likesæle.

Ein SV-mann og fagrørslemann sa ein gong i ei sak — som eg har gløymt kva var — at ein burde finna ein stor dampvegvals og setja i vegen, slik at ein vart nøydde å ta omsyn. Eg saknar ei liknande form for kjøtvektaktivisme frå kyrkjene. 

Svar
Kommentar #10

Morten Erik Stensberg

63 innlegg  17 kommentarer

Konstantinisme - variasjoner over et tema

Publisert rundt 5 år siden

Konstiantinisme, er slik jeg forstår det, et bevisst forsøk fra myndigheter for å bruke religionen i en samfunnsbyggende tjeneste, skape et enhetssamfunn. Det var Konstantins visjon. Selvsagt gikk det år før dette visjonen gav resultater, men den endret kristendommens posisjon. Noen kirkehistorikere vil forfekte at dette i det lange løp kom til å tjene kristendommens sak. Andre igjen er på dette som en overgivelse av viktige idealer og prinsipper. Kristendommens radikalitet ble ivaretatt gjennom ørkenmødrene og fedrene som flyktet ut i ørkenen og slik startet en motkulturell bevegelse som svar på de tilpasninger kirken gjorde etter at kristendommen fikk status som offisiell religion.

Som fenomen så endrer også konstantinismen seg, den opptrer forskjellig i europeisk og nord-amerikansk kontekst. Og den utvikler seg i pakt med samfunnets endringer. Noen snakker om en konstantinisme med fire(!) "ny" foran, altså en ny-ny-ny-ny konstantinisme. Hvorvidt et er klargjørende er en annen sak. Hensikten er vel å få fram at den endres utifra samfunnsmessig og religiøs kontekst. Det er en variant innenfor den nordiske samfunnsmodellen, en annen innenfor den Nord-amerikanske. Men felles for dem er en form for institusjonalisering hvor staten på en eller flere måter opptrer som granatist for kristne verdier i en eller annen variant. Begrepet "folkekirke" er, slik jeg ser det, en forståelse av forholdet mellom kirke og nasjon/stat som springer ut av det konstantiske paradigmet.  Innholdsmessig endres det noe i pakt med at det pluralistiske samfunnet utvikles og vokser fram. Men symbiosen mellom kirke og stat består. Kristentroen vokste fram uten å ha noen institusjonell forankring over en periode på nesten 300 år, jeg ser ingen grunn til at kirken ikke skulle klare seg uten en eller annen form institusjonell tilknytning til staten eller myndighetene. Men en slik "avinstitusjonalisering" er krevende og bare det å skulle tenke tanken fullt ut viser i hvor stor grad vi befinner oss innenfor en konstantisk referanseramme.

Selvsagt kan ikke Konstantin "bære skylden" for Utøya, men problemet er at det finnes politiske og religiøse krefter som henviser til det kristne Europa uten å gjøre mer rede for hva de legger i et slikt uttrykk. For meg er den store anfektelsen at "kristne stater og nasjoner" i det hele tatt bruker vold og militærmakt for å trygge sin egen posisjon.

Jeg mener også at kirken skal ha som ambisjon å prege samfunnet, men spørsmålet er på hvilken måte det skjer. Jeg mener det først og fremst skjer gjennom at kirkens medlemmer i større grad utfordres til å følge Jesus etter, avstå fra bruk av vold, at det å være kristen kjennetegnes av et ethos som springer ut av evangeliet, en radikalitet som også handler om oppbrudd. 

I nord-amerikansk kontekst og delvis europeisk kontekst vil jeg vel tro at et politisk engasjement innenfor rammen av dagens demokrati mer ville arte seg som engasjement i forhold til enkeltsaker, på forskjellige nivå, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror mange av de kristne som vil ha et oppbrudd fra det konstantinske paradigmet også nærer en sunn skepsis til hvordan deler av det politiske systemet fungerer. Hadde jeg vært nord-amerikaner ville jeg hverken stemt demokratisk eller republikansk.

Svar
Kommentar #11

Leif Halvard Silli

68 innlegg  589 kommentarer

Dekonstruksjon av dekonstruksjonen

Publisert rundt 5 år siden
Morten Erik Stensberg. Gå til den siterte teksten.

Selvsagt kan ikke Konstantin "bære skylden" for Utøya, men problemet er at det finnes politiske og religiøse krefter som henviser til det kristne Europa uten å gjøre mer rede for hva de legger i et slikt uttrykk. For meg er den store anfektelsen at "kristne stater og nasjoner" i det hele tatt bruker vold og militærmakt for å trygge sin egen posisjon.

Å sjå «konstanismen» i ljos av Utøya …

Orsak — men eg feste meg so mykje ved det Kjartan Ruset skreiv, at eg ikkje retteleg fekk med meg dette poenget … Samstundes som eg reagerar litt på avisartiklar som set eit fenomen i relieff til noko dagsaktuelt: Det ter seg stundom som ein måte å få spalteplass på.

Men eg skjønar no at du tenkjer på dette med at Anders Behring Breivik liksom læst vera ein konservativ og sogemedviten kristen.

Og ja, i den psykotisk sjisofrene Anders Behring Breiviks kompendium, skriv han ein del om riddar-ordenar … Og om Sigurd Jorsalfar … Og han har òg med tekst av Fjordman der Fjordman skriv om Thomas Hylland Eriksen, og eg sjølv har skrive om Hylland Eriksen sin plass i kompendiet i eit eige innlegg. Fjordmann er mellom anna oppteken av at Hylland Eriksen meiner at stavkyrkjer og ikkje minst Stiklestad, tek for stor plass i det norske medvitet/tilveret.

Ja, det finst vel knapt noko meir «konstantinsk» ved den norske soga — og kyrkjesoga — enn Heilag-Olav. Noregs ævelege konge!  Og no set du spørjeteikn ved «konstaninsimen» — fordi han har kosta for mykje, no i fjor den 22. juli …

Konstantinismen har kosta noko før òg altso, du veit det? Stiklestad er Stiklestad fordi det var eit slag der. Og likeins, då reformasjonen vart innført i Noreg, so skal det ha leidd til mange drap på dei nye prestane. Tenk det: Folk reagerar! Dei har sine eigne tankar! Det var jo ikkje meininga at dei skulle ha det!

Koss vil du få bort «konstantinismen» då? Skal du skriva om soga? Skal du lata som om Olav den heilage aldri var? Du fær ein dugeleg jobb — berre tenk på alle blomane som er kalla opp etter Olav. Alle vaskjeldene. Alle ...  heile det norske kulturlandskapet, i aller vidaste tyding! Men det stoggar ikkje der — det stoggar ikkje med Olav: Nest ut er Maria møy. Maridalen! Døyp om. Syt for at folk ikkje innbillar seg ting!

For eitt par veker sidan var dein historikar som fortalde på NRK radio at historia er farleg. Folk kan koma til å lesa Wikipedia og gjera seg tankar. Eg meiner: Ein slik mann har iallfall ikkje mykje luthersk ved seg?  For i lutherdomen er det no ikkje slik at det berre er «dei geistlege» som skal lesa teksta? Kunnskap er godt. Men ikkje godt likevel?

I det heile — det skortar ikkje på dei som i etterkant av 22. juli snakkar om «kunnskap». Anders Behrig Breivik burde ha gått på universetetet, skreiv ein student i Aftenposten. Han burde fått seg rettelege kunnskapar, sa Lars Gule her på Verdidebatt. Han er jo ein uutdanna mann, sa Thomas Hyllan Eriksen til Bergens Tidende.

Og når jogging skal hjelpa mot depresjon (nei, det hjelper visst ikkje like vel), so må vel universitet hjelpa imot psykotisk sjisofreni?

Men kunnskapen om (les: «dekonstruskjonen» av) den norske konstantinismen er i godt gjenge — og var serleg sterk just rundt 22. juli 2011: Statskyrkja vert avvikla no. Og Hylland Eriksen har gjort sin misjon — no kjem det «fleirreligiøst senter» på Stiklestad.

Ein kan jo drøyma om at historia ikkje var — at Konstantin og Heilag-Olav ikkje var. Men dersom det du tenkjer på er «kva hadde skjedd dersom berre slik og slik», so burde det vore meir nærliggjande — med tanke på 77 gravskrifter — å ha snakka om dei nære ting, det som eventuelt, og tilfeldigivs kanskje kunne hatt verknad. (For — dersom me fyrst skal trur på Anders Behring Breivik, so hadde ikkje dette hendt dersom FrP framleis  hadde vore oppe i 30% …)

Og dermed, utifrå det som gjerne kunne ha påverka, hadde det vore nærliggjande å teke omsyn til just til dei «konstantinske» kjenslene: Det er — som du er inne på — det Fjordman har reagert på. Og det er difor eventuelt ein mindre agressiv tone — mindre dekonstruksjonisistk reinsemd, mindre multi-kulturell ikonoklasme — som dermed kunne ha hindra at bomba sprang.

Eg meiner: Jamvel om du berre ymtar om nokon slik kausalitet, so er det der me burde byrja — og ikkje med keisar Konstantin. I staden høyrer eg, gjenom det du seier, at nei, du vil ta bort endå meir. Meir dekonstruksjon.

Men det er ein ting å  seia nei til konstantinismen. Det er ein annan ting å seia nei til historia. For den som er oppteken av soga, av Noregs kristendom og kristne soga, er kunnskap nykelen til å ikkje å kjenna seg åleine, til ikkje å verta desperat og sprø. For kva er vel eit fleirreligiøst senter på Stiklestad i ljos av det? Eg seier som Jesus Loyola då han vart spurd koss han skulle reagera dersom det kom fram at Paven ikkje trudde på Gud: Eit kvarter i bøn og meditasjon, so bryr eg meg ikkje.

Svar
Kommentar #12

Kjartan Ruset

11 innlegg  13 kommentarer

Alternativ til konstantinismen

Publisert rundt 5 år siden

Leif Hallvard Silli skriv:

"Det dei har i USA, er ein stendig kamp om ei mengd ting som har med kyrkja sin plass i samfunnet å gjera — til dømes:

Kva skal borna læra — og kva kan ein seia — om koss verda vart til? Skal det finnast «einkjønna ekteskap»?

Dei fleste vil kunna vera samde i at kampen mot einkjønna ekteskap — her i Norg — ikkje var nokon kamp. I grunnen finst det ikkje noko betre døme på det med «politisk korrekt» enn mangelen på reell debatt i den saka."

Ja, dette er døme på korleis kyrkjene i USA tek sitt samfunnsansvar på ein annan måte enn det statskyrkjelege Noreg. Eg meiner at "konstantinismen", dvs alliansen mellom Trua og Makta, har svekka kampen for kristne verdiar i vårt samfunn.

Hauge-rørsla er det beste døme i vårt land på korleis Trua kan prege samfunnet på ein annan måte enn gjennom vedtak i Storting og Kongens råd.

H.N.Hauge stod for ei samfunns-omforming minst like omfatande som den Heilag-Olav og dei andre norske kongane før og etter han initierte.

Hauge-rørsla er det næraste vi i vårt land kjem Borgarretts-rørsla i USA, anti-apartheid-rørsla i Sør-Afrika og Solidaritets-rørsla i Polen. (Vi kunne vel og ta med Kyrkjekampen i Noreg 1940-45). Alle desse rørslene, som i sin kjerne vart boren av kristne aktivistar, viser korleis kristne kan forme samfunnet, i tråd med Jesu ord om å vere ljos og salt i verda.

Konstantinismen hadde vel si tid, men Bibelen og historia lærer oss andre vegar å gå.

Svar
Kommentar #13

Morten Erik Stensberg

63 innlegg  17 kommentarer

Kontrafaktisk historieskrivning og konstantinismen

Publisert rundt 5 år siden
Leif Halvard Silli. Gå til den siterte teksten.

Ein kan jo drøyma om at historia ikkje var — at Konstantin og Heilag-Olav ikkje var. Men dersom det du tenkjer på er «kva hadde skjedd dersom berre slik og slik», so burde det vore meir nærliggjande — med tanke på 77 gravskrifter — å ha snakka om dei nære ting, det som eventuelt, og tilfeldigivs kanskje kunne

Jeg har ikke noe stort behov for å reflektere over hva som kunne ha skjedd eller ikke skjedd dersom historien hadde vært annerledes. Å nærme seg begivenhetene knyttet til kristendommens framvekst og keiser Konstantins rolle i dette handler  hverken om dekonstruksjon eller kontrafaktisk historieskrivning.

Mine tanker knyttet til forholdet mellom kristendommen/kirken og framveksten av det kristne Europa dreier seg i all hovedsak om hvilke hvordan kristendommen forstår seg selv innenfor rammen av et etter-kristent Europa. Dette er tanker som har engasjert meg i lang tid, at jeg knyttet dem til 22. juli hadde mest av alt å gjøre med Behring Breiviks klisjeaktige referanser til korsfarermotiv og frykten for det flerkulturelle samfunnet.

Som Kjartan Ruset skriver handler denne tilnærmingen mest av alt hvordan kirken (og religion for den del) ofte har latt seg bruke og blir brukt av politiske makthavere. Mitt anliggende er mest av alt å reflektere rundt sammenhengen mellom ekklesiologi (kirkeforståelse) og samfunn, særlig innenfor det området som relateres til politisk teologi. Forøvrig så finnes det en kritikk av det konstantiske paradigmet innenfor de forskjellige kristne konfesjonene, protestantisk så vel som katolsk. Men det er ikke knyttet til et oppgjør eller en dekonstruksjon av den kristne tro som så dann.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
3 minutter siden / 634 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
10 minutter siden / 202 visninger
Siv Engebråten Bonde kommenterte på
Berøringens vendepunkt - oppstandelse og sårbarhet
11 minutter siden / 107 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
41 minutter siden / 1027 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 251 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2878 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
rundt 1 time siden / 202 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
rundt 1 time siden / 634 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1707 visninger
Johan Velten kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1027 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2878 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2878 visninger
Les flere