Teologi og meninger

Herved et innlegg fra min hjemmeside, www.eyvindskeie.no, som også legges på verdidebatt, som en del av samtalen.

Jeg innser at jeg etter hvert er en voksen mann på nærmere 65 år, og dermed sikkert ikke helt oppdatert på samtidens teologi, slik den utøves ved de teologiske fakulteter. Jeg prøver å være lyttende og åpen. Det er alltid noe å ta med seg!
I det siste har jeg stusset over enkelte utsagn fra noen yngre fagteologer, ikke fordi jeg blir veldig provosert av det de sier, men fordi de fremfører dem med en sikkerhet som synes å fjerne noen viktige spenninger i materialet, og dermed gjør de teologiens format trangere og mindre.
I diskusjonen om apokatastasis, læren om alle tings gjenopprettelse, gir to ynge forskere og fagteologer uttrykk for at de helt og fullt går inn for denne tolkningen av domsperspektivet i troen og tilværelsen.
For min del er jeg svært tiltalt av denne tanken. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik at jeg uten videre kunne forkynne med stor trygghet for alle mennesker at alle skal bli frelst til sist. Men jeg får meg ikke til å si at vi, etter den store forvandlingen, skal sitte til bords i gleden i Guds Rike sammen med historiens aller største drapsmenn, overgripere og torturister.
Problemet er at jeg ikke finner noe mandat for en slik forkynnelse i Jesu ord og i Det nye testamente. Der finnes det et helt annet alvor, og det må jeg på en eller annen måte også ta med meg opp på prekestolen, og brytes med i gudstjenestens bønn og salmer.
Like før helgen, i Vårt Lands tekstverksted, var det en annen, yngre teolog som kontant avviste enhver tanke på at Jesus død på korset hadde noe som helst med offer å gjøre. For henne var det en helt utenkelig tanke at Gud skulle ha ofret Jesus, han ble drept fordi han talte mot makten i sin egen samtid.
Jeg er enig med denne teologen i at det går an å betrakte Jesu død som et justismord eller som et drap. Men er det nok? På den måten kommer vi i det hele tatt ikke i nærheten av det som er troens tolkning av Jesus død på korset. Vi kan ikke bare oppgi å finne ut av og sette ord på hvordan Jesus død var et offer, til soning for mange.
Jeg er absolutt klar over at begrepene "offer" og "soning" setter oss i kontakt med en religiøs begrepsverden som må fortone seg ytterst fremmed for den kulturen vi er en del av. Av og til kan det synes nesten umulig å sette en slik begrepsverden i dialog med såkalt moderne menneskers livstolkning og selvoppfatning.
I morgenandaktene i NRK får vi ytterlige et eksempel på hvor vanskelig dette er. Jeg hører relativt hyppig på disse sendingene, og er nesten ikke i stand til å huske sist det var en andaktsholder som gjorde et forsøk på å engasjere, forkynne eller trøste med en henvisning til Jesus offerdød på korset. Og det gjelder også teologer og forkynnere med et såkalt konservativt eller sentralkirkelig ståsted.
Hva er det som er i ferd med å skje?
På den ene siden kan virke som om vi holder på å gå inn i et klima med skarpere teologiske fronter, og hvor noen fra den mer "progressive" siden har bestemt seg for å tale med mer tydelig røst. På den andre siden er det også slik at en mer "klassisk" forkynnelse av Jesus og hans offerdød på korset hos mange "konservative" er i ferd med å bli erstattet av et "snilt" gudsbilde, kombinert med en utstrakt bruk av terapeutiske motiver i den konkrete utformingen av forkynnelsen. Det handler om livsmestring, håp og livstro, men ikke så mye mer.

ww.eyvindskeie.no