Terroristen – en av oss

Det faktum at Anders Behring Breivik er en av oss, født og oppvokst i et av verdens beste og mest fredsæle nasjoner, bør mane oss til ydmykhet og ettertanke. Det viser at i alt vårt ønske om å bevare vår velferdsstat og våre demokratiske verdier, vår kulturarv og våre kristne verdier, ligger en kraft som kan gjøre den mest ihuga forsvarer av det gode til en som selv fremmer det onde.

Bestialske. Dette er på sett og vis noe av kjerneelementet i Breiviks egen bestialske handling. Som egenerklært forsvarer av vår felles kulturarv, forvandles han til en ondskapens fanebærer både i ord og handling. Men igjen, dette er ikke enestående for Breivik. Selv den mest glødende kristne, den mest ihuga humanetiker, ja, selv den varmeste sosialdemokrat, står i den samme faresonen. Enhver som alvorlig vil sloss for det gode, står i fare for å begå onde handlinger. Ingen av oss er immune mot ondskapen, den finnes nemlig som et element i oss alle.

De beste intensjoner og mest rettmessige indignasjon til tross, den enkelte av oss har en flik av de samme kreftene som drev terroristen til sin udåd. Den kjente psykologen Philip Zimbardo fremhever dette skremmende aspektet i boken The Lucifer Effect. How Good People Turn Evil. Med utgangspunkt i det klassiske fangeeksperimentet som i sin tid ble utført ved Stanford University samt senere forskning, viser han hvordan ellers fredelige mennesker under gitt omstendigheter selv kan komme til å begå skremmende grusomheter.

Ondskapens krefter. Dette kaster et lys over rettssaken mot Breivik som er tankevekkende. Den paradoksale kombinasjonen av en rettmessig indignasjon i møtet med det onde, blandet med en iboende fascinasjon for det samme vi ønsker å bekjempe, gjør at vi selv som tilskuere eksponeres for ondskapens krefter. Vi er aldri bare passive tilskuere som nøytralt betrakter det onde på trygg avstand. Nei, selv med vår moralske indignasjon er vi i faresonen.

Det gode og trofaste fremstilles ofte som kjedelig og grått. Ondskap og råhet oppfattes langt mer fargesprakende og fascinerende. Slik er det i medienes verden. I den virkelige verden er ting annerledes, sier den franske filosofen Simone Weil. Der er godhet berikende og nyskapende, mens ondskapen er grå, grusom og lammende. Saken mot Anders Behring Breivik viser til fulle denne paradoksale spenningen. Mens mediene svermer rundt drapsmannen, kjemper lemlestede og traumatiserte unge mennesker for å få livet til å henge sammen og pårørende sliter med sin sorg og sine savn.

Åpent oppgjør. Et aspekt ved den enorme interessen rundt Breivik-saken er legitimt og viktig. De myrderier han har begått, kan og skal ikke glemmes eller henvises til lukkede rom. Ofrene har krav på et så grundig og åpent rettsoppgjør som mulig. Ondskapen må blottstilles, tiltales og straffes. Straffen har noe av den samme funksjonen som tilgivelsen. Dette sier den tyske filosofen Hannah Arendt med erfaringer fra rettsoppgjøret mot nazismen. Både straff og tilgivelse har som mål å sette en stopper for onde handlingers iboende og destruktive langtidsvirkninger.

At den andre sakkyndigrapporten kom til konklusjonen at Breivik er tilregnelig, er i dette perspektivet svært viktig. Det er åpent hva retten faller ned på, men mitt håp er tilregnelighet. Breivik er et moralsk ansvarlig menneske som må ta sin straff. Straffen inngår dermed som et element i restitusjonen av det menneskelige, ved at en rettmessig dom gjenoppretter noe av det ondskapen har ødelagt.

Iboende fare. Likevel, i kampen mot det onde synes der alltid å ligge en iboende fare. Arbeidet med militæretiske spørsmål, knyttet til kampen mot krigens grusomheter, gir oss her en viktig innsikt. Faren er at den som rettmessig vil bekjempe det onde, selv står i fare for å utvikle sider ved seg selv som en i utgangspunktet ville bekjempe. I kampen for det vi mener er godt, utsettes vi selv for noe av den samme kraften vi ønsker å nedkjempe.

Hva gjør ondskapen med oss? Vi kan ikke stilles oss på utsiden av det som skjer som nøytrale kikkere. Slik bestialiteten på Colosseums blodstenkte arena påvirket publikum, påvirkes vi nå av ondskapen som bløtte jordsmonnet på Utøya med ofrenes blod.  Nå er det vårt liv det gjelder, vår evne til å bekjempe det onde. Rettsaken forstått som et oppgjør med det onde utspiller seg ikke bare i tinghuset, men i ethvert hus i dette land. Spørsmålet er hvordan vi, både som individer og som samfunn, konkret bekjemper det onde. Rundt oss så vel som i oss.

Forsake djevelen. I kirkens historie er det å forsake djevelen og alle hans gjerninger fremhevet som en viktig måte å bekjempe det onde på. En skal altså ikke gi kraft eller oppmerksomhet til de kreftene som ødelegger. En skal tvert om vende seg bort og i stedet handle godt i ord og gjerninger.

Blir vi i stedet spist opp av fascinasjonen av det onde, har vi selv tapt noe viktig i denne rettssaken. Vi manes til kamp, til oppgjør med det onde, men da gjennom å gjøre det gode. Gjøres vi til passive og selvtilfredse tilskuere gjennom det mediesirkuset vi nå opplever, har ondskapen vunnet en ny seier. Da er vi selv fanget av den samme likegyldigheten som preget Colosseums tilskuere. Likegyldigheten har alltid vært en av ondskapens viktigste medspillere – og en nødvendig forutsetting for fremveksten av enda mer ondskap.

Underholde? Det gode og trofaste fremstilles ofte som kjedelig og grått. Ondskap og råhet oppfattes langt mer fargesprakende og fascinerende. Det er her kampen nå står. Nøyer vi oss med å la oss underholde av ondskapens fascinasjon? Eller makter vi med ydmykhet og trofasthet å bygge videre på de verdiene som vårt samfunn er tuftet på, uten at vi samtidig mister vår verdighet og vår moralske integritet?

INNLEGGET FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. APRIL 2012