Om Martin Lönnebo - han som gir helligheten navn og ansikt

Under et besøk i Klosterkirken i Vadstena for to år siden kom jeg i prat med en dame. Av en eller annen grunn kom jeg til å nevne Martin Lönnebo. Ansiktet hennes lyste opp og hun sa ”Ja, han lever som han lærer”. Så sa vi ikke noe mer. Det var ikke mer å si. Begge hadde vi en fornemmelse av at det var akkurat slik det var.

For de fleste nordmenn er Martin Lönnebo kjent som Kristuskransens (svensk Frälsarkransen) far. Den har forresten kommet ut på nytt i fjor (2011), bearbeidet noe, formet av de innsikter og erfaringer forfatteren har gjort seg siden den kom ut for omtrent 15 år siden.

Men alt før Lönnebo skrev om Kristuskransen var han en profilert leder innenfor Svenska Kyrkan. Fra 1980 til 1995 var han biskop i Linköping. Som ny biskop skrev Martin to hyrdebrev, et til prestene og et til medlemmene i Den svenska kyrkan i bispedømmet. Adressater for det siste brevet var husholdningene og slik fikk rundt en halv million mennesker mulighet til å lese brevet. 700 mennesker besvarte brevet og noen av dem er gitt ut i boken  Kristendomens Återkomst (1982). Boken ble diskutert og debattert på grunnplanet, blant vanlige mennesker, og rundt om i menighetene. På mange måter ble denne boken programmatisk for hans år som biskop. Et sted skriver han om kirkens utfordring: "Vi behøver en kirke som kjenner sin identitet og vet sitt mål med mennesker som har en personlig Frelser, som sier sitt ja og søker å følge etter Kristus inn i den moderne verden. Det kirkelig sakramentale og det personlig fromme, bør innesluttes i den store Enheten, Guds verden ikke uteslutter sosialetikk, økologi, vitenskap og kunst, kamp og kontemplasjon, tårer og latter, hvilket er den klassiske kristendommens kjennetegn. Den kirken har en framtid. Bare kirker med profil virker tiltrekkende på den moderne verden. Klassisk kristendom som grunn, med skapende visjoner om nuets og framtidens kirke, lydighet, kjærlighet og tålmodighet til å la dem bli realistisk virkelighet, det er den profil vi behøver for å holde kirken sammen og nå ut til vårt folk med fredens budskap".

Men 23 år senere i 2005, i et intervju med Kjell A Nyhus som ble gjengitt i Halvårsskrift for Praktisk Teologi, sier han følgende om diagnosen han stilte i Kristendomens återkomst:- Jeg hadde for kort tidsperspektiv. Det har skjedd veldig lite siden jeg skrev denne boka. Men om kullet mister gløden og spres ennå mer, blir det ennå vanskeligere å få ilden til å blaffe opp. Likevel opplever jeg at det finnes muligheter… det kan komme ild til kirken utenfra. Selv har jeg møtt mennesker som har kommet til tro helt uten noen kristelig bakgrunn eller kirkelig tilhørighet. Det kan komme vekkelse og fornyelse til kirken fra sekulære kretser – vi får hjelp! Det virker ikke som om fornyelsen kan komme fra biskoper og kirkestyre, fra toppen av hierarkiet, men ved et Guds under kan det komme nedenfra. (LANG STILLHET). Det er ingen sterk varme i våre kirker. Troen, håpet og kjærligheten er ikke sterke i våre menigheter. Men det finnes mye lengsel… Og det er ”mycket synd om prästarna”, de opplever at de mislykkes. De arbeider hele livet men får sjelden spørsmål om det aller viktigste; hvordan skal jeg bli frelst? Hvordan kan jeg søke Gud? Men det er mye lengsel”.

Lönnebo er enhetens teolog. Han binder sammen himmelsk og jordisk, helligdag og hverdag, det store og det lille. Bruddet, bristen mellom det hellige og det hverdagslige, det sakrale og det profane, har fått sitt botemiddel gjennom inkarnasjonen. Kristen tro handler om å helliggjøre det alminnelige. Kristen tro handler ikke om å bli mindre menneskelig, om å fornekte det menneskelige. Snarere tvert om.

I en liten betraktning samlet i boken Fyra år med Martin Lönnebo (2002) skriver han følgende: "Jo, jeg vil skrive til meg selv. Men jeg vet ikke hva. Det er ingen orden på fasten min. Og om jeg ikke kan skrive til mitt eget hjerte, så vet jeg ikke adressen til ditt". Han skal skrive om fasten, men får det altså ikke til. Men med ett ringer telefonen. Det er en eldre nabo fra hjemtraktene hans, Storkågeträsk, Martin spør hvordan det går og får høre historien om mannen som er blitt dement, at de måtte flytte fra huset sitt. Gjennom mange år har hun stelt for en dement ektefelle til tross for store smerter i hoftene, men nå var det så hun måtte opereres. Hofteleddene er fjernet og hun sitter i rullestol. Men kvinnen legger fram sin bekymring for Martin. "Det eneste jeg må klage over er at jeg har vansker med å konsentrere meg når jeg leser din bok (Kristuskransen). Hvordan skal jeg bære meg ad for å få meditert? Jeg får vel stole på Guds nåde?" Han svarer: "Du skal ikke bære deg ad. Glem boken min. Du trenger den ikke. Du har forstått hva det vil si å være menneske og kristen. Nå skal du bare svømme i nådens hav, vannet er mildt og bærer deg. Du vil ikke savne hofteleddene dine, men kan flyte omkring med blikket rettet mot himmelen". Lönnebo takker for samtalen, setter seg ved pc'en som skriver for og til sitt eget hjerte: "Faste, mitt hjerte, er oftest det mest opplagte av alt. Ikke uroe deg så mye. Faste er å se, høre, kjenne og gjøre det opplagte som livet gir deg akkurat nå. Ditt kall er med trofasthet å veve din livsvev. Og siden glemme at du har gjort noe som helst. Faste mitt hjerte, er å forsøke tenke, kjenne, ville og handle slik som du tror at Frelseren skulle ha gjort om han var i ditt sted. Forestill deg at du ser med hans øyne, hører med hans ører, taler med hans munn, handler med hans hender. Da kommer livet til å gi deg så mange oppgaver… Verden bæres oppe av de skjulte helgenene, de som gir sine liv for at verden skal ha brød, fred og helliggjørelse. Frelseren kjenner dem alle. Han ser på dem med glede. Han fryder seg over at de er så mange, at de er like tallrike som himmelens stjerner og at de lyser så klart. De viser veien hjem. De er hans kirkes herlige diadem".

En grunnleggende side ved Marin Lönnebos teologi er at den er sakramentalt forankret og kirkelig fundert. I oppfølgeren til Kristendomens återkomst, Frågor om vägen till tro (1987) skriver han blant annet følgende om nattverden: "Brødet i nattverden er også et tegn på hele livet. Bryter vi og deler brød i kirken, bør vi bryte og dele hverdagens brød. Jeg tror på en sosial revolusjon som ikke har den knyttede neven, men det brutte brødet som tegn. En kristen ser Kristi hender virksomme i nattverden. Han tar brødet, takker, bryter det og deler ut. Samme program bør også gjelde våre hender. Jorden er et eneste bord. For en kort tid er vi alle gjester".

Martin Lönnebo har lest og skrevet mye. Men som han selv sier det i Väven: ”Visdom lærer man gjennom et klokt levesett. Hellighet kan kun læres gjennom hellighet… Målet for et hellig liv er Gud.” Men begynnelsen og fullendelsen på et slikt liv starter med Kristus, holdes oppe ved Kristus og ender i Kristus. I intervjuet med Kjell A Nyhus henter Lönnebo framørkeneremitten Makarios, en av de store skikkelsene på 300-tallet som et bilde på dette. Makarios samlet filosofer og lærde rundt seg og var særdeles framgangsrik. En stor mann i kirkens historie. Det fortelles om Makarios at da han stod ved himmelens port var det Kristus selv som stod bak porten og ventet. Makarios banker på, og Kristus spør: Hvem er du? – Det er Makarios, den store ørkeneremitten. - Makarios, du må dra tilbake til verden og søke for å finne det ord som kan åpne himmelens port. Han søkte og mente å ha funnet det rette ordet, den rette innsikt, han ble nesten lutheraner. Han banket forsiktig på porten og Kristus spurte: Hvem er du? - Jeg er en synder. - Du har nådd langt, Makarios, men det er ikke ordet ’synder’ som åpner porten. Dra tilbake. Da Makarios kommer for tredje gang og svarer på spørsmålet; hvem banker på porten? svarer han: Det er du! Da åpnes porten, for Kristus i oss er det eneste som åpner himmelens dører.

Hellighet er ikke en ekstra side ved livet, noe for de spesielt interesserte. Hellighet handler for Lönnebo om livet mitt her og nå. Som han sier et sted i Väven så er det slik at de kristne dydene trives i hverandres selskap. ”Vær praktisk i det åndelige. Vær ærlig, uredd og jordisk. Det er mine tre råd – som ikke er helt lette å følge… Dyder er som spedbarn, de krever omsorg. Selv gjør de ingenting. Du må bære dem. Hvis du ikke steller med dem blir de underernærte. Men hvis du steller dydene som en god mor eller far, kommer de til å vokse seg fine og sterke. En dag når ulykken rammer deg, er det Kjærligheten eller Tålsomheten, Overbærenheten eller Selvbeherskelsen som bærer deg.”