Verdidebatt

Ondskap eller galskap?

Blir ondskapen lettere å komme til rette med dersom den kan rubriseres under ordet “galskap”?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Spørsmålet har meldt seg med full tyngde etter de to rettspsykiatriske rapportene om Anders Behring Breiviks mentale tilstand ble offentlig gjort kort tid før rettsaken startet.

For noen er nok galskapen som fenomen i en viss forstand lettere å komme til rette med enn ondskapen. Derfor virker det som en besnærende tanke å rasjonalisere bort ondskapen. Udåden som rammet Norge 22. juli kan sykdomsforklares. Handlingen springer ut av et sykelig verdensbilde, den er et utslag av “galskap” og kan settes inn i en mer begripelig årsakssammenheng hvor den lar seg forklares og diagnostieres, psykiatriske perspektiv og tilnærminger løser” gåten” Anders Behring Breivik. Ondskapen viker tilsynelatende for galskapen. Vårt behov for rasjonalitet i møte med ondskap av et ufattelig omfang blir omgjort til et spørsmål om gjerningsmannens irrasjonalitet eller utilregnelighet. Men spørsmålet er om det bak denne slutningen skjuler det seg en antakelse om at det norske samfunnet ikke “skaper” mennesker av Breiviks støpning - han er egentlig en fremmed blant oss. Alt han står for er oss fremmed og derfor har vi et underliggende behov for å markere en avstand til Breivik og støte ham fra oss. Når det viste seg at det ikke var en islamsk fundamentalist som var på ferde, så fant vi “heldigvis” frem til at det dreier seg om etnisk nordmann som muligens er “gal” eller strafferettslig utilregnelig for å bruke jussens språk.

Forståelig nok motsetter Breivik seg alle forsøk på sykeliggjøring, han ønsker etter alle solemerker å fremstå som tvers igjennom rasjonell og tilregnelig. For ham er det en større straff å bli fratatt sin tilregnelighet enn det er å bli dømt som et rasjonelt menneske uten svekkede sjelsevner. Slik sett er det kanskje, fra en side sett, til og med ønskelig at han blir dømt til forvaring og ikke til soning og fengselsstraff. En eventuell forvaringsdom forvandler hans jo rasjonalitet til utilregnelighet.

Rettspsykiatrien og jussen må operere med distinksjonen mellom tilregnelighet og utilregnelighet, men for den som er rammet vil jeg tro at det uansett oppleves som ondskap. Faren med å fokusere på Breiviks tilregnelighet eller utilregnelighet er at det fører til en skjelning mellom galskap og ondskap som kanskje forblinder oss mer enn den gjør oss seende.

Den ondskapen som åpenbarte seg julidagen 2011 er kanskje for mørk og tung til at vi vil konfronteres med den som fenomen eller uttrykk for “ren” ondskap, lettere blir det da om den kan karakteriseres som galskap. Dreier det seg om galskap, så skyldes den jo sykdom og kan forklares utfra Breiviks manglende tilregnelighet. Dermed blir sykdommen den egentlige syndebukken og, også til viss grad, forklaringsmodellen på hvordan noe slikt kunne skje. Slik sett tiltar psykiatrien seg den rollen som religionen en gang hadde, den definerer og forklarer hva som er sykt og friskt, rent og urent, ondskap og galskap. Dersom ondskapen blir gjort til galskap, kan samfunnet “friskmeldes” og vende tilbake til “normalen”.

Galskapen er det plass til så lenge den kan underlegges behandling, men ondskapen, derimot, eksisterer i beste fall som et marginalt fenomen. Dersom den likevel kommer til syne forstås og tolkes den helst en systemsvikt, en mangel som skulle vært fanget opp av skole, barnevern eller behandlingsapparat. At mennesket skulle ha i seg en kapasitet til ondskap synes vi ikke å ville forholde oss til, vi vil helst leve med illusjonen om at den eksisterer blant oss som et marginalt fenomen.

For som fenomen har ondskapen i seg dimensjoner av rasjonalitet og overveielse som gjør at den fremstår som svært presis og veloverveid, dens verdensbilde og virkelighetsforståelse gjør det lett å dele verden inn i svart og hvitt, venner og fiender. Ondskapen er fremmed overfor alle forsøk på nyanser og avveininger.

Men saken dreier seg nemlig om at hele vårt sivilisasjonsprosjekt står og faller med om vi er i stand til å temme ondskapen og kontrollere den. Skal vi lykkes med det må vi, kanskje motvillig, også erkjenne at ondskapen eksisterer som en egen størrelse som går utenpå alle modeller som vil sykdomsforklare den.

Det som rammet Norge en julidag i fjor lar seg ikke dypest sett ikke forstås på noen annen måte enn som kalkulert og veloverveid ondskap. Også når rettspsykiaterne griper til årsakssammenhenger som sykeliggjør ondskapen og forstår den som utilregnelighet, tror jeg det er helt nødvendig at vi fastholder at det var ikke “galskap” som rammet oss, men den rene ondskap.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt