Bjørn Erik Fjerdingen

98    5619

Da det onde eksisterer - da eksisterer Gud

Djevelen og jomfruen.22/7. Anders Behring Breiviks ugjerninger 
møtes med rosetog og sang. Men den norske pasifisme har også en mørk side. AV: nina witoszek professor, senter for Utvikling og Miljø, Univeritetet i Oslo.

Publisert: 27. apr 2012 / 505 visninger.

Kronikk i Aftenposten 27.4.12

For de fleste av dem som har overlevd totalitære konsentrasjonsleire, eksisterer djevelen. Ondskap er ikke et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie.

Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Djevelen bodde i bataljoner av korsfarere som - med pavens velsignelse - marsjerte mot Jerusalem, plyndret, voldtok, myrdet, stakk «hedenske» barn på stekespidd og grillet dem levende. Den var i legene som tok jobb i Auschwitz og åpnet gasskamre for å sjekke hvor mange som døde. Den var triumferende i sovjetiske apparatchiks som trente skolebarn i å rapportere sine foreldre til politiet.

Ondskapens bærere

Den israelske forfatteren Amos Oz har skrevet at ondskapens fremste bærere er fanatikere som vil frelse din sjel fra demokrati, materialisme, ytringsfrihet, pluralisme og kvinnerettigheter. De er fulle av kompromissløs selvrettferdighet, og de elsker teater og kitsch. De er hellige krigere som raser over sine sosiale, økonomiske og seksuelle frustrasjoner og ødelegger andres liv som en kompensasjon for sine mangler. Ifølge Winston Churchill er det å snakke med en fanatiker bortkastet tid fordi «he won’t change his mind and he won’t change the subject».

Det som er mest slående for forskere på moderne ondskapshistorie, er at i det norske tilfellet er det ikke Anders Behring Breivik som er anormal. Det er Norge som er det. Skandinavia - og Norge spesielt - har vært en relativt fanatikerfri sone i det moderne Europa. Sammenlignet med, la oss si, det ukrainske eller palestinske landskapet som «husker» bestialske grusomheter, bunnløs sorg og millioner av lik, er det norske landskapet sunt og uskyldig som et barnebilde.

Pasifisme über alles

Bortsett fra den andre verdenskrig og, selvsagt, norske troppers daglige møte med ondskapen i Afghanistan har Norge vært relativt spart for sjelelig korrosjon forårsaket av ondskapens kraft. Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.

Våpeneksport og -import er en nødvendig business som er mentalt bearbeidet på samme måte som man bearbeider slakt, blod og redsel som skjuler seg i en pakke biff. I denne fredsgjennomsyrte virkeligheten blir handlinger av ekstraordinær heroisme - som Max Manus’ kamp mot tyskerne - gjort til en vaklende legende som ikke forteller om en mann nordmenn bør imitere, men om en helt med dårlig samvittighet over tapte liv.

Omsorg for en underdog

Denne etos er ikke tilfeldig. Den er en del av den nasjonale grunntradisjonen som er rotfestet i den kristne opplysning - en arv basert på idealer av medlidenhet, omsorg for en underdog, reform heller en revolusjon og dyrking av langsom, pragmatisk tilpasning til nye situasjoner. Den norske reaksjon på 22. juli er denne kristne opplysningens mest slående uttrykk. Jeg kunne ikke forestilt meg lignende respons i Polen, Spania eller England: Der ser jeg for meg fordømmelser fulle av dramatisk retorikk, protester utenfor parlamentet og retten med paroler som sier «Kill the bastard! We want Death Penalty for the Monster!», spredte konspirasjonsteorier om CIA- eller KGB-engasjement etc. Men dette er fremmed i Norge. Når Djevelen slår, snakker man om mer åpenhet og mer demokrati. Selvsagt, dette er bare ord, men det er også en bekreftelse på styrken til den oppløftende, rasjonalitetsbaserte tradisjonen. En tradisjon som har fengslet hele verden.

En mørk side

Men den norske pasifisme har også en mørk side. Mange utenforstående observatører stusset over en politiaksjon som viste lite mot eller angrepskraft. Like mange reagerer på hyggelig håndhilsing på massemorderen. Vi forstår at i Utøya-
dramaet fungerte selvoppholdelsens instinkt: Ungdommen flyktet for å berge livet. Men hva med selvforsvar og selvoppofrelsesinstinkt? Eller den oppfinnsomme, askeladdenske tilnærmingen? Hvorfor var det slik at med få unntak var det først og fremst ikke-norske deltagere i tragedien - de tsjetsjenske brødre og tyske turister - som var villig til å risikere sine egne liv for å redde andres?

Stoler på staten

Disse forstyrrende spørsmål viser i siste instans til den norske Bildung: Et bindende sett verdier som er lært på skole, formidlet av familien og forsterket av nasjonale myter. Denne Bildung har ikke forberedt noen på møte med Djevelen. For ikke så lenge siden lærte norske barn å være byggere av den heroiske velferdsstaten og stole på seg selv. I dag lærer de å bli do-gooders som stoler på den allmektige staten. Bildungsprogrammet er sterkt på å plante ideer om fred og på reglene om å være snill mot de andre. Men det er svakt på å takle uforutsigbare situasjoner og skape kreative løsninger.

Skåne barn

Trenden er å skåne norske barn for så mye livsstress som mulig, fra klapsfri oppdragelse til karakterfri skole. Denne tilnærming benekter den nyeste forskning i nevrovitenskap som beviser at evnen til å takle uventede og krevende situasjoner er plantet først i barndommen og mindre i moden alder. Eksperimenter på Harvard og Max Planck Institutt i Berlin viser at moderat motgang i barndommen er en læretid for fremtiden. Konklusjonen er: «Vi vet ikke om det å ha et godt liv faktisk er bra for oss.» (Peter Hall, Wisdom). Det er nok å tenke på filosofiske læresetninger om verdien av motgang fra Horace til Benjamin Franklin. Det som er nytt, er at den gamle visdommen er blitt bekreftet gjennom skanning av menneskelige hjerner.

Slå hardt

Utfordringen er: Hvis Norge fortsetter å være en «leasure state» som nyter velstand og stabilitet, kan landet miste guts av mangel på trening. Nordmenn synes å si: «Ha mot til å leve. Hvem som helst kan dø.» Dette høres riktig ut, men sier lite om hvordan vi er forberedt til å takle andre breiviker både på høyre og venstre side. Min mistanke er at bedre sikkerhet og mer kjærlighet ikke er nok. Vi trenger en Bildung som er basert på en «martial arts»-tilnærming: Evnen til å slå hardt når nødvendig, kombinert med en sterk etikk om selvbeherskelse og respekt for livet. Først da kan man motstå Djevelen.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Ikke bland teologi og politikk

Publisert rundt 5 år siden

Du mener altså at det onde eksisterer som en makt ? Blir ikke det da dualisme, ikke monoteisme? Som manikernes Lysets og Mørkets Riker, og herskerne i de to rikene som de gudommelige ? Altså ikke som Augustin fremhevet, et utslag av synden ? Men så kan man jo undres hvor kommer i så fall synden fra ? Fra Djevelen ? Men i så fall hvem er Djevelsen ? Da krysser du grensen til det gnostiske på sett og vis, og han blir demiurgen , det onde skapervesen (Jahve?). Hvem er da i så fall ABB et redskap for ?

Du bør ikke blande teologi og politikk, det fører knapt noe godt med seg.

 

Svar
Kommentar #2

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Kjell Aarsund. Gå til den siterte teksten.

Du bør ikke blande teologi og politikk, det fører knapt noe godt med seg.

Hvor har jeg blandet politikk og teologi?

Den får du dra lenger på landet med. 

Svar
Kommentar #3

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.»

Alexander Wat beskriver da han merket djevelen i all sin grusomhet, da begynte han å bli en troende.

Hvorfor finner noen mennesker Gud midt i det ondes gjerninger.   I nærheten av slutten på sin eksistens.  Da mennesket kjenner dødrikts og djevelens krefter, finner mange mennesker troen på Gud.

Hvor er Gud i grusomhetene?  Grusomhetene som er det ondes ansvar og gjerninger.  Hvordan virker Gud hos mennesker i sorg, midt i tragedien?  Hvor er kjærligheten da det onde herjer med mennesker?

Gud er kjærlighet og kan bare gjøre det gode.  I grusomhetene i det ondes gjerning kommer Gud med trøst og styrke.  Det kommer Gud til de som lider under ondskapen med ordene om frelse og et evig liv i himmelen.  Der kommer den treene med hvile fra grusomhetene, til trøst å styrke og med sin kjærlighet.

Gud forteller i Jesaja 15 om hvor Han bor:

Den som er knust og nedbøyd i ånden

15 Så sier han som er høy og opphøyd,
          han som troner evig,
          Den hellige er hans navn:
          I det høye og hellige bor jeg
          og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
          Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
          gi hjertet liv hos dem som er knust.

Svar
Kommentar #4

Solveig Bøe

0 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Å si at djevelen eksisterer som kraft er vel helst det å si at det onde eksisterer i verden, som noe vi direkte kan erfare? Djevelen er personifiseringen av denne kraften kan man si, og det betyr ikke nødvendigvis dualisme.

En måte å forholde seg til djevelen på er å oppfatte ham som uttrykk for det vesenet som er lengst borte fra Gud, og som dermed nærmer seg det rene Intet, eller den absolutte ikke-kjærlighet & dette rene Intet assosiereres også med stedet Helvete (den som står helt alene, utenfor fellesskapet av kjærlighet er dermed allerede i der, i Helvete). Og tenker man seg ikke, i allefall ifølge katolsk tankegang, djevelen som en skapning som ble til før menneskene, hadde fri vilje i kun ett øyeblikk, og da valgte seg bort fra Gud for alltid uten angrefrist, mens menneskenes frie vilje vedvarer.

Gud skapte vesener med fri vilje fordi et univers med slike vesener er mer fullkomment enn et univers uten. Men med fri vilje kom også muligheten til å velge det som ikke er godt, altså det onde (negativt bestemt). Ingen dualisme her, men ondskapen eksisterer som mangel (på godhet) skapt gjennom våre frie valg. Det mente i allefall Thomas Aquinas.

Til slutt: om påstanden om at da det onde eksisterer - da eksisterer Gud. Nei, ikke for en ikke-troende, men det gode vil eksistere.

Svar
Kommentar #5

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Solveig Bøe. Gå til den siterte teksten.

Til slutt: da det onde eksisterer - da eksisterer Gud. Nei, ikke for en ikke-troende, men det gode vil eksistere

Om det kun var Gud med sin kjærlighet - ville mennesket da være fritt og ha fri vilje? 

Det er to makter i den åndelige virkelighet.  Det forteller Bibelen oss og det kjenner og erfarer vi mennesker daglig.  Det gode med kjærlighetens Gud - og den onde, djevelen med onde gjerninger.

Om kun det gode fantes ville ikke menneskene kunne ha fri vilje.  Gud kan ikke gjøre det onde.  Å tvinge alle mennesker til å tro på Gud - ville gjøre mennesker til slave under troen.  Å gjøre alle mennesker til slaver, er en ond gjerning.  Gud kan ikke gjøre ondt - Gud kan ikke gjøre oss til slaver av det gode - Gud kan ikke tvinge oss til slaver av troen.

Jesus viser dette, da Han sier at Han kommer for å sette slavene fri.  Fri fra lovreligionen i jødedommen.  Jesus kom med kjærlighet - med nåde - med frelse - med godhet - med frihet.

Også med frihet til å følge jødedommen. 

 

Svar
Kommentar #6

Solveig Bøe

0 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Om kun det gode fantes ville ikke menneskene kunne ha fri vilje.

Det å skape menneskene med fri vilje er ikke å gjøre det onde! Thomas Aquinas bl.a. mener at et kosmos med vesener med fri vilje faktisk er bedre enn et kosmos uten slike veser. Men som jeg skrev: da åpnes muligheten opp for at vi velger feil, og det er alltid vi som velger feil - lar oss friste, noe som medfører at enkelte teologer mener at djevelen strengt tatt ikke trengs for å forklare ondskap.

Det gode valgt av fri vilje er bedre enn det gode som skjer av seg sjøl.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
36 minutter siden / 272 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 775 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5234 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5234 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5234 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1816 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere