Frelse i trosopplæringen

En av de viktigste grunnene til at jeg er engasjert i debatten om frelse, er religionspedagogisk. Jeg ønsker å bidra at kirkelig ansatte får kjennskap til at det finnes et alternativ.

Harald Hegstad utfordrer meg til å svare på hvorvidt synd mot mennesker også er synd mot Gud – se mitt første innlegg «Alle blir frelst til slutt». Min oppfatning er at teologien har vært alt for abstrakt i sin tale om om skyld. Jeg mener at fromme ord om at alle mennesker er like store syndere og totalt skyldige overfor Gud, kan tildekke sammenhengen mellom skyld, ansvar, skade og makt. Jeg vil som Beate Indrebø Hovland  vektlegge at skyld «er noe vi pådrar vi oss når vi bruker den makten vi har over større eller mindre deler av andres liv, til å skade istedenfor å gagne». Og at det å skade et annet menneske er en synd mot Gud. «Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg» (Matt 25:45). Slik jeg ser det er det ikke en motsetning mellom at alle skal bli frelst til slutt, og at vi som mennesker holdes ansvarlig for skadene vi begår mot andre mennesker.

Hegstad ser ingen grunn til at apokatastasistanken skal få en offisiell kirkelig anerkjennelse. Jeg mener imidlertid at Hegstads forskning på trosopplæring i Den norske kirke peker på behovet for å fornye frelsesteologien. Det fremkommer i Hegstads bok om trosopplæring at det er lite direke tale om frelse. Unntaket er noen menigheter som står i en vekkelsestradisjon, men også i disse menighetene tones den tradisjonelle doms- og syndsforkynnelsen ned. Det at trosopplæring ikke lenger er for de få, men for bredden i folkekirken, har i følge Hegstad liten grad har ført til en nyfortolkning av frelsesteologien. Frelse som tema har blitt liggende. Dette mener Hegstad er bekymringsfullt og etterlyser dogamtiske formuleringer og sammenfatninger om hvem Jesus er.

Mitt svar på Hegstads bekymring vil være å betone viktigheten av å nyfortolke frelsesteologien og la kirkelig ansatte bli kjent med den. Slik at de kan gjøre frelse til tema i trosopplæringen, uten å måtte viderebringe hvem som blir  frelst og hvem som ikke blir det.

Ut ifra responsen på mitt forrige innlegg på VD vil jeg tro at en del er sterkt uenig i hvordan jeg reflekterer teologisk, og at andre er mer enige. Jeg synes debatten er viktig, men kan ikke svare hver enkelt. Det ville også være å monopolisere debatten.  Dette blir det siste fra meg om dette.

Kilder:

Harald Hegstad, Anne Schanche Selbekk og Olaf Aagedal (2008): Når tro skal læres. Sju fortellinger om lokal trosopplæring. Tapir akademisk forlag.

Beate Indrebø Hovland (2003) «Du er nåden, jeg med skammen – å hvor vi dog passer sammen»? Gud og menneske i møte med overgrepserfaringer Et teologisk bidrag». I: Fra skam til verdighet. Teologisk og psykologisk arbeid med vold og seksuelle overgrep. Universitetsforlaget.