Verdidebatt

Henry og Anders - og oss andre

Det var en mørk vintermorgen i Trondheim. Datoen var 1. februar 1947. En mørkhåret, mager og spedbygget mann ble ført til retterstedet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mannen var den 31 år gamle Henry Oliver Rinnan. Det var utvilsomt Norges mest forhatte landssviker som ble bundet til retterpælen denne hustrige februarmorgenen.

Rinnan hadde på en snedig måte vært edderkoppen i det hemmelige nettverket Sonderabteilung Lola. Oppgaven var å infiltrere og avdekke norske motstandsgrupper og -aksjoner. Han var en av okkupasjonsmaktens viktigste og mest respekterte aktører. For motstandsbevegelsen var han den farligste, mest hensynsløse og mest forhatte motstanderen. Rinnan utmerket seg med listighet og råskap. Flere hundre nordmenn ble brutalt torturert og mer enn 80 ble henrettet.

Vi som ble født i etterkrigstiden og trasket til skolen på femti- og sekstitallet, fikk vår del av krigshistorien fra folk som selv hadde kjent krigsårene på kroppen. Tidsvitner kalles det i dag. Slik ble vi naturlig nok del i datidens holdninger og sannheter. For oss var Rinnan selve Satan. Intet mindre.

Det er to bilder fra noen flimrende filmsnutter som har bidratt til å bygge opp under vår oppfatning av mannen. Rett etter arrestasjonen ble han fotografert – forslått og blodig. En kan bare tenke seg med hvilket raseri vokterne hans hadde gjøvet løs på mannen. Det andre filmklippet er da han ble ført inn i rettssalen i Trondheim, smilende og tilsynelatende selvsikker. Han blunket til en bekjent med et glimt i øyet som passet for datidens filmsjarmører. Mildest talt svært upassende. Konklusjonen, for oss som har fått mannen inn med morsmelka, er at han var en sadist og en sviker og at han fikk som fortjent.

Hadde det ikke vært for at vi i ettertid har kunnet leses oss til litt mer om fenomenet Rinnan, hadde vi fastholdt vårt inntrykk av mannen uten forbehold. Henry Rinnan var eldst i søskenflokken på åtte. Da han begynte på skolen ble han kalt ”Fattiggutten”. Hans beskjedne fysikk og uten mulighet til å ta igjen, gjorde at han ble et mobbeoffer fra første klasse og opp gjennom hele skoletiden. Han ble mobbet, trakassert og banket uke etter uke, år ut og år inn. Ingen så ham gråte. Han var skoleflink, godt over gjennomsnittet, og han fikk uplettede karakterer i orden og oppførsel. Etter krigen husket gamlelæreren ham som en snill og god gutt.

Men den gang da saken pågikk, var det hele ganske greit. Henry Oliver Rinnan var en drittsekk. Ingen protesterte. Han var en sviker, torturist, sadist og drapsmann, og han fikk en rettferdig rettergang og dom etter datidens justis. I ettertid kan vi konstatere at han også var et menneske.

--------------

Anders Behring Breivik (33) er omtrent på samme alder, som Rinnan var, når han nå møter i retten for sine ugjerninger. Han jobbet hardt og målbevisst med sitt terrorprosjekt, men greide ikke å ”slå” Henry Oliver. Brevik drepte 77 mennesker. Slik er det noen likheter mellom dem, men tidsspennet gjør likevel at det er store forskjeller.

Få kjente til og ingen brydde seg om den tiltaltes fortid og hans mulige menneskelige sider i etterkrigsoppgjøret. I saken mot Breivik derimot, er nettopp dette blitt den store og den eneste utfordringen av betydning i rettsaken.

Det er få personer i norsk historie som har fått sitt liv, sine relasjoner, sine handlinger og sine tanker så endevendt som Breivik sine. Dette gir oss alle et mer inngående bilde av ham enn det som kom fram og ble offentligheten til del under Rinnansaken.

I utgangspunktet har vi alle en solid antipati for mannen som ramponerte dyden på det norske samfunnet og som drepte 77 uskyldige personer og merket hundrevis av etterlatte for livet. Men så er det de andre sidene ved han som også kommer fram. Og dermed tar vi oss stundom i å føle sympati med, synes synd på og at vi lar oss imponere av dette merkelige mennesket. For det er det han er, et menneske, om enn merkelig. Det har rettsaken vist oss.

For egen del greier jeg ikke å ta innover meg mer 22.-julistoff, heller ikke fra rettssaken. Men de små glimt som vi alle, enten vi vil eller ei, blir ”tvangsforet” med, gir nettopp inntrykket av at det ikke bare er en villstyring av en terrorist som står tiltalt, men også et menneske.

Med Rinnan var det greit. Få’n dømt og skutt! Jo før jo heller. Ingen protester. Mannen var en drittsekk. I dagens terrorsak er det ikke automatisk en slik Rinnan-effekt. Folk vet ikke helt hva de skal tro. Noen mumler noe om at det er utrolig at han greide å planlegge og å gjennomføre en så stor og omfattende aksjon. Videre lar folk seg motvillig imponere av at han takler det massive presset han nå er utsatt for. Og så legger vi merke til at landets psykiatriekspertise er i villrede om mannen er tilregnelig eller ikke. Dette har ført til at mange nå er mer opptatt av den tiltaltes mentale status enn det han er tiltalt for. Hva blir utfallet? Noen holder en knapp på tilregnelig, andre utilregnelig.

Media, kommentatorer og eksperter blir smått forvirret av alt dette. Dermed tar de ansvar. De gjør sitt beste og kaster seg over ethvert menneskelig trekk ved Breivik. Han latterliggjøres, og man fnyser – uansett hva han sier og gjør. Å fnyse er blitt det mest gangbare og mest akseptable i pressekretser denne våren. Den ene eksperten etter den andre blir hentet fram og børstet støvet av, og de gjør alle en heltemodig innsats i prøve å plukke fra hverandre mannens troverdighet. Alt han sier, og alt han gjør er bare til å gremmes over.

For egen del er jeg enig i at det meste er å gremmes over, men er nå alt like håpløst? Han forklarer fraværet av følelser for sine grusomme handlinger, og manglende empati med ofrene, med at han har brukt flere år på å ”de-humanisere” seg. Ingen vil tilkjenne Breivik en så rasjonell og planmessig handling. Forklaringen er derfor blitt at han har spilt for mye krigsspill på Internett. Det ble framstilt som letter komisk at han har laget nyordet ”de-humanisere”. Og da han felte tårer, da han visstnok ble beveget av musikken i sin egen propagandafilm, var dette i følge Dagbladet feige tårer. Når han sier noe som kan synes fornuftig for oss lekfolk, mener ekspertene at han har en underlig logikk – uten å utdype mer. Er det da Breivik målbinder? Ikke vet jeg.

Selv har jeg den samme holdningen til Brevik som alle andre i dette landet. Men som veldig mange i dette samme landet, har også jeg fått med meg at, på tross av sine umenneskelige handlinger og manglende følelser for de etterlatte, så viser han at han også har flere normale menneskelig sider – at han faktisk også er et menneske.

Pressen og ekspertene jobber videre med saken. De gjør det de kan for å ”de-humanisere” han og å gjøre Breviksaken mer lik Rinnansaken. Alt var, slik sett, enklere før.

Problemet er at det er media selv som har skapt forskjellen. Det er de som med stor iver og detaljrikdom har formidlet de nyansene til oss om Breivik som ingen utenfor rettssalen fikk del i da Rinnan ble eksaminert og dømt.

Terrorsaken i fjor var avsindig og sjokkerende. Rettssaken gjør at det hele kjøres på nytt i langsom kino i ti lange uker. Vi får en følelse av at vi sliter hverandre ut. Den eneste vinneren, den som tilsynelatende har energi til å stå løpet ut – midt i rampelyset, er terroristen selv.

I år gleder vi ekstra til at det endelig blir sommerferie.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt