Arne D. Danielsen

294    5445

Henry og Anders - og oss andre

Det var en mørk vintermorgen i Trondheim. Datoen var 1. februar 1947. En mørkhåret, mager og spedbygget mann ble ført til retterstedet.

Publisert: 27. apr 2012 / 1422 visninger.

Mannen var den 31 år gamle Henry Oliver Rinnan. Det var utvilsomt Norges mest forhatte landssviker som ble bundet til retterpælen denne hustrige februarmorgenen.

Rinnan hadde på en snedig måte vært edderkoppen i det hemmelige nettverket Sonderabteilung Lola. Oppgaven var å infiltrere og avdekke norske motstandsgrupper og -aksjoner. Han var en av okkupasjonsmaktens viktigste og mest respekterte aktører. For motstandsbevegelsen var han den farligste, mest hensynsløse og mest forhatte motstanderen. Rinnan utmerket seg med listighet og råskap. Flere hundre nordmenn ble brutalt torturert og mer enn 80 ble henrettet.

Vi som ble født i etterkrigstiden og trasket til skolen på femti- og sekstitallet, fikk vår del av krigshistorien fra folk som selv hadde kjent krigsårene på kroppen. Tidsvitner kalles det i dag. Slik ble vi naturlig nok del i datidens holdninger og sannheter. For oss var Rinnan selve Satan. Intet mindre.

Det er to bilder fra noen flimrende filmsnutter som har bidratt til å bygge opp under vår oppfatning av mannen. Rett etter arrestasjonen ble han fotografert – forslått og blodig. En kan bare tenke seg med hvilket raseri vokterne hans hadde gjøvet løs på mannen. Det andre filmklippet er da han ble ført inn i rettssalen i Trondheim, smilende og tilsynelatende selvsikker. Han blunket til en bekjent med et glimt i øyet som passet for datidens filmsjarmører. Mildest talt svært upassende. Konklusjonen, for oss som har fått mannen inn med morsmelka, er at han var en sadist og en sviker og at han fikk som fortjent.

Hadde det ikke vært for at vi i ettertid har kunnet leses oss til litt mer om fenomenet Rinnan, hadde vi fastholdt vårt inntrykk av mannen uten forbehold. Henry Rinnan var eldst i søskenflokken på åtte. Da han begynte på skolen ble han kalt ”Fattiggutten”. Hans beskjedne fysikk og uten mulighet til å ta igjen, gjorde at han ble et mobbeoffer fra første klasse og opp gjennom hele skoletiden. Han ble mobbet, trakassert og banket uke etter uke, år ut og år inn. Ingen så ham gråte. Han var skoleflink, godt over gjennomsnittet, og han fikk uplettede karakterer i orden og oppførsel. Etter krigen husket gamlelæreren ham som en snill og god gutt.

Men den gang da saken pågikk, var det hele ganske greit. Henry Oliver Rinnan var en drittsekk. Ingen protesterte. Han var en sviker, torturist, sadist og drapsmann, og han fikk en rettferdig rettergang og dom etter datidens justis. I ettertid kan vi konstatere at han også var et menneske.

--------------

Anders Behring Breivik (33) er omtrent på samme alder, som Rinnan var, når han nå møter i retten for sine ugjerninger. Han jobbet hardt og målbevisst med sitt terrorprosjekt, men greide ikke å ”slå” Henry Oliver. Brevik drepte 77 mennesker. Slik er det noen likheter mellom dem, men tidsspennet gjør likevel at det er store forskjeller.

Få kjente til og ingen brydde seg om den tiltaltes fortid og hans mulige menneskelige sider i etterkrigsoppgjøret. I saken mot Breivik derimot, er nettopp dette blitt den store og den eneste utfordringen av betydning i rettsaken.

Det er få personer i norsk historie som har fått sitt liv, sine relasjoner, sine handlinger og sine tanker så endevendt som Breivik sine. Dette gir oss alle et mer inngående bilde av ham enn det som kom fram og ble offentligheten til del under Rinnansaken.

I utgangspunktet har vi alle en solid antipati for mannen som ramponerte dyden på det norske samfunnet og som drepte 77 uskyldige personer og merket hundrevis av etterlatte for livet. Men så er det de andre sidene ved han som også kommer fram. Og dermed tar vi oss stundom i å føle sympati med, synes synd på og at vi lar oss imponere av dette merkelige mennesket. For det er det han er, et menneske, om enn merkelig. Det har rettsaken vist oss.

For egen del greier jeg ikke å ta innover meg mer 22.-julistoff, heller ikke fra rettssaken. Men de små glimt som vi alle, enten vi vil eller ei, blir ”tvangsforet” med, gir nettopp inntrykket av at det ikke bare er en villstyring av en terrorist som står tiltalt, men også et menneske.

Med Rinnan var det greit. Få’n dømt og skutt! Jo før jo heller. Ingen protester. Mannen var en drittsekk. I dagens terrorsak er det ikke automatisk en slik Rinnan-effekt. Folk vet ikke helt hva de skal tro. Noen mumler noe om at det er utrolig at han greide å planlegge og å gjennomføre en så stor og omfattende aksjon. Videre lar folk seg motvillig imponere av at han takler det massive presset han nå er utsatt for. Og så legger vi merke til at landets psykiatriekspertise er i villrede om mannen er tilregnelig eller ikke. Dette har ført til at mange nå er mer opptatt av den tiltaltes mentale status enn det han er tiltalt for. Hva blir utfallet? Noen holder en knapp på tilregnelig, andre utilregnelig.

Media, kommentatorer og eksperter blir smått forvirret av alt dette. Dermed tar de ansvar. De gjør sitt beste og kaster seg over ethvert menneskelig trekk ved Breivik. Han latterliggjøres, og man fnyser – uansett hva han sier og gjør. Å fnyse er blitt det mest gangbare og mest akseptable i pressekretser denne våren. Den ene eksperten etter den andre blir hentet fram og børstet støvet av, og de gjør alle en heltemodig innsats i prøve å plukke fra hverandre mannens troverdighet. Alt han sier, og alt han gjør er bare til å gremmes over.

For egen del er jeg enig i at det meste er å gremmes over, men er nå alt like håpløst? Han forklarer fraværet av følelser for sine grusomme handlinger, og manglende empati med ofrene, med at han har brukt flere år på å ”de-humanisere” seg. Ingen vil tilkjenne Breivik en så rasjonell og planmessig handling. Forklaringen er derfor blitt at han har spilt for mye krigsspill på Internett. Det ble framstilt som letter komisk at han har laget nyordet ”de-humanisere”. Og da han felte tårer, da han visstnok ble beveget av musikken i sin egen propagandafilm, var dette i følge Dagbladet feige tårer. Når han sier noe som kan synes fornuftig for oss lekfolk, mener ekspertene at han har en underlig logikk – uten å utdype mer. Er det da Breivik målbinder? Ikke vet jeg.

Selv har jeg den samme holdningen til Brevik som alle andre i dette landet. Men som veldig mange i dette samme landet, har også jeg fått med meg at, på tross av sine umenneskelige handlinger og manglende følelser for de etterlatte, så viser han at han også har flere normale menneskelig sider – at han faktisk også er et menneske.

Pressen og ekspertene jobber videre med saken. De gjør det de kan for å ”de-humanisere” han og å gjøre Breviksaken mer lik Rinnansaken. Alt var, slik sett, enklere før.

Problemet er at det er media selv som har skapt forskjellen. Det er de som med stor iver og detaljrikdom har formidlet de nyansene til oss om Breivik som ingen utenfor rettssalen fikk del i da Rinnan ble eksaminert og dømt.

Terrorsaken i fjor var avsindig og sjokkerende. Rettssaken gjør at det hele kjøres på nytt i langsom kino i ti lange uker. Vi får en følelse av at vi sliter hverandre ut. Den eneste vinneren, den som tilsynelatende har energi til å stå løpet ut – midt i rampelyset, er terroristen selv.

I år gleder vi ekstra til at det endelig blir sommerferie.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Knut Nygaard

483 innlegg  6642 kommentarer

ABB-utgaven gir dobbel effekt

Publisert rundt 5 år siden

Jeg har vokst opp i samme tidsepoke som deg, Arne og når det gjelder Rinnan så tenkte jeg som barn på alle de som hadde samme etternavn - som skulle bære dette gjennom hele livet - og stå oppreist.  (Det hadde seg da slik at det fantes barn med samme etternavn i skole- og nærmiljø.)   Heldig var den som hadde et mellomnavn eller hadde pådriv og opplevd frihet til å skifte etternavn.

Rinnan hadde den effekt at hatet til ham ga dobbel effekt.  Han hadde jobbet for og sammen med okkupasjonsmakten - han hadde utført handlinger og organisert en terrorbande som var fryktet og hatet. 

Også ABB-utgaven gir dobbel effekt.  De handlinger han utførte 22.07 har plassert ham i særklassealbumet med negativt fortegn for ever, men han har også etter min mening den dobbeleffekt at vi - nasjonen - sliter med å plassere hans handlinger i en kontekst som kan sies å gi oss noen følelse av - avslutning.

I tilfellet Rinnan, så var krigen over - det var rettsoppgjør og rettergang - case closed - og Norge la bak seg på en annen måte enn det vi trolig makter nå - å legge ABB bak oss som et avsluttet kapitel.

ABB-utgaven har videre det i seg at han jobbet ikke for en okkupasjonsmakt - han påstår seg nærmest det motsatte.  Slik forenes Norge i å fordømme hans handlinger, mens store deler av befolkningen har tenkt eller tenker i noen av de samme verdensbilder som han gir uttrykk for i sitt kompendium. 

Abb-utgaven er sånn sett mer en politisk handling som har det motsatte av "avslutning" i seg - den er mer en avskyelig proklamasjon om begynnelsen til noe - noe som vi aner og har, som nasjon ulike oppfatninger av. 

Tror vi, som nasjon, kommer til å slite med ABB-utgaven over lang tid - og mye av det tror jeg vil komme av at han vil bli mer og mer menneskelig for oss etter hvert som tiden går.  Her vil det komme både det ene og det andre i form av dokumentarer og bøker - og det kan godt være at han over tid ender mer opp som et offer enn det vi ønsker sett ut fra grusomheten i hans handlinger.

Document no. har en artikkel der Avner Falk legger fram tanker som rettssaken velger ikke å dvele ved - barndommen og hans forhold til sine foreldre - som den egentlige årsaken til detonasjonen til handlekraften i ABB sine angrep på oss alle.

Legger inn link til artikkelen - "Massemord som ubevisst frigjøring"

http://www.document.no/2012/04/massemord-som-ubevisst-frigjoring/

 

Svar
Kommentar #2

Ragnhild Kimo

7 innlegg  1785 kommentarer

Braknappen aktiveres!

Publisert rundt 5 år siden
Arne D. Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Vi som ble født i etterkrigstiden og trasket til skolen på femti- og sekstitallet, fikk vår del av krigshistorien fra folk som selv hadde kjent krigsårene på kroppen. Tidsvitner kalles det i dag. Slik ble vi naturlig nok del i datidens holdninger og sannheter.

Jeg har bodd det meste av livet i Trondheim, og min mor og hennes familie bodde i Trondheim under krigen. Krigen var over før jeg ble født, men minnene var jo påtrengende for min familie.

Etter hvert som Rinnan ble et kjent navn blandt motstandsfolk, ble den store skrekken at en kunne bli fanget i hans garn.

For Rinnan hadde et stort nettverk, til forskjell fra Breivik som har en heller ukjent "ridderorganisasjon" i ryggen. Det ser vel ut som den eksisterer bare i hans egen fantasi.

Dette synes jeg utgjør en stor forskjell når vi skal vurdere fenomenet AB Breivik.

Rinnans organisasjon var så visst ikke bare i hans egen fantasi, men han hadde hele nazi-norge og den tyske statsmakt i ryggen! Han var også høyt lønnet, og slett ikke avhengig av dyre lån og kredittkort for å skaffe seg våpen og det han ellers trengte for å begå sine ugjerninger.

Han hadde sine villige hjelpere, som også så en mulighet for øknomisk gevinst og personlig vinning. Men i bøker fra krigens dager kan vi lese at mange måtte bruke medikamenter/dop før de skule utføre de mest bestialske gjerningene.

Breivik er en ensom ulv. Han har felles ideologi med mange, og mange deler hans politiske ståsted. Men han måtte altså isolere seg på gutterommet heime hos sin mor for å kunne planlegge den grusomme terrorhandlingen. Hans politiske venner delte nok ikke hans syn på hvordan en skal kunne "frigjøre Norge fra sosialismen, og beholde kristendommen som landets religion". Paranoid tankegang?

Han forteller også at han brukte medikamenter for å kunne holde fast på, og gjennomføre sine planer. En tilregnelig gjerning for å kunne bli/opptre utilregnelig for en periode?

Alt i meg protesterer på at et tilregnelig menneske skal kunne gjøre slike ting som Breivik. Er ikke de fleste av oss tilregnelige da? 

Vel, strafferetslig tilregnelig er kanskje noe annet. En ønsker at en slik ugjerningsmann skal få hardest mulig straff. Hva er strengest straff? Det er vel litt forskjell på friheten til å formidle seg utad om en har vanlig fengselstraff eller er pasient i psykisk lukket institusjon. Breivik ønsker fortsatt å ha mulighet til å spre sitt syke budskap.

Hva skal så avgjøre omhan er tilregnelig eller ikke? Samfunnets ønske om fengsel? Eller mannes faktiske sinnstilstand? Skal han straffes etter hva som er mest samfunnstjenlig? Og hva er det?

Breivik kjemper for å bli holdt tilregnelig. Han har nå gjennom flere måneder hatt kontakt med tilregnelige mennesker. Psykiatere stiller spørsmål som tvinger ham til å tenke litt bredere. Forsvarere gir sine råd. Og han er forhåpentlig vis uten medikamenter.

Han modererer seg i forhold til manifestet, og synes selv at det er pompøst. Vil han også komme til at deler av det er preget av en viss paranoid tankegang? Tanker som har fått fritt spillerom dess mer han isolerte seg fra slekt og venner, og fordypet seg i ekstrem høyrepropaganda!

Kanskje han nå gjennom kontakt med "vanlige" mennesker er på vei ut av sin syke boble?

Jeg rystes i mitt innerste av mannes ugjerninger, og jeg vemmes av hans tilsynelatende uberørthet. På meg virker den i aller høyeste grad sykelig!

Men jeg tenker også: enn om en av mine sønner...... Og jeg synes synd på ham. Ikke på grunn av det han har gjort, men for at han har utviklet seg til å bli slik han har blitt. Den mest ensomme i vårt land, herjet av ondskap!

 

 

 

 

 

 

 

Svar
Kommentar #3

Sissel Johansen

58 innlegg  6437 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Ragnhild Kimo. Gå til den siterte teksten.

Men jeg tenker også: enn om en av mine sønner...... Og jeg synes synd på ham. Ikke

Det er mulig det er kvinners lodd å tenke slik - ikke vet jeg. Men sånn tenker jeg også.

Takk for et interessant innlegg, Arne D. Danielsen!

Svar
Kommentar #4

Per Traasdahl

67 innlegg  1534 kommentarer

Bare sånn for ordens skyld

Publisert rundt 5 år siden

ble Rinnan dømt for ca 20 drap, mens organisasjonen "Lola"var skyldig i 80 drap slik du skriver. Når det er sagt så var nok Rinnan svært delaktig i de fleste drapene slik jeg har skjønt historien.

Egentlig ser jeg flere ulikheter mellom Rinnan (Rinnanbanden) og ABB enn likheter.

Svar
Kommentar #5

7 innlegg  815 kommentarer

"Men politikere, regeringsmedlemmer, psykiatere og psykologer vil ikke ha svarene",

Publisert rundt 5 år siden

"Det vil komme en massaker av mennsker pga tilbedelsen av det okkulte og demonske. På samme måte som man så det i de videregående skolene i USA, vil også bli demonstrert her også, men i et annet miljø.  Men politikere, regeringsmedlemmer, psykiatere og psykologer vil ikke ha svarene. - Ikke noe mer enn hva magikerne og de vise menn hadde svarene i Daniels dager, men jeg vil reise opp Danieler! Daniel-profeter som vil undervise nasjonen ut fra Guds visdom, som vil ha åpenbaringen fra Gud. Jeg kaller dere fram til Guds rike for en tid som denne."

Denne profetien, som dette er en liten del av, fikk jeg tilsendt en liten mnd tilbake, og stammer fra 1999, (like etter colombine-massakren) og gud driver fremdeles å underviser meg om dette, og jeg kommer tilbake med hele historien når den er i "boks". MEN denne snutten jeg legger ut viser hva jeg har sagt nå i siden august i fjor, dette er et gigantisk slag i åndeverden som utspant seg og som fremdeles utspiller seg. Norges kristne grunnmur er nå så forvitret at den andre guden, denne verdens gud, har fått tilstrekkelig autoritet til å gjennomføre dette, og ABB er et menneske som er i den tohornedes hule hånd, som jeg hele tiden har påstått. 

"Men politikere, regeringsmedlemmer, psykiatere og psykologer vil ikke ha svarene",

Det er jo dette vi ser på TV-ruten og i aviser daglig nå, og som Danielsen så pent broderer ut, men viser samtidig at han ikke har skjønt så mye av det, som han heller ikke skjønner seg på demokratiets forbannelser i menigheten, men det er en annes sak? Nei det er nok ikke det, det er en side av 22/7 sier denne Daniel-en, og har sagt det lenge, uten at noen tar det så tungt. Det bør man snart begynne å gjøre.

Svar
Kommentar #6

Ragnhild Kimo

7 innlegg  1785 kommentarer

Kjærligheten.....fra Gud.

Publisert rundt 5 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Det er mulig det er kvinners lodd å tenke slik

Ja, det stemmer vel. Jeg fikk også sterk medfølelese med gutten Henry Oliver da jeg leste boka om hans liv fra han var liten gutt.

Gjennom livet har jeg møtt mange som har kommet helt feil ut, av forskjellige årsaker. Jeg kan bli både sjokkert og sint, men det er alltid et menneske bak masken. Et menneske som Gud elsker, og Han ber oss elske våre fiender.

Men det er kanskje mye forlangt for de som har mistet en av sine aller nærmeste? Vi som står litt på avstand får vel ha medfølelse, be og kanskje få nåde til å elske!

Svar
Kommentar #7

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Litt mer info om Henry Rinnan

Publisert rundt 5 år siden

Johan Wiig greide det mange av hans landsmenn ikke klarte under 2. Verdenskrig: Å komme levende ut fra nazistenes torturkammer. Han var lensmannsbetjent i Melhus da nazistene en mørk høstnatt i 1943 arresterte ham for illegal virksomhet. Han ble bundet og fraktet inn til Gestapo i Trondheim.

Her forteller Wiig om da Guds engel reddet ham fra å bli revet i hjel av Rinnans schæferhund. Dette avsnittet er hentet fra boken «Englevakt», utgitt på Lunde forlag. Men først vil jeg si noen ord om trønderen Henry Oliver Rinnan. Mannen som under krigen ble Hitlers mest effektive tjener her i landet.

Mobbet som liten
Guttungen Henry Oliver bli i årevis plaget på alle måter av større og sterkere gutter hjemme i Levanger. Her følger en konkret hendelse slik den er fortalt i Per Hanssons bok «Hvem var Henry Rinnan». Pjokken er nå blitt tenåring. «Brått kom de to plagåndene inn døren en dag Henry Oliver var alene i sykkelverkstedet.

Det var et slags heiseapparat der, og de moret seg ved å feste en krok i Henry Olivers jakkekrave og en i buksebaken og heise ham opp som en sprellemann under taket. Ingen hørte ham rope på hjelp da de gjorde det. Ordløs var han da pøblene forlot verkstedet, og som en stum ble han hengende. Ville bare bli hengende, ikke rope på hjelp, ikke bli tatt ned av en eller annen mann med flirende ansikt. Han gjorde heller ikke forsøk på å heise seg opp etter nevene og rive tøyet i stykker for å komme løs fra krokene og ned på gulvet. Han synes å ha vært lammet av den brutale ydmykelsen. Han tier, tier. Henger som en stor, komisk dukke til et menneske har et ærend i verkstedet og ser ham og hjelper ham ned.»

Gjennom hele Rinnans korte liv kan ikke mange huske å ha sett ham gråte. Den lille, svakelige gutten som alle overså, lærte seg tidlig å holde tårene tilbake når ydmykelsene traff ham. Da tyskerne veltet inn i Norge, var det for Henry i det psykologisk «rette» øyeblikk. 24-åringen så muligheten til å hevne seg på hele samfunnet, og det gjorde han til gangs.

Rinnan kommer
Johan ser på Rinnan. Den 161 centimeter høye og spinkle kroppen ser ikke særlig fryktinngytende ut. Men Johan vet at det ikke er muskler som gjør Rinnan så farlig. Grusomheten sitter over jakkekragen.- Dere får ikke gå lengre enn Gud tillater. Både Rinnan og de andre ler hånlig mot Johan. Hva kan vel han gjøre - bundet som han er på både hender og føtter? De kan gjøre akkurat som de vil med den 34 år gamle lensmannsbetjenten som etter nazistenes syn har vært litt for ivrig i arbeidet. Mannen med trekølla nærmer seg med lange steg. Johan har temmelig detaljert kunnskap om hvordan torturen kan foregå, og nå gruer han for hva som skal skje.

Han har hørt historiene om de maltrakterte kroppene som døde eller levende kommer ut igjen herfra. Idet mannen løfter kølla for å slå, strammer Johan musklene kraftig og vrir på skuldra mens han takker Gud for at han lot ham bli bundet med hendene på ryggen. På den måten har han iallfall mulighet til å berge nyrene.

Slaget treffer, men denne gangen er det ikke fangens kragebein som brekker. Kølla går tvert av så flisene spretter, og Johan tenker med seg selv: - Så bra at du rodde mye som gutt! Men Rinnan lar seg ikke synlig imponere.

- Nåh, sier han.

- Vi har myket opp såpass til karer som deg før...Johan blir ført til motsatt side av rommet - lengst borte fra døra. Rinnan forsvinner ut et øyeblikk. For så å komme tilbake med en velvoksen schæferhund.

Nå kjenner Johan frykten for alvor. Han vet hva hundene blir brukt til. Ingen som blir angrepet av dem kommer levende fra det. Nazistene gliser mot Johan som kjemper mot å la frykten komme til syne. Men han greier ikke å hindre at fargen forsvinner fra ansiktet hans idet han sukker opp mot Gud. - Er det mulig, Gud, så la meg få bli skutt i stedet for å bli sundrevet av dette dyret!

Schæferen står klar til angrep i andre enden av rommet. Den lodne hundekroppen dirrer av spenning, og tunga henger våt og pesende mellom de spisse tennene som bare venter på å få glefse i mykt, rødt kjøtt. Med forventningsfullt blikk bøyer den lille mannen seg ned og kopler hunden løs fra lenka.

Johan ser det slanke, veldresserte dyret spenne musklene for å bykse over til byttet. Men i stedet for å jafse i seg metrene mellom seg og Johan, virker hunden nesten avventende. Kjeften med de skarpe, glinsende isfjellene som skulle gjort seg klar til å utføre oppgaven de bar trent på, åpner seg forsiktig mens hunden småtraver over gulvet. Den hvite beinfargen som før har blitt farget blodrød i møte med byttet, forblir hvit.

Englevakt
Johan kjenner blodet pumpe rundt i kroppen igjen idet dyret bråstopper en og en halv meter fra seg. Der blir den stående. Johan løfter hodet mot nazistene, og ser at ansiktene over de stramme kragene er like forbauset som han selv. Men forbauselsen får ikke vare lenge. Med bestemte skritt går Rinnan over gulvet og henter hunden tilbake mens han forsøker å få den til å huske hvordan angrepet skal utføres. Igjen slipper forbryteren taket i halsbåndet, og hunden er lydig.

Den spenner musklene på samme måte som første gang, men noe holder den tilbake fra å sette over gulvet. Byksene uteblir, og det veltrenede dyret dilter bortover til byttet. Og på samme sted som sist bråstopper den og blir stående. Johan stirrer vantro på dyret som står bom stille. Da kommer han til å tenke på Daniel som ble kastet i løvehulen, og Gud som sendte sin engel og lukket løvenes gap.

Og mens bunden står som naglet til gulvet, tenker Johan: - Var det rart at Gud sendte sin engel for å lukke løvenes munn for en mann som Daniel, når han kan stoppe en dressert blodhund for en usling som meg -jeg som har sviktet Ham slik. For Johan vet at motstandsarbeidet etter hvert har blitt viktigere enn det regelmessige kristenlivet. Der og da forstår Johan at Gud bruker Rinnan og Gestapo for å ta ham i nakken og snu ham mot Gud igjen. Han kjenner freden komme over seg.

Rinnan ser urolig på de andre, som forsøker å se uberørt ut i den uberegnelige lederens nærvær. De vet hvor dårlig han liker å mislykkes, og hvor lite som da skal til før han eksploderer. De stramme kragene har begynt å løsne på seg idet Rinnan hardhendt henter hunden tilbake for andre gang. Nå skal ingenting stoppe den. Den vanligvis blodtørstige schæferen piskes på og hisses opp før den blir klar for tredje forsøk.

Men Guds engler er med Johan som han var med Daniel, og da hunden nok en gang har småløpt over gulvet, skjer nøyaktig det samme. Men nå ikke bare stopper dyret. Det kaster seg ned og hyler mens det ruller rundt. Da er det at Rinnan tenker tilbake på ordene Johan sa. Den lille, store mannen ser med forakt i blikket over til Johan, og fra Johan til hunden.

- Han er jammen så hellig at ikke en gang hunden vil ha ham! Men Johan vet at det ikke er det som er årsaken. Han vet at Gud har sendt en av sine engler til å stå mellom ham og schæferen. Engelen, som var usynlig for menneskene, var utvilsomt virkelig nok for hunden. Og Johan kjenner tryggheten ved å ha en Gud som alltid er med og leder barna sine gjennom alle ting.

Tok Rinnan i mot Jesus?
Når krigen var slutt og tyskerne hadde tapt, ble Rinnan arrestert. Her forteller Johan om møtet mellom han og Rinnan etter krigen`s slutt. « En stor, kraftig politikonstabel kommer gående med Rinnan. Og mannen som Johan nå ser, er en annen enn han som svingte pisken over den nakne kroppen hans. Arrogansen er borte, og den spede kroppen flytter seg nesten ydmykt over gulvet.

Høyrehånden til Rinnan er låst fast til konstabelens venstre, og nøkkelen er det en annen som bærer. Så blir konstabelens hånd løst, og forræderen plasseres i en lenestol like ved radiatoren der det ledige håndjernet festes rundt radiatorrøret. Johan følger hver bevegelse. Også da politibetjenten løfter hånden og peker på Johan idet han vender seg mot Rinnan.

- Kjenner du ham?

- Ja, ham kjenner jeg meget godt, sier Rinnan mens han nikker gjenkjennende. Og han fortsetter:

- Det var nok et svar på bønn at du slapp ut med livet. Men du tror vel ikke at jeg tror på noen Gud? Johan rister sakte på hodet.

- Nei, ærlig talt så synes jeg ikke at din handlemåte har tydet på noen gudstro. Jeg tror meget godt at det finnes både en Gud, en Himmel og et Helvete. Og hadde det lyktes deg den gangen du skaffet til veie pistolen som skulle skyte meg, så hadde du sendt meg rett i Helvete. Men Gud ville vel at også jeg skulle få en sjanse. Det hånlige smilet er borte. De følelsesløse trekkene visket ut. Hånden som bar pisken henger urørlig lenket fast. Mannen bryter sammen i gråt.

Etter en taushet brutt opp av hikstene til den gråtende mannen, snakker han igjen til Johan.

- Som liten ble jeg en gang bortsatt til besteforeldrene mine. De var troende folk. De lærte meg å be. Og hvis det hendte at jeg la meg edru nå under disse siste årene, bad jeg Fader Vår i redsel for hva som kunne skje. Og du synes vel det høres blasfemisk ut, men jeg har også lært gutten min å be. Johan får vondt for den spede kroppen som sitter i stolen foran ham.

I løpet av de få minuttene «besøket» varer, forstår han at Rinnan er klar over at det han har gjort er galt. Han hadde ikke gjort det han burdeha gjort under krigen. Johan oppfatter det som om Rinnan selv ikke tror at straffen vil bli så hard som den faktisk blir. Riktignok hadde han støttet tyskerne, men han hadde samtidig kjempet motrusserne og kommunismen, og det måtte vel veie tyngre?

Fra boken: «Rinnan et nærbilde, av Aage Georg Sivertsen», kan vi lese følgende: Dagen før Rinnan skulle bli skutt, kom hans kone og besøkt han i fengselet. «Vi knelte sammen og ba til Gud». Rinnan spurte presten om det var tilgivelse for slike ting som han hadde gjort. Presten svarte at i Bibelen var det ingen øvre grense for synd.

Den 20. september 1946 blir Rinnan i Frostating lagmannsrett dømt til døden for 13 mord og tortur. Drøyt fire måneder senere, den 1. februar 1947, sikter ti geværløp mot 31-åringen som står bundet til eksekusjonspelotongen på Kristiansten festning, og spillet er over.

 

Svar

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 3 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 5 timer siden / 5420 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 6 timer siden / 1850 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 7 timer siden / 401 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 806 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5420 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 9 timer siden / 1202 visninger
Les flere