De ekstreme virkelighetsoppfatningene

På rettssakens andre dag fikk Behring Breivik anledning til å presentere sin virkelighetsoppfatning. Han har supplert sin framstilling med nye momenter i dagene etterpå, etter som han har blitt utspurt av aktorene, forsvarerne, bistandsadvokatene, dommere og sakkyndige.

Helt gjennomgående presenterer han en virkelighetsoppfatning som er sammenrasket av historiske brokker, satt sammen på en underlig måte. Når man går nærmere inn på detaljene, viser det seg å være feil og unøyaktigheter hele veien. Dette er selvsagt alvorlig fordi den «helheten» som er resultatet av så mange feil i detaljene, i seg selv blir en gigantisk feilframstilling.

I en annen tråd her på Verdidebatt.no, har et par av de sentrale begrepene i Behring Breiviks idéunivers ’kulturmarxisme’ og ’politisk korrekt’ blitt kritisert som ganske diffuse og substansløse. Dette er ikke det eneste som er problematisk i hans oppfatning.

I retten gjentok Behring Breivik påstander om at islam er uforenlig med vestlige verdier, muslimer er upålitelige fordi de praktiserer taqiyya, det finnes muslimske no-go-zones mange steder i Europa. Han har (vrang)forestillinger om hvordan alle til venstre for FrP er kulturmarxister med ansvar for innvandring, multikulturalisme og ødeleggelse av norsk kultur og den norske «etniske gruppen».

Behring Breiviks evne til å analysere sosiale, økonomiske og politiske realiteter i Norge og resten av verden, er minimal. Han har etablert en tankemodell han ikke er i stand til å revidere. Derfor avviser han korreksjoner og nekter å ta inn over seg fakta. Han ser trusler mot Norge i termer av konspirasjoner og forræderi, og har ingen forståelse for overordnede utviklingsprosesser som følger av økonomisk og teknologisk utvikling, av globalisering og andre forhold («krefter») som ikke styres av enkeltindivider.

Denne måten å tilnærme seg virkeligheten på, blir ekstrem gjennom sin personifisering av sosiale og økonomiske krefter. På den måten plasseres ansvaret hos identifiserbare enkeltindivider som blir fiender. Mange deler denne tilsynelatende bekvemme og forståelige måten å forholde seg til virkeligheten på. Det er akkurat like ekstremt. Men heldigvis er det bare Behring Breivik – så langt – som har beveget seg fra «analysen» til handling. Behring Breiviks handlinger ligger imidlertid snublende nær når man først har akseptert premissene – konspirasjoner, krig, forrædere, en eksistensiell trussel mot vår kultur, identitet og etniske gruppe. Det er derfor det er grunn til å frykte at andre vil følge i Behring Breiviks fotspor (selv om sjansen heldigvis må vurderes om beskjeden).

Og det er derfor det er trist at alt for mange – også her på Verdidebatt.no – mener det noe å hente i Behring Breiviks virkelighetsforståelse. For der kan man faktisk bare hente en begrunnelse for vold. Akkurat som man i Hitlers fantasier og ideologi bare kunne forvente vold og terror.

Behring Breivik blir avslørt som overfladisk og kunnskapsløs på en rekke av de områdene som angivelig er sentrale for hans virkelighetsforståelse. Han har ingen respekt for de grundige studier. Han har hentet det meste av sin informasjon fra Internett. Faren med en slik tilnærming er mangelen på kildekritikk. Det er uhyre lett å hoppe fra nettsted til nettsted med de samme oppfatningene – de lenker jo til hverandre. Dermed skjermes man mot motforestillinger og ender i et drivhus eller ekkokammer hvor ekstreme oppfatninger av virkeligheten forsterkes.

Den eneste motkraften mot slikt, er skikkelige kunnskaper. Det er imidlertid ikke overraskende at Behring Breivik avviser det arbeid og den tid som er nødvendig for å skaffe seg solide og holdbare kunnskaper. Nei, han finner det han leter etter på nettet og skryter på seg 15 000 studietimer. Jo, det finnes fornuftige og respektable autodidakter, men Behring Breivik har i realiteten bare forakt til overs for virkelig kunnskap og innsikt. Da er det også både trist og skremmende å se at andre også, og nettopp de samme som mener det finnes noen sannhetskorn i Behring Breiviks kompendium og det han sier, uttrykker stor forakt for kunnskap.

Det betyr selvsagt ikke at man skal ha overdreven respekt for etablerte kunnskaper. De skal og må utfordres kontinuerlig, men det må gjøres med respekt for kunnskapstilegnelsens grunnleggende prinsipper: etterprøvbarhet, kritisk tenkning og de øvrige vitenskapelige verktøyene vi har. Men når man tror at egne hjemmesnekrede ideer er like gode som det møysommelig framforskede, testede og kritiserte, da har man i realiteten demonstrer kunnskapsforakt. En kunnskapsforakt som ender i ekstreme virkelighetsoppfatninger. Og i selskap med Behring Breivik – i alle fall på dette området –, enten man liker det eller ikke.

Lars Gule