Verdidebatt

Kampen om virkelighetsbeskrivelsen av norsk samfunnsutvikling

Ved å benytte Breiviks til dels sykelige tankegods ser enkelte samfunnsdebattanter muligheten til å angripe alle dem som bare har et snev av sammenfallende meninger med enkelte av Breiviks.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I kjølvannet Breiviks hjerteskjærende terror, foregår det en kamp om virkelighetsbeskrivelsen av den norske samfunnsutviklingen.

Breiviks politiske analyser kan ikke sies å være annet enn en outrert karikatur av innvandringsmotstand og islamangst, og det virker ikke særlig seriøst på meg å bruke dem som et argument for å avvise alt som bare har et snev av likhet med hans analyser.

Jeg kjenner ikke særlig mange seriøse debattanter av vår asylpolitikk som anvender begrepet "kulturmarxisme". Alle vet av svært få i norsk offentlighet er marxister, og de som begynte å anvende begrepet, må åpenbart ha lagt en spesiell betydning av "marxisme" til grunn for å anvende det i en sammenheng hvor man ønsker å betegne spesielle holdninger.

Man kan kanskje anta at de delene av "marxisme" man hadde i tankene var "diktatur" og "likhet". Dersom man trekker ut disse elementene fra marxismen, og setter dem sammen med begrepet "kultur", får man begrepet "kulturmarxisme", og jeg oppfatter det personlig som et "nyord", som ikke er ment å betegne at noen er marxist, men at de har visse trekk som er kjent fra marxistisk teori i sine holdninger. Marx gikk som kjent inn for det kommunistiske samfunn, der alle skulle være likeverdige, men på veien dit skulle man først innom et samfunnsstadium, som Marx kalte "proletariatets diktatur" - en klasse skulle utøve diktatur over de andre klassene.

"Kulturmarxisme", definert som et "nyord", blir dermed en betegnelse på personer som går inn for at alle kulturelle holdninger skal være likeverdige, og disse personene ønsker å pådytte denne meningen på alle andre, som i en form for diktatur.

I denne betydningen blir det ikke særlig interessant å føre noen debatt om man er marxist eller ikke, for det er ikke det dette betegnelsen ønsker å uttrykke. Man kunne forøvrig like godt tenke seg at man kunne bruke et begrep som "kulturdiktatur". Det ville utrykke omtrent det samme meningsinnholdet, om man sier at en person går inn for "kulturdiktatur", som å påstå at vedkommende er "kulturmarxist".

Personlig vil jeg aldri anvendt et slikt begrep, og synes ingenting om det, særlig fordi jeg synes man generelt sett misbruker stigmatiserende merkelapper stygt i debatter om innvandringsspørsmål. Det er forøvrig ganske rimelig å betrakte uttrykket "kulturmarxist" som en reaksjon på betegnelsen "rasist", som vel må være et av moderne tids mest misbrukte begrep. Det brukes om alt mellom himmel og jord, helt fra det som bare har det minste snev av kritikk eller humor knyttet til mennesker med annen etnisk opprinnelse, og til det åpenbart nedlatende.

I de tidligste årene av norsk innvandringsdebatt ble "rasist" brukt særlig stigmatiserende, og de fleste som har fulgt debatten inngående helt fra 1970-tallet, da den første litt større innvandringsbølgen til Norge fant sted, og frem til i dag, er enige om at klimaet for å debattere norsk innvandrings- og asylpolitikk var svært betent de første tiårene.

Avskyerklæringene satt utrolig løst, og FrP, som var det partiet som først satte innvandringsspørsmål på dagsordenen, ble nærmest ansett som spedalske av de andre politiske partiene. Forakten var åpenbar, og man anså det som å få sine hender tilskitnet å skulle samarbeide med et slikt parti.

Avskyen kom særlig godt til uttrykk da FrP begynte å bruke 1. mai til å holde taler, og egg og råtne tomater haglet mot taleren. Jeg husker særlig godt en politisk debatt på NRK rett etter et eggangrep på Carl I Hagen, og bet meg speielt merke til at ingen av de andre partilederne som deltok sa ett eneste ord om at de mente det generelt var galt å angripe frie ytringer i samfunnet på den måten. Alle var stilltiende enige i at angrepene var FrPs egen skyld. I den sammenhengen kan jeg legge til at jeg ikke er FrP-velger selv, men jeg husker at jeg synses de andre poltikeren avslørte hvor små de var da de ikke ville risikere sin egen troverdighet ved å ta avstand fra egg-kasting mot politikere.

Jeg legger for øvrig merke til at det etter Breivik-terroren er blitt vanlig blant enkelte å også utnytte Breiviks litt paranoide konspirasjonsteorier, til å avvise all kritikk av at det har eksistert en ganske utbredt form for "anti-innvandrerkritikk" holdning blant norske journalister, politikere og kulturarbeidere. Det er en kjent sak at norske journalister overveiende stemmer til venstre, og jeg husker veldig godt da de første statistiske undersøkelsene vedrørende innvandringsspørsmål kom, og det viste seg at enkelte innvandrergrupper kom dårlig ut på kriminalitetsstatistikken. En journalist i Dagbladet skrev da en meget selvreflekterende artikkel, der hun innrømmet at hun i sin store iver etter å forsvare innvandrere mot norsk rasisme hadde kommet til å gå for langt den motsatte veien, ved å konsekvent benekte det som statistikken nå beviste.

Det er muligens ikke så vanlig i dag, men i de første tiårene av norsk innvandrings- og flyktningepolitikk, var det svært vanlig å knytte "menneskesyn" til ens synspunkter. Det vil si det var først og fremst de innvandringsvennlige som var uhyre raske med å blande inn motstandernes menneskesyn. Med andre ord, de mente at de selv hadde et mer moralsk høyverig og humanistisk menneskesyn, mens de som var innvandrerkritiske hadde et nedverdigende menneskesyn.

Debattene var definitivt preget av harde fronter, og meget negativt ladede og emosjonelle begreper ble gjerne knyttet til det å ta opp innvandrerkritiske spørsmål.

Dette visste selvsagt FrP å utnytte til sin fordel, ved å fremstå som ofre og hoggestabber for de andres ufine angrep, men det problematiske, sett fra de andre partienes synspunkt var at det stort sett var FrP som tjente på det, for i innvandrerspørsmål har folkeflertallet alltid stått nærmest FrPs synspunkter.

Å hevde at det eksisterte en samordnet og planlagt motstand mot innvandringskritiske mennesker, partier ogorganisasjoner, er etter min mening bare tull, og kan med rette kalles paranoide konspirasjonstanker. Men at det likevel eksisterte en "front" av antirasistiske holdninger, som særlig kom til uttrykk blant journalister, kulturarbeidere og sentrums- og venstreorienterte politikere, det kan det etter min emning ikke herske tvil om.

Og det som særlig kjennetegnet denne fronten var at de gjerne anså sine synspunkter på innvandrings- og flyktningepolitikk som mer moralsk høyverdig og at de bygde på et mer høyverdig menneskesyn, mens motstandernes synspunketr bygget på egoisme, nedsettende menneskesyn og rasisme.

Særlig denne koblingen mellom menneskesyn og moralsk instilling, tror jeg virket svært provoserende på mange av dem som ønsket å ha en mer åpen debatt om ulike problemer knyttet til innvandringsspørsmål.

Heldigvis er klimaet i norsk debatt om innvandrings- og flyktningespørsmål i fred med å endre seg. Holdningen i dag synes å være at man skal bygge på reelle problemstillinger slik de fremkommer i statistikk og undersøkelser, og ikke bygge på om det kan være moralsk forsvarlig å omtale problemer som opptrer i minoriteter. Det kan ikke herske tvil om at mange har hatt et reelt og legitimt ønske å beskytte minoritetene mot rasisme, men dessverre førte det også til at man forsøkte å underslå relle problemer, og gikk til alt for harde og uberettigede angrep på dem som ikke ville være med på å glatte over virkeligheten.

Det må også sies, for at bildet skal være komplett at det selvfølgelig også ble ytret meninger som virkelig var rasistiske. Og i slike tilfeller er jeg selvsagt enig i at man reagerer.

Men at de som gikk i front for å gjøre det legitimt å diskutere problematiske sider ved vår innvandrings- og flyktingepolitikk ble utsatt for uberettiget mye hets og moralsk fordømmende angrep i de første årene, er det etter min mening ikke myetvil om. Jeg har fulgt debatten med stor interesse i snart 40 år. Mange politiske kommantatorer forteller den samme historien.

Dette har Breivik forstørret opp til det absurde, og funnet en offerrolle å identifisere seg med i sitt private korstog mot samfunnets politiske ledere. Det er paranoid, sykelig og absurd, ja, men det forhindrer ikke at den moralske fordømmelsen av det å være mot innvandring har vært hard, til tider. Det kan ikke benektes.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt