Den kristne gravferdstradisjonen skriv seg frå dei første kristne.
Gravferdi er den kyrkjelege tenesta som folk flest ynskjer.
Ut frå mi røynsla er det ingi anna kyrkjeleg tenesta
der ein kan gjera meir godt mot medmenneske,
eller og såra og svikta.
Ei god oppleving vert ikkje gløymd, heller ikkje ei vond!
Det synest som biskopen er mest oppteken av formelle spørsmål,
og ikkje spør etter kva som fungerer best for dei syrgjande.
Eg veit ikkje om eg skal le eller gråta ved ei krematoriegravferd
(utanfor soknet!) der presten set gøymd bakom "preikestolen",
og nærast sprett opp "som troll av eske", og heller snøgt
går gjennom rituale, minneord, andakt og sandpåstrøing.
Eit heimsleg bedehus skaper ein heilt annan atmosfære , trur eg!
At den tidlegare praktikumsrektoren tek so lett på kjenslereaksjonane
til dei syrgjande, etter hans seinste utsegner, verkar sjokkerande!