Et slags forsvar for Breiviks menneskelighet

Jeg går rett på sak:

Breivik snakker i tekniske termer. Dette kan tolkes som ufølsomhet (altså at han mangler noe vesentlig). Jeg påstår at dette er helt normalt. Dette skjer med alle som "jobber" med krigføring - selv om de er familiefedre og vel integrert i samfunnet. Forskjellen er bare at Breivik har gått etter mål vi mener er totalt uakseptable. Altså, Breivik er i krig - og i forhold til det så oppførerer han seg normalt.

Breivik snakker uten emosjoner, og smiler på feil tidspunkt og går i detaljer om uvesentlige ting. Dette kan tolkes som en person uten virkelighetskontakt. Jeg mener dette er helt normalt. Vi må tenke oss hvordan det ville være å være forhatt av absolutt alle - men at vi fortsatt mente at det vi hadde gjort var for en god sak. I en slik situasjon må vi beskytte oss selv, ikle oss et skall mer eller mindre. Breivik kan ikke ta innover seg all den lidelsen han har forårsaket - noe han også er klar på.

Jeg har hørt rettpsykiatere diskutere "avemosjonalisering" og at dette er helt ukjent for dem. Tenk om igjen! Vi er alle avemosjonaliserte i forhold til bestemte ting. Som den lidende tigger eller mennesker på tv-skjermen som er langt borte. I disse tilfellene er vi nettopp! avemosjonaliserte - vi skrur av følelsene nokså bevisst - vi *vil* ikke ta innover oss all mulig lidelse. Kanskje *kan* vi ikke det. Breivik gjør nøyaktig det samme - selv om han sier at dette er "svært, svært vanskelig å gjennomføre".

Breivik sier at han skulle drepe alle på Utøya, men i virkeligheten ringte han flere ganger til Politiet for å overgi seg. Han kunne strengt tatt ha drept flere sannsynligvis. Hans empati er godt skjult (det er sikkert), men den er likevel der.

Min frustrasjon over å høre på psykiatere og kommentatorer kommer av at de faller for lysten til å umenneskeliggjøre ham, og at de ikke virkelig forsøker å forstå (noe de liksom  er et av poengene med denne rettsaken). Da blir analysene banale og vitner om (for) liten selvinnsikt. Noen snakker om at han er dypt psykisk syk, mye på bakgrunn av de punkter som jeg allerede har nevnt og at de kanskje må behandle ham resten av livet. I mine ører høres dette ut som "Han har forferdelig meninger og selv om vi hjernevasker ham resten av livet, så skal det bli vanskelig".

Jeg mener at det er grunn til  å tro at Breivik er helt normal, kanskje med unntak av at han har veldig store tanker om seg selv. Selvsagt har han uakseptable meninger, grusomt absolutt, men ikke dermed psykisk syk.

Det som ligger under denne trangen til å avskrive Breivik som "normalt menneske", er for å kunne forklare ondskapen - til å si at ondskap = sykdom. Dette er viktig for en del mennesker. Men hva er da ondskap? Jeg har grunnet på dette endel, og tenkt at ondskap kanskje har med dårskap å gjøre. Breivik er ikke så mye ond som han er en dåre - han tar simpelthen feil i veldig mye av hans grunnleggende premisser (som muslismsk flertall i Europa og ideen om at hans aksjon kan fikse noe som helst). Men samtidig er jeg ikke helt tilfreds med denne definisjonen. I en verden uten Gud (for de som har det slik), så vil ondskap simpelthen koke ned til en "uenighet". Det er i sannhet utilfredsstillende. For en troende (som meg), så sier Jesus at bare Gud er god, og at mennesker er onde. Jeg har slitt litt med dette, men jeg aner en slags dybde her. Gud *er* godhet, han er ikke bare tilpasset perfekt en *ide* om godhet. Ondskap er å vende seg bort fra Gud, på alle mulige måter, og her er Breivik i godt selskap. Jeg beklager en litt teologisk avslutning her, men jeg kunne nesten ikke unngå det.