Er vi snart alle høyreekstremister?

I en tid da "holdninger" bak ideologier er i skuddet, lar jeg dette bilde av Norges medieguru, professor Sigurd Allern, stå som eksempel. Bildet er tatt i 1975, da Sigurd Allern som AKP-leder drev skyteøvelser sammen med sine partikamerater i dype norske skoger og i lukkede leire i Midtøsten. Man hadde et forpliktende manifest - for væpna revolusjon.

Noen har i kjølvannet av Breivik-saken tilranet seg mye definisjonsmakt i en eiendommelig medie-tid. Midt oppe i Breivik-saken kjøres en ny runde med assosiasjons-teknikker og begrepsbruk som gjør toneangivende deler av den politiske opposisjonen i Norge til høyreekstremister på løpende bånd. Jo mer skolert du er til å stille saklige, kritiske spørsmål, jo større er faren for at du med ett befinner deg i nedslagsfeltet for den politiske kampanjen som nå pågår for å bane ytterligere vei for ideologier som strever med overlevelse etter Berlinmurens fall og Pol Pots død.

Nå er med ett en hel serie meninger gjort direkte illegitime, langt ut over det som har med rasisme å gjøre. Og dette gjelder særlig de mer ideologisk bevisste delene av opposisjonen, og kanskje spesielt bloggerne som er spesielt utsatte - fordi de ikke har noe stort politisk apparat å støtte seg på, annet enn folket selv.

Regjeringens multikultur-doktrine, slik den nå slynges ut, ferdig pakket - med rå definisjonmakt også gjennom kirkens organisasjoner –minner stadig sterkere om en politisk makerade for å videreføre en noe revidert, men forslitt ideologi som kom i klem under Berlinmuren i 1989.Jeg mener å se en doktrinær variabel med sterke islett fra Marx, opplysningstidens Jean Jaques Rousseau og den franske humanisten Jean Bodin oppe i dette. Rousseau er lånt inn, fordi han pekte på at individets uavhengighet og samfunnet krav skal forenes i en prosess der individet har å underordne seg samfunnets fellesvilje. Omsatt i politisk praksis blir dette komplisert, da det avhenger så radikalt av den til enhver tids eksisterende statsmakt, foran et mer eller mindre sterkt statsbærende parti - som i Norge.

Vi finner igjen den totalitære toleransen hos Hegel, his keisere i Tyskland, i nasjonalsosialismen (nazismen) og enda mer eksplisitt hos Marx, Lenin og Stalin. Det er nok helst de siste som bærer inn ekko bak Arbeiderpartiet i Norge, i ideologisk, historisk modus.

Men hvordan uttrykke dette uten å bli gjort til en potensiell massemorder i en nyfortolkning av fenomenet «holdninger» - i våre medier?Jeg ser den ene etter den andre fra den ytterste, politiske venstreside i Norge tramper fra studio til studio og blir til eksperter i våre medier. Og de sier alle det samme, de utvider fortolkningsrammen om det som er "ekstremisme", som gjennom sinnrik assosiasjons-psykologi og retorikk blir klebret til fellestrekk med en massemorder. At denne oppstillingen savner enhver logisk substans er underordnet. Vi som befinner oss i nedslagsfeltet for NRK-eksperter som Lars Gule har intet mikrofonstativ å svare med. Annet gjennom neste blogg-artikkel om det kniper.

I sin konsekvens er det nemlig i ferd med å bli illegitimt å advare mot en tilsynelatende verdinøytal multikultur-doktrine som nå lanseres like massivt som kynisk, på alle nivå gjennom byråkratiet og ut til folk. Myten om nøytalitet i dette bildet er egentlig litt skummel isolert sett, all den tid det faktisk dreier seg om en ideologi. Som man på død og liv ikke vil diskutere! Kritikere blir nesten uten unntak forsøkt stemplet som ekstremister, og nå sannelig beslektet med en massemorder som sitter på tiltalebenken i Oslo! Igjen: Dette er i sannhet en doktrine som klart ligger innenfor det som heter totalitær toleranse i etikken.

Breivik representerer det stikk motsatte av alt det kristendommen og fundamentale vestlige verdier representerer, og som faktisk går som levedyktig livsnerve i vår kulturhistorie, men hva gjør vel det når terroristen og hans gjerninge rkan brukes mot den store andelen av folk som nå setter stadig mer synlige spørsmål ved multikulturalismen som også frontes doktrinært i samfunnet vårt? Av opphavsmenn som er ansiktsløse, og som slett ikke vil diskutere noe som helst. Man introduserer en ny form for logikk der Arbeiderpartiet kan prise seg lykkelig over at terroristen ikke var medlem av dette partiet, eller hadde blogget på partiets websider. Da hadde alle i Arbeiderpartiet i dag formodentlig vært gjort til potensielle massemordere med slektsskap til tankegodset hos terroristen? Eller hva med AKP og SV unde de samme røde fanene?

Mulitkultur-doktrinen som retorisk slegge?

Det hele pakkes inn som en kompakt, politisk formel – landet med betydelig definisjonsmakt , med røtter i en noe forslitt kritisk samfunnsteori fra tider da Arbeiderpartiets ideologiske føringer var mer uttalte, oppriktige og salgbare for arbeidere som ikke var spesielt pene i tøyet. De hadde rett og slett Arbeiderpartiet som sitt parti.

Men etter hvert som tiden går oppstår et ideologisk kompleks: I land etter land har marxismen blitt avslørt som en eneste stor maskerade, der folk stadig ble mer kneblet under et statsbærende parti, et statsmerke og en doktrinær ideologi som ikke gav særlig aksept og toleranse for politisk opposisjon med alternative opplegg for samfunnsstyring. I sin nasjonalsosialistiske variant ble det hele enda mer plumpt og menneskefientlig, stadig under en sterk stat, ettpartisystem, jødehat og så videre. Slik er den internasjonale sosialismen og den nasjonale sosialismen beslektet, ikke minst dersom vi ser dette som variabler i en totalitær familie, som nå har fått et tilskudd gjennom islamistiske kalifat-doktriner.

Marx falmet - kritisk behov for fornyelse

Marx, Lenin og Stalin kom liksom litt bakpå i historien, men idealene og oppskriften levde videre som en slags religion, men tempoet og formen ble mer avdempet, om ikke annet så for å få de store masser med seg. Hele tiden med planøkonomien, kollektivet, sosialdarwinismen og kulturmarxismen voksende ut av støvet etter Berlinmurens fall - en fornyet kulturmarxisme med ekko til Franfurterskolen i politisk maskerade bak multikultur-begrepet ble bekvemt. Jeg er blant dem som tviler sterkt på at dette ideologiske innsalget aldri ville gitt fotfeste i et nytt årtusen om det ikke hadde vært for de store doser likegyldighet og historieløshet som ligger i befolkningen, i kombinasjon med en direkte skummel naivitet. Det siste er trolig en funksjon av det første.

Den tilsynelatende nøytrale og gudløse Stat lar seg kjøre ut et godt stykke merket «multikulturalisme», fordi det gudløse i et startpunkt parerer liberalkonservative som lever i den tro at hver mann og kvinne kan ha sin gud og sin tro bak hver en vegg, hulpet av universelle menneskerettigheter – dog hempet ned fra et nærmest intergalaktisk NGO-apparat  (egentlig i maktpolitisk perspektiv håndplukket fra Arbeiderpartiets hjemlige stjernehimmel), som lynder så fjongt og uskyldig om du ikke tenker samtidig som du hører det. «Humanisme» heter det. Hvem kan være i mot det? Men denne er aldri nøytral! Det er og blir en ren mye.

Hitlers arkitekter bak Holocaust oppfant gasskamrene for å skåne sine soldater fra den brutale opplevelsen det var å skyte en og en med nakkeskudd! Altså et humanistisk streif, som riktignok ikke gjaldt ofrene, men likevel. Jeg nevner det også for å minne om at alle de tusener som direkte og indirekte var engasjerte for å effektuere Holocaust var skoleflinke fagekseperter, som arbeidet med den aller største presisjon. Helt til oppgaven var fullført. Soldatene hadde slagordet "Gud med oss" på beltespenna. I forlengelsen av dette er det også viktig å ha en kritisk tilnærming til tilstanden fred. Det var enorme mengder fred i tyske konsentrasjonsleire og nesten helt tilsvarende leire i det russiske Gulag-systemet, der et sted mellom 20 og 80 millioner mennsker mistet livet, uten at det synes røre noen som helst i landet vårt. Det bare ble slik.

Et alt - og et ingenting!

En glemmer så lett formidlingsperspektivet der du og jeg skal snu oss til oppvoksende slekter med en alt – som er et ingenting. Derfor er RLE-faget i norsk skole så innhult. Kjære medmenneske, er det virkelig dette – ingenting - våre barn behøver i dag? Siden vår kulturhistorie er så spekket med veimerker og fotavtrykk fra kristendommen, med så mange salmer og sanger vi har sammen, har arbeidet med å fjerne slike veimerker forlengst begynt, elegant turnert gjennom semiotiske evolusjoner som multikultur og nå «interreligiøs dialog». Eller som en funksjon av «integrering» av innvandrere, mens det egentlig er plassering. «Dialog» er nå et begrep som kommer allerede på innpust etter at multikulturen er tatt kledelig med, sammen med en grenseløs toleranse, for tiden aller mest for det muslimske brorskap i Egypt nå om dagen; men dog aldri for Israel der det bor så mange jøder? Israel er det landet i verden som er eksplisitt mest kritisert av våre biskoper de senere år, ofte samkjørt med store internasjonale kampanjer.

Nå har det pågått regulær menneskeslakting i Syria i akkurat ett år, uten at våre biskoper har gitt lyd. Da var alt så mye verre med Israel, må vite. Skal vi fortsette og lytte til slike veiledere, eller skal vi rett og slett sette Hans Nielsen Hauge i full resirkulasjon? Jeg er etter hvert blant dem som tror langt mer på Hauge enn på biskopene, også når de i sin stadig mer sekulariserte hverdag fronter Stiklestad som multikulturelt senter, med Trondheim som politisk gravitasjonsfelt.

Den store gode Stat?

Hvem har bestemt at vi hele tiden må ha tro på den store, gode Stat under det ene store statsbærende partiet – som lenge har forsynt arbeidere og arbeiderbevegelsen (fellesbetegnelse på Arbeiderpartiet og LO) med postulater om enhet og om lojalitet til partiet og altså denne ene bevegelsen, mot det ene målet drappert under faner med blodets farge. «Bevegelse» - mot hva? Vel, fremover må vi forutsette, der staten stadig fikk og får mer makt, der byråkratiet, sentraliseringen, urbaniseringen og den doktrinære ensretting av holdninger og folk – stadig blir det som vokser seg stort, der nasjonalstaten og den nasjonale identiteten har en klar underordnet betydning i det internasjonale, sosialistiske bildet, tidvis masker som «globalisme» der det passer å blende av for kritiske blikk fra de liberalkonservative. Den uttalte fienden har vært kapitalismen, eller rettere: Tilstanden som ligger bak kapitalismebegrepet er prinsippet om grunnleggende, privat eiendomsrett, koblet – i denne forståelsesrammen - mot demokratiet som system. Det siste representerer egentlig de klart mest betenkelige sider ved Arbeiderpartiets ideer og ideologiske tradisjon. En er ikke helt klar på demokratiet som system, som preferanse betraktet – i sin egen støpeform. Og det er en rekke utviklingstrekk i vårt eget samfunn som bekrefter den ekle egenskapen om å kveste demokratiet. Statskringkastingen NRK har i dag mer enn 3500 (stats)ansatte, opprettholdt gjennom tvungen avgift. Som system og etermedia betraktet er dette en anakronisme, og det blir slett ikke bedre av at det etableres «Norgespakker» og annet ekskluderende teknokrati rundt dette som fanger opp konkurrenten TV2 i kartell-lignende settinger, og sannelig fortsatt med en inngått Arbeiderparti-mann på toppen der også. Stiller du med en ny TV-stasjon i Norge, så vit at du avkreves over 12 millioner kroner for å komme med i den forgjettede «Norgespakken» fra første dag. Det har kartellet bestemt, under Statens merke og NRKs hegemoni.

I det ideologiske bunnpanna ligger postulater om at proletarer i alle land som skulle forenes i det overklassen endelig var nedkjempet, inn i en ny grenseløs ateistisk stat, i et diktatur - og i en uhyre ensrettet tilværelse, i en kontekst der elver av blod ikke lå som et spesielt moralsk forkastelig resultat; langt mindre konsentrasjonsleire på rekke og rad der sosialismen var mer rendyrket i møte med annerledes tenkende.

Altså: Det dreier seg om en sterkt doktrinær ideologi, der den er og var i virkelig prosess. Man tåler ikke opponenter. Det er dens kjennetegn. Og i sine tydeligste og mest rendyrkede former stod man igjen med diktaturets proletariat, og ikke omvendt – slik teoriene til Marx, Engels, Lenin og Stalin så elegant skapte sitt politiske bedrag, sitt utopia, der mer enn 100 millioner mennesker mistet livet under de røde fanene. De har «Internasjonalen» som nasjonalsang. Deres tro er i bokstavelig grenseløs, med sterke innslag av religiøsitet. Og den er doktrinær. Nå merker vi den totalitære toleransen introdusert gjennom sentrale medier. Jeg lar bildet av medie-professor Sigurd Allern stå som et eksempel på selve rotfestet i denne tradisjonen.

Jeg advarer på det sterkeste mot å utnytte 22. juli-tragedien og Breivik-saken forøvrig til å kneble politisk opposisjon i Norge. Det er entydige tegn på en regulær politisk kampanje fra den samme politiske venstresiden som langt på vei har lykkes i å introdusere en multikultur-doktrine under statens merke i dette landet. Etter at Arbeiderpartiet nesten gikk tom for ideologi i en ny tid, har mer stringente ideologiske kannestøpere fra den politiske venstresiden igjen kjent sin besøkelsestid. Ut gikk Martin Kolberg og inn kom Raymond Johansen som generalsekretær, nå i fusjon med ytterste venstre. Nå har vi symtomatisk nok ikke noe som kalles venstreekstremister lenger. Det er vel fordi de kaller seg journalister, redaktører, medie-professorer og forlagssjefer?

Roy Vega

20. april 2012