Erik Lunde

121    83

Follow the money

Sterke strategiske interesser hos land med store reserver av kull, olje og gass gjør det vanskelig å få til en ambisiøs internasjonal klimaavtale.

Publisert: 18. apr 2012 / 2181 visninger.

I de internasjonale klimaforhandlingene er noen land pådrivere for en global avtale som reduserer utslipp og faren for katastrofale klimaendringer, mens andre er bremseklosser. Under FNs klimatoppmøte i Durban i desember ble det åpenbart for all verden: En allianse bestående av de minst utviklede landene, småøystater og EU pushet på for en ambisiøs klimaavtale, mens USA, Canada, Saudi-Arabia, India og Kina holdt igjen og blokkerte for et mer positivt utfall av forhandlingene.

Bakgrunnen for landenes posisjoner i de internasjonale klimaforhandlingene er sammensatte, men som i mange andre tilfeller er ledetråden ”follow the money” et godt sted å starte. Det er naturlig å anta at de landene med de største reservene av olje, gass og kull har største interesse av at det ikke blir noe av en ambisiøs, global klimaavtale. En avtale som legger begrensninger på bruken av fossil energi vil ha betydelige konsekvenser for disse landenes økonomi.

Bremseklossene har de fossile reservene

Den britiske miljøjournalisten Duncan Clark har i The Guardian pekt på sammenhengen mellom landenes posisjon i klimaforhandlingene, og deres reserverer av olje, kull og gass. De store bremseklossene USA, Canada, Saudi-Arabia, Kina og India har nesten 60 prosent av framtidens potensielle CO2-utslipp fra fossile reserver. Til sammenligning har den mest progressive alliansen av de minst utviklede landene, små øystater og EU bare rundt 10 prosent. Regner man med progressive land i den såkalte Cartagena-dialogen, deriblant Norge, kan man litt forenklet si at de landene som er pådrivere for en internasjonal klimaavtale har 14 prosent av det potensielle klimautslippet fra fossile reserver. De mest progressive landene har reserver som tilsvarer et potensielt utslipp på 265 tonn CO2 per innbygger, mens det tilsvarende tallet for bremseklossene er 568 tonn CO2.

Det er nok ikke tilfeldig at Venezuela, i motsetning til nesten alle andre latinamerikanske land, inntok en destruktiv rolle under avslutningen av Durban-forhandlingene. Venezuela har verdens nest største oljereserve og et stort belte av tjæresand.

Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at Canadas obstruerende rolle henger sammen med deres store reserver av tjæresand, eller at Saudi-Arabia bremser for å slippe å stenge oljebrønnene sine. Men det er en viktig påminnelse om at klimaforhandlinger er maktkamp. I det internasjonale systemet forfølger stater først og fremst sine egne interesser. For de med store strategiske og økonomiske interesser i fossil energi, blir klimautfordringen underordnet. For små øystater, hvis eksistens er direkte truet av klimaendringene, er en global klimaavtale derimot avgjørende for å sikre egen overlevelse.

Norge unntak?

Norge synes å være et unntak fra denne regelen. Som olje- og gassnasjon spiller Norge en konstruktiv rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, og er i aller høyeste grad en pådriver for en forpliktende avtale. Dette kan skyldes at norske myndigheter har definert kamp mot fattigdom og klimaendringer som en del av Norges egeninteresse. ”Norske, realpolitiske interesser er utvidet som følge av globaliseringen. Norsk engasjementspolitikk (…) er etisk begrunnet men i tillegg i Norges interesse”, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre da han la fram stortingsmeldingen om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk i 2009.

Norge er imidlertid ingen foregangsnasjon på hjemlige klimakutt og beskytter sine egne næringer mot nødvendige klimatiltak. Norge har 0,2 prosent det potensielle CO2-utslippet fra fossile reserver, men målt i potensielt utslipp per innbygger ligger vi høyt på 1256 tonn CO2.

Unngå allmuens tragedie

Den realistiske skolen innen internasjonal politikk sier at det globale systemet er et anarki og statenes eneste avgjørende mål er overlevelse. Klimatoppmøtet i Durban viser at statene følger sine egeninteresser i møte med klimautfordringen. Det kan være rasjonelt for det enkelte land, men resultatet blir det som i spillteorien kalles allmuens tragedie. Summen av mange stater som følger sine egeninteresser er stø kurs mot katastrofale klimaendringer.

Nettopp derfor er det så viktig at FN nå starter en ny runde med klimaforhandlinger basert på den såkalte Durban-plattformen. Realpolitikken viser oss at en internasjonal klimaavtale som omfatter alle land og som er juridisk bindende, er nødvendig for å løse klimakrisen.


Erik Lunde, internasjonal rådgiver i Zero

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Audun Hjertager

142 innlegg  1164 kommentarer

Realistiske håp

Publisert over 5 år siden
Erik Lunde. Gå til den siterte teksten.

Sterke strategiske interesser hos land med store reserver av kull, olje og gass gjør det vanskelig å få til en ambisiøs internasjonal klimaavtale.

Akkja. Norge er ingen foregangsnasjon nei. Vi sakker akterut. Mens andres utslipp minker, øker Norges. Jeg ser ikke regjeringens grønnfarge for bare selvskryt, og tror ikke Norge er noen god støttespiller for en ny avtale før en er undertegnet. Inntil videre er Norges grønne verdier gammeldags "realpolitisk": spill, kortsiktighet og for oljestyrt.

Du skriver at "Den realistiske skolen innen internasjonal politikk sier at det globale systemet er et anarki og statenes eneste avgjørende mål er overlevelse. Klimatoppmøtet i Durban viser at statene følger sine egeninteresser i møte med klimautfordringen". Ja det tror jeg og. Og hvis overlevelse er overordnet eller likestilt økonomi er det fullt mulig å løse klimautfordringen. Undervisning i langsiktig tenking må til. Om man ikke får hele verden med på en avtale, kan/bør de som forstår alvoret komme langt med modige, nye handelsavtaler.  

Kanskje de bedre i klassen kan lære Norge en del. Her på skjæret kjøper vi andres regnskog mens vi øker egne utslipp. De som har klart å redusere egne utslipp oppdager at det ikke monner før man tar tak i eget konsum. Vi trenger grønn økonomi og noen modige land som vil realisere noe ala FNs Green New Deal, og det haster. Verdens De Grønne er blant de siste realistiske, politiske håp.

Svar

Siste innlegg

Ett av flere verktøy
av
Tom Arne Møllerbråten
rundt 7 timer siden / 78 visninger
1 kommentarer
Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
rundt 7 timer siden / 113 visninger
1 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 8 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 8 timer siden / 102 visninger
1 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 10 timer siden / 183 visninger
12 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 11 timer siden / 137 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Politikk og verdier
rundt 1 time siden / 262 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Dan-Thomas Tveita kommenterte på
Alt vi ikke vet: om Gud og kirkeretten…og om en dåres gudstro
rundt 2 timer siden / 1558 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1163 visninger
Les flere