Hjemsøkt av Anders Behring Breivik

Anders Behring Breivik er nå i full gang med del to av sin terroraksjon, den såkalte «propagandafasen». Han anser rettssaken som en talerstol for sin ideologi og «motstandskamp». Men hans grufulle handlinger har allerede gitt ham et slags herredømme over samtidens verdensbilde.

En ung mann dukket opp i kommentarfeltet under en av mine nettpubliserte kommentarer. Han hadde plassert meg som den venstrevridde, progressive og dialoghungrige stereotypen av en journalist. En skribent som ifølge ham «ønsker å skjønnmale den multikulturelle drømmen» og «skyve problemene under teppet».

Den malplasserte og lett komiske kritikken ble ledsaget av noe uhyggelig, og det uhyggelige var ikke hans tydelige antipati mot flerkultur, kvinner i offentligheten eller venstresiden. Det uhyggelige var min umiddelbare, ufrivillige assosiasjon til Anders Behring Breivik.

Hverken jeg eller min nettkritiker ønsker å plasseres i ABBs univers som henholdsvis kulturmarxist og verdikonservativ. Likevel har terroristens ideer blitt en undertekst som limer seg inn i den offentlige samfunnsdebatten. Den er der når vi diskuterer hvilke ytringer som er akseptable. Den er der når vi tuller med det forslitte uttrykket «ellers vinner terroristen». Den er der når vi ironiserer over våre «kulturmarxistiske» aktiviteter og holdninger.

Karl Ove Knausgård skriver i Min Kamp bind 6: «Terroristenes egentlige jobb var å trenge inn i underbevisstheten vår. Det hadde alltid vært forfatternes mål, men terroristene tok det et skritt lenger. De var vår tids forfattere. Det var Don DeLillo som hadde skrevet det, mange år før 11/9. Bildene de skapte, spredte seg rundt hele kloden og koloniserte vårt underbevisste.»

ABBs vitneliste - med navn fra både politikk og akademia, plasserer oss alle inn i hans univers og gir ham en uhyggelig definisjonsmakt. Uansett om vi fornekter, latterliggjør eller dekonstruerer ham: han er likefullt det nav vi nå ufrivillig dreier rundt. Når den gamle Blitzeren Stein Lillevolden nekter å stille opp dersom han kalles inn som vitne, bidrar også han ufrivillig til oppmerksomheten rundt Breivik.

Vi ser daglig at etterlatte og overlevende sier de ikke ønsker å høre mer om terroristens oppvekst og ideologi, at de ønsker han skal glemmes. De reiser bort under rettssaken for å slippe unna det enorme medietrykket. Noen har også sagt opp denne avisen i noen måneder fremover med den begrunnelsen at de ikke orker å lese om rettssaken.

Samtidig legger journalister ut bilder av adgangskortene til rettssaken på Facebook. Forsvarsadvokatene fotograferes som filmstjerner. Dagbladet, som sterkere enn noen har bidratt til mytologiseringen av Breivik, tilbyr nå et terrorfilter på sin nettside.

Vi er alle som marionetter i ABBs forhåndsregisserte teaterstykke, og det finnes ingen nødutganger. Vi er kollektivt fanget i vår egen postmoderne massekultur, der grusomhet er en billett til berømmelse.

Guardian publiserte artikkelen «Anders Breivik reconstruction: making a killer look cool», etter at VG hadde publisert bildene av Breivik i rekonstruksjon med politiet på Utøya. Artikkelforfatteren mente at bildene av Breivik der han simulerte sine massemord, og i særdeleshet der han peker med en imaginær rifle, forsterket ikonografien av en kul, kalkulert og mediesmart ideologisk drapsmann.

Knausgård skriver videre om 11/9: «Det konkrete resultatet av angrepet i seg selv, antallet døde og skadede, de materielle ødeleggelsene, betydde ingenting. Det var bildene som var viktige. Jo bedre og mer ikoniske bilder de klarte å skape, jo mer vellykket var aksjonen.» Behring Breiviks eksistens frem til terroraksjonen var anonym. Nå er han verdensberømt. Det er også terrorens grusomhet: at drap og ødeleggelse skriver gjerningsmannen inn i vår samtid og inn i historien.

Håpet må være at det er rettsstatens dom og straff, og ikke terroristens ideologi, som blir stående igjen i vår kollektive bevissthet.

Denne kommentaren ble publisert i papirutgaven av Vårt Land tirsdag 17. april