Internasjonal barnevernsak skjules i Breivik-saken

Det er ingen grunn til å tro at norsk media vil etterleve sine normer om å beskytte de svake. I barnevernsaker så er norsk media i over 95% av tilfellene underkastet barnevernets idéer og påstander om "barns beste", og for manglende ytringsfrihet. På tvers av familienes, foreldrenes og barnas menneskerettigheter. Menneskerettigheter både i regi av FN og menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Men i anderledeslandet er vi jo verdensmestre og vet best?

Indiske aviser har imidlertid skrevet dusinvis av artikler om saken hvor de to indiske foreldrene ble fratatt sine barn. Det er sak i de største indiske medier. Det finnes et lass med artikler også i engelskspråklige indiske aviser og også internasjonalt i Europa, Russland, Asia, USA etc. Mens norsk media stort sett sover. Det har vært flere demonstrasjoner for familien. Den største samlet ca 6000.

Hovedbegrunnelsen for den såkalte omsorgsovertakelsen er såkalt "tilknytningsforstyrrelser". "Tilknytningsforstyrrelse" er en ikke-vitenskapelig populær "diagnose" i barnevernsmiljøet, som normalt settes av ikke-kompetente barnevernsarbeidere.

Bakgrunnen for det jeg skriver her, er folk som har hatt direkte kontakt med foreldrene i den aktuelle saken, og med alskens fagfolk, diplomater, indiske og norske topp-politikere, de aktuelle barnas besteforeldre, etc. Samt at også barnevernsjef Gunnar Toresen har gått ut i indisk media og forsvart barnevernets opptreden. Ikke bare prinsipielt og generelt, men direkte relatert til denne saken. Hvordan det går overens med hans taushetsplikt, vet jeg ikke. Vi som jobber mot barnevernsovergrep, er imidlertid glade hver gang barnevernet letter på sløret. Det er avslørende for de som ikke vil bedras. Barnevernsarbeidere har forsvart Gunnar Toresen i media. Det har også vært henvisninger til saksdokumenter i flere utenlandske medier. Saken er altså kraftig gjennomlyst av indisk og også internasjonal media.

Her er en god oppsummering av saken, med en treffende politisk kontekst og analyse som nordmenn flest absolutt ikke vil like:

Rotten in the State of Norway
http://satadru-sen.blogspot.com/2012/03/rotten-in-state-of-norway.html
(Overskriften henspiller på Hamlet.)

Professor Marianne Haslev Skånland kommer inn på bl.a påståtte tilknytningsforstyrrelser når hun kommenterer i den indiske avisen Pravasi Today:

The curious case of 'child protection' in Norway
http://www.pravasitoday.com/2012/the-curious-case-of-child-protection-in-norway-2/

Indiasaken har helt typiske trekk fra barnevernsaker

1. Faktafeil
Feil i rapportene. (Husk at slike rapporter har flere forsket på.)

2. Usakligheter
Usaklige påstander som i og for seg kan være sanne. Det var slik påstandene om rasisme oppstod; barnevernets folk hengte seg opp i f.eks mating med hånd og soving i foreldresenger – typisk indisk levesett. Moren ble bl.a opplært til å mate barnet med skje. Det er en del år siden jeg for første gang hevdet barnevernet var rasistisk grunnet den prosentvis store delen av utenlandske barn som blir tatt.

3. Forandring av sakens innhold
Endring av sakens innhold når foreldrene vant i Fylkesnemnda. Slik uprofesjonell framgangsmåte går rettsvesenet nærmest systematisk på. Derfor brukes det også nærmest systematisk av barnevernet. De oppgraderer sakene og kommer med nye verre påstander om de taper. Gjerne påstander av en helt annen art enn det i utgangspunktet dreide seg om. (Professor Marianne Skånland har påpekt dette lenge til sløve og døve norske ører.)

4. Uttrekking av tid.
Barnevernet forkastet avtalen om tilbakelevering av barna, ved første mulighet. Det er en vanlig strategi i barnevernet. Resultatet er at man kan hevde tilknytning til fosterfamilien, og at det skader barnet å bli tatt tilbake. Også dette biter rettsvesenet på. Barna mister således retten til sine foreldre. Familiene knuses for alltid. Denne tilknytningsteorien bygger på en uvitenskapelig idé om at det er det samme for barn hvor de vokser opp – familiebånd betyr ikke noe. Foreldreskap er liksom nesten kun miljø. (Jrf Magne Raundalens "utredning" for regjeringen som konkluderte med å oppheve det biologiske prinsipp. I praksis har barnevernet opphevet dette, og loven skal nå tilpasses.) Dette er symptomatisk for miljødeterminismen som råder i barnevernet.

Miljødeterminisme passer sosialdemokratiets – og politiske maktmenneskers – styringskåtskap som hånd i hanske. Det gjør det "nødvendig" å gripe inn i ALT samfunnsliv for å skape et påstått bedre oppvekstmiljø. Hele samfunnet blir dermed politikk og det sivile private liv forsvinner.

5. Makten over sosiale relasjoner, fylkesnemnd og rettssaker
Barnevernet har all makt i å hindre foreldre og slekt i å treffe barna. De har all makt mht når man skal ha fylkesnemnd eller rettssaker. Foreldrene har ingen ting å si. Skal de ha opp en sak mot barnevernet, i fylkesnemnda, så er det barnevernet som ordner dette og vinkler saken som det passer DEM. I denne saken trakk barnevernet saken som skulle for retten tidligere. Uten å bry seg om foreldrenes meninger.

Til og med forbeholder de seg retten til å kreve at voksne familiemedlemmer eller slekt ikke relaterer til hverandre. Være seg om de krever skilsmisse hos foreldrene, eller at slektninger holder seg borte fra hverandre. Trusler om å ikke få treffe barna, eller om å miste dem, er grusomt effektive maktmidler.

Det kan være lurt å grunne litt på tidligere statssekretær Kjell Erik Øye (Ap) sin uttalelse overfor de som ytret seg offentlig mot barnevernet. Press dem, sa han. Det finnes kun to pressmidler å bruke: (1) Usaklige og ulovlige politianmeldelser med medfølgende avhør og eventuelle husransakelser etter "bevis" (Strider mot bl.a Grunnloven § 102). (2) Trusler om å fjerne barn eller å minske tilgangen til fjernede barn. Slike trusler er selvsagt også lovstridige, men kan skjules bak barnevernets påstander og "faglighet". Altså sekundære begrunnelser med tvilsomt sannhetsinnhold.

I India-saken var det både krav om skilsmisse for å eventuelt gi barna tilbake til den ene parten. Videre krevde barnevernet at onkelen som kanskje skulle få barna, ikke hadde noen kontakt med foreldrene! Slik kunne barnevernet mate han med SIN informasjon uten at han fikk foreldrene sin motargumentasjon og korrigering. Slikt går naturligvis ut på å fortelle hvor fryktelig barna påstått hadde det hos foreldrene, og hvor fantastisk det bare er nå. Strategien fungerer naturligvis overfor alle som ikke grundig kjenner før og nå i barnevernsakene. Det fungerte også overfor onkelen som kom uvitende fra andre siden av kloden.

(Jeg vet om barnevernsmotstandere som er blitt rundlurt av barnevernets påstander om deres nærmeste, der det er for lite kommunikasjon i en slekt til å takle barnevernet.)

Nevnte punkter er typisk slikt som går igjen i barnevernsaker. Mona Lygre, som noen år tilbake stod i spissen for kampen for familienes selvstendige rett, skrev rett ut, at hadde man sett en barnevernsak, så hadde man sett de alle. Det er selvsagt spissformulert. Likevel, det er påfallende liten kreativitet i dette lukkede miljøet som barnevernet er. De behøver ikke gjøre seg smarte og kreative. De trenger bare tilfredsstille et støttende internt miljø. Slike forhold knuser effektivt kritisk og selvkritisk tenkning, uavhengig av hvilken institusjon som underlegges slikt. Få kan gå de skikkelig etter i sømmene, og media ignorerer sin gravende jobb, og ignorerer barnevernsofrene. Når barnevernet i tillegg har politibeskyttelse fra et overivrig politi av alt de foretar seg, er det enkelt å være konge på haugen. Til og med advokatene læres opp til at de skal holde med barnevernet, mens de slikker foreldrene opp etter ryggen og tjener penger på dem.

Makt korrumperer som kjent. All makt korrumperer totalt. Vi har ikke et barnevern i Norge lengre. Om dette som vokste ut av taterforfølgelse, lobotomering og sterilisering noen ganger har vært det. Mange er skyld i uverdigheten og overgrepssituasjonen. Mest vår sovende media.