Jeg er ikke interessert

Det hevdes at mye vil avhenge av om Breivik i retten kjennes tilregnelig eller ikke. Dette gjelder ikke kun det rettslige og selve dommen, men noen mener at det også har betydning for hvordan vi i ettertid forholder oss til det grusomme skjedde.

Når det gjelder de to grundige undersøkelsene om tilregnelighet, altså om det var snakk om et sykt sinn eller ikke, ble de to rapportene irrelevante samme dag som den siste av dem ble lagt fra. Da beviste Breivik, helt på egenhånd og uten at noen psykiater hadde behøvd å undersøke ham, at han er fullstendig utenfor enhver normal ramme – da han uttalte at det eneste han angrer er at han ikke fikk gjort mer skade, underforstått fikk tatt flere liv.

Hvis noen etter dette, spesialister eller andre, hevder at han ikke har et sykt sinn, så kan vi andre slå fast at psykiatriens forunderlige logikk ikke er noe for hvermannsen. Hendelsene den 22. juli fjor må, slik jeg ser det, uten enhver tvil og absolutt være et produkt av "et sykt sinns irrasjonalitet" som Erling Rimehaug nevner i sitt innlegg "Prosess til forsoning?"

Vi er alle enige om at det er viktig at vi forsoner oss med det som hendte, men ikke ved å analysere motiv og finlese juss. Det er dypest sett irrelevant i denne saken – nettopp fordi det som hendte var et produkt av "et sykt sinns irrasjonalitet." Det vi skal forsone oss med, slik jeg ser det, er vår egen sorg – og intet mere. Alt annet er å komplisere og å gjøre ting vanskeligere enn det de egentlig er. Det å komplisere noe som er vanskelig fra før er ikke det noen av oss trenger – og da langt mindre de som er sterkest berørt.

Forøvrig, for egen del tror jeg at jeg deler oppfatning med mange, muligens et flertall og kanskje en klar majoritet i folket, når jeg erkjenner at jeg har et likegyldig i forhold til det som skal skje i Oslo Tinghus de nesten ti ukene. Vi er (naturlig nok) blitt overforet på tragedien de siste åtte-ni månedene. De fleste av oss greier ikke å ta inn mer. TV-kanalene annonserer at de skal dekke begivenhetene fra morgen til kveld og gi grundige analyser underveis. Jeg er ikke interessert.

Rettsaken endrer ingenting. Alt vi vet fra før og mer til vil bli lagt frem, og Breivik vil bli erklært skyldig – men først etter ti lange uker. Bortsett fra at dette er i henhold til gode rettslige prinsipper, er det samtidig å trekke nasjonen etter håret gjennom ildsjøen. Det vil pressen sørge for ved at saken trolig vil bli dekket på en overveldende måte og at det i tillegg er opprettet "TV-rettsaler" over hele landet. Her skal åpenbart ingen slippe unna.

Fra et annet perspektiv enn det rettslige, kan vi slå fast at dette fortjener vi ikke. Jeg forstår jo at vi må gjennomføre rettssaken, men vi kan heldigvis trekke oss tilbake og la begivenhetene gå sin gang uten at vi bryr oss. Det er lov å stille seg likegyldig til Breivik og hans høyst forutsigbare dom og framtid som dømt drapsmann uten at vi er likegyldige det som skjedde den 22. juli 2011

Jeg har naturligvis sterk sympati for ofrene og de pårørende. Hvis dette kan hjelpe dem, så respekterer jeg det. Da gir det meningen, men for egen del...